Stebarn.

[Anonym bruker]

Jeg er et stebarn.

Voksen nå, men har vært det siden jeg var tre år gammel !

Jeg har alltid gitt mer eller mindre blaffen i steforeldrene mine.

De har alltid vært snille mot meg, stilt opp for meg, gitt meg ting osv osv osv. Men allikevel, det har liksom ikke betydd så mye for meg.

De to viktige personene i livet mitt har alltid vært, og kommer alltid til å være, mamma og pappa !

Skulle jeg på besøk, gadd jeg aldri være der om ikke mamma eller pappa var hjemme. osv,osv,sov

Nå er jeg selv blitt stemamma, og har dratt med meg denne mentaliteten inn i dette forholdet. Jeg tenker som så at det er helt likt for dette barnet som det var/er for meg. Derfor gidder jeg ikke bruke så mye tid på å engasjere meg. Jeg ser jo også tendensene. Uansett hva jeg gjør, gjør pappa det bedre osv, osv, osv. Merker jeg rett og slett bare sparer på energien i dette tilfelle, da jeg føler jeg bare bruker den opp på ingenting om jeg anstrenger meg.

Er det bare jeg i denne verden som har det sånn, eller er det noen som kjenner seg igjen i det jeg beskriver?

 

[Anonym bruker]

Da vil jeg fortelle om min svigerinne!Hun er stemor til min svogers to eldre barn. Far og Mor har ikke "tid/ork" til å ta vare på dem på skikkelig vis!Mor er karriærekvinne, Far er jobber 150 %, min svigerinne stiller opp, ofrer ferier, helger, lesedager på skolen for å ta vare på barna!Barna forguder henne og hadde det ikke vært for henne hadde jeg faktisk levert inn en bekymringsmelding til Barnevernet for lenge siden. Når ungene kommer, skal de ikke til sin Far, men de skal til "Mette".

Nå sier jeg ikke at du skal være like oppofrende som henne, men jeg er sikker på at det du gir, det får du tilbake på annet vis. Engasjerer du deg i barna, så vil de nok etterhvert stole på deg, og se at din interesse er ekte. Og du skulle vell ønske noen ganger at din stemor hadde vist mere interesse for deg???

[Gjest Antarctica]

Mamma og pappa er viktigst. Sånn vil det alltid være. Men om du blir glad i barnet, på ordentlig, så vil hun/han merke det, og det vil du får tilbake på ett eller annet vis.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok at mine stebarn er slik i forhold til meg, som du beskriver du var i forhold til dine steforeldre.

De bryr seg ikke noe særlig om meg, på verken godt eller vondt. De er opptatt av sine foreldre, og seg selv. De synest det er greit med alle godene jeg bringer inn, men de liker ikke at jeg skal forvente noe av dem. De hører ikke på meg, om ikke faren forsterker det jeg sier, og forventer det samme. Jeg har inget eget mandat.

Det er helt greit nok, har greit forhold til dem, forventer null og niks av dem, og de føler nok det samme med meg. De synest nok jeg er en litt uintressant person. De er ikke intressert i å høre om jeg forteller dem om noe fra da jeg var liten, eller fra mitt liv, de er ikke intressert i å lære noe fra meg, om jeg legger ut om noe som intreseserer meg eller jeg er opptatt av. Det merker jeg stor forskjell med mine egne barn, dem greier jeg å engasjere på en helt annen måte. De koser seg sammen med meg.

Slik er det bare og jeg kan fint leve med det.

[Anonym bruker]

Jeg er glad i barnet, til og med på ordentlig. Min stefar har alltid forgudet meg, det har ikke forandret noenting for meg !

Svaret til hun over her stemmer bedre med den virkeligheten jeg kjenner.(HI)

[vimsan]

Jeg er også stebarn, og jeg er enig i at mor og far er viktigst, men uten å forsøke å engasjere seg, oppnår man ikke noe.

Jeg fikk streng beskjed av mamma at uansett om jeg likte stefar eller ei, så hadde jeg å respektere han rett og slett fordi vi skulle leve sammen. Det handler om respekt fra voksne og respekt fra barn. Gidder man ikke engasjere seg, får man det man gir- lite engasjement tilbake.

[Anonym bruker]

stebarnet mitt er svært lite interessert i meg. etter 6 års engasjement, så gidder jeg ikke mer...

[Anonym bruker]

Jeg tror at nøkkelen ligger hos biomor og biofar. Det er vår oppgave å lage rom for steforelderen, slik at denne får den plassen som er viktig i familien.

 

Min samboer og jeg har begge tre barn fra før, og alle seks barna viser respekt og engasjement for sin steforelder. Vi er oppriktig glade i alle seks barna og forsøker så godt vi kan å behandle dem likt. Jeg opplever at vi får masse tilbake fra både biobarn og stebarn. De henvender seg til den av oss som det passer best å henvende seg til der og da og de godtar oss to som et "team". De viser interesse for oss og våre liv og omtaler familien som "vi", "oss", "hjemme" osv. Det er godt å oppleve at vi er en enhet alle åtte selvom vi er dine og mine, og barna snakker faktisk om hverandre som søsken - og det synes jeg er veldig hyggelig!

[Anonym bruker]

Jeg engasjerer meg i min stesønn. Han spør ofte om ting som han har hørt, lest eller sett på TV. Spørsmålene begynner alltid med Pappa, hva betyr/hva tror du om/hva er det som gjør.

Faren er en nerd, han er ikke særlig samfunnsengasjert, og han har heller ikke særlig innsikt verken i historie, politikk, jus og samfunnsliv.

Faren svarer som oftes unyansert, oftest helt ufullstendig, og i noen tilfeller også feilaktig. Da stuper jeg jo inn å fyller ut svarene, engasjerer meg med spørsmål, og prøver å engasjere gutten i debatt og til egne tanker rundt emne. Jeg prøver også å tilpasse meg guttens nivå, han er nå midt i tenårene.

Gutten er totalt uintressert i det jeg har å si, av og til ønsker han bare å finne "feil" med mine utsagn og teorier, prøver å få frem hvor dum jeg er. Nå holder jeg meg rimelig nøktern og lar meg ikke dupere av en tenåring, jeg er tross alt en voksen person, jeg har litt selvinnsikt, og jeg har solid faglig forankring og er et oppegående og engasjert menneske.

Guttungen fortsetter å rope på faren. Prøve å få faren til å bli like engasjert som seg selv. Så ender de opp å snakke om fotball, og der er ikke jeg med. Det intresserer meg lite, om jeg skulle ytre noe, så får jeg beskjed på å holde meg unna da jeg verken kan off-side regelen eller forskjellen på frispark og straffe. Nå har jeg jo ikke levd hele mitt liv i et vakum så jeg har da fått med meg såpass.

Men for meg er det helt tydelig at han bryr seg katten i meg, eller hvilke budskap jeg ønsker å formidle, aller helst vil han bare sitt å prate med faren helt for seg selv, hele dagen og aller helst natta med. Meg har han lite lyst å bruke tid på. Kanskje han greier å presse seg litt om han er ute tter såpass store summer at faren må ha godtkjenning fra meg.

 

Jeg ser jo at det er en naturlig konsekvens av skilsmissen, jeg blir ikke så fryktelig lei meg, jeg klarer fint å akseptere den situasjonen akkurat som den er. Men det er jo kjedelig i lengden. Komme hjem fra jobben, spise middag, vaske opp, legge unger, sitte meg ned i sofaen og skal kose meg litt istua, og da skulle bli frosset ut av et bortskjemt problembarn som dominerer absolut hele kvelden til langt etter tiden når små unger bør være i seng, er ikke akkurat drømme situasjonen å være i, men det er jo greit nok, men å leve livet er det vel neppe.

Men det synest vel ikke guttungen som sitter der å pøver alt han kan å engasjere sin far, som ikke orker å høre på mine ting, som presser seg på han med mine synspunkter og eveindelig spørsmål heller.

Han synest nok ikke at livet har fart så godt med han heller.

 

Er ikke noe familie liv det der. Familielivet er når vi sammen kommer hjem, spiser med ungene hjelper hverandre og konvensererer leker og tuller med dem, koser litt i voksensenga før de legger seg i småsengene sine, familie liv er når vi alle er engasjerte i hverandre. Det er ukene uten samvær, før det blir bevisst ufrysning, illojalitet og andre

[Gjest Antarctica]

Herregud, her syns jeg faktisk synd på gutten! Er vel ikke for mye forlangt at han skal få litt engasjement fra sin egen far! det er jo ikke for å få faktakunnskap at han starter samtalen, og heller ikke for å få oppmerksomhet fra DEG eller info om alt du har greie på! Han prøver den såkalte "kontaktpraten", og siden både han og far er menn, må de prøve å møtes på et felt eller saksområde de har felles. Å prate for å prate er ikke så lett, skal jeg si deg.

 

Jeg trur dette hadde blitt morsommere for alle parter om du hadde hatt samme "prosjekt" som gutten hvordan få far til å SE sønnen. Ikke la han få lov til å synke hen i egne ting. Slå deg på lag med stesønnen og si "Ja, hva tror du EGENTLIG, Karsten (eller hva han nå heter), er det riktig at krokodiller kan legge 150 egg i slengen?" Driv samtalen framover for deres skyld (guttens og farens) ikke for din egen. Gutten trenger det så veldig!!

[Anonym bruker]

Det er jeg helt enig med deg i. Men nå gikk denne diskusjonen akkurat her på at stebarn ikke ser på steforeldre som verken særlig viktige eller intressante. Og jeg mener at det også er temmelig uavhengig av hvilket engasjement steforeldrene tilbyr.

Jeg tar jo dette opp med faren på kammerset, jeg tar også opp viktigheten av å tette huller i det vanlige kunnskapsnivået til barna, for det er jo et aspekt her. Jeg oppfordrer dem til å gå ut i sammen. Noe de også gjør, men da er det helst for å fiske, spille fotball osv. Så de har mye kontakt, men når det kommer til ting som faren ikke intresserer seg særlig for så skorter det på innsatsen.

Jeg prøver også å engasjere faren i samtalene, men det kan jo bli litt kunstig i lengden. Han må da av og til kunne ta til takke med et svar fra meg.

[Gjest Antarctica]

Hmmmm. Gutter trenger fedre, det kan være noe der. Han trenger å se hvordan menn er menn, hva de gjør og hva de tenker. Synd at faren ikke er interessert...men jeg trur likevel ikke det er noe poeng i at du prøver å overta hans oppgaver der. Hvis han virkelig søker et svar, altså ikke søker kontakt, men fakta, da vil han finne det, og om det er viktig for han, vil han spørre deg. Men jeg trur han vil ha farens fokus, jeg. Det er da ikke så rart?

[Anonym bruker]

Barn trenger fedre, ikke bare sønner. Hos oss vil sønnen helt klart ha farens fokus og kontakt. Det dreier seg også veldig mye om markering, og utheving av hvem og hva sønnen mener er viktig.

Det er ikke det som er så rart. Men det er veldig vanskelig å få til et familieliv når det er noen som bevisst skal holdes utenfor. Da gjerne fra barnas side. Det nytter ikke å slenge ut kommentarer som at om en gir eller engasjerer seg så får en egnasjement og positive impulser tilbake. For så enkelt er ikke en stemors liv.

Det jeg vil ha frem er at det ikke er så veldig lett å få til et familieliv, når de voksne i husholdningen ikke er likeverdige i barnas øyne. Det er ikke en kritikk av gutten her som er mitt hovedpoeng, bare en presisering av at det ikke er sort-hvitt, det er ikke bare å høste det en sår, for det er så mange ulike faktorer som spiller inn, barna, faren, mora deres, og en selv.

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår hva HI mener i sitt siste innlegg, og jeg tror at det er biofar som må ta askjon her. Det er biofar som må gi stemor støtte og være villig til å gi henne en annen rolle enn den hun nå er tildelt. Det er først når biofar signaliserer overfor sin sønn og omgivelsene hvilken rolle og posisjon du har i familien, at du betyr noe, at han forventer at sønnen inntar en mer respekterende atferd overfor deg at stemorrollen blir mer inkludert.

[Anonym bruker]

Ja. Men vi må uansett huske at barnet valgte ikke stemoren. Det var far som valgte.

[Anonym bruker]

Og, hva skal det bety? Svært lite konstruktivt innlegg, i diskusjonen om hvordan få ting til å fungere.

Far og mor har algt å ikke leve sammen, far og mor velger å etablere seg på nytt. Dette er alle valg som påvirker barna, og barna er nødt til å innrette seg etter foreldrenes valg. At det blir enklest mulig for barna er det foreldrene som må sørge for. At det blir enklest mulig for sine nye partnere er også noe de må sørge for.

 

 

[tezzapuz]

jeg er ett stebarn selv. jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn det=) tenk å ha to sett med foreldre som bryr seg om deg og elsker deg! jeg ser på stefaren min som min pappa, selv om jeg kaller han ved navn, har alltid hatt et utrolig godt forhold til han og prater mer med han om ting, enn med mamma og pappa. han har vært min stefar i 15år. min stemor har jeg også ett kjempegodt forhold til. vi er på shoppingturer ig er kjempegode venner, hun har vært min stemor i 6år. jeg har aldri oversett mine steforeldre slik som mange beskriver her at de er blitt av sine stebarn. jeg har to mammaer og to pappaer =D og så heldig spiren i magen er som tilsammen har tre sett med besteforeldre=)

 

så, det var min solskinnshistorie om steforeldre/barn=)

[Anonym bruker]

Eg har to stedøtre, og kom inn i livet deira ca eit halvår etter at mor og far skilte lag. Totalt sett kan ein sei at det går ganske bra, og eg får høyre at dei spør etter meg når eg ikkje er der, og er glade når eg kjem att. Til tider spør dei heller meg enn far om hjelp, mens somme gonger får eg eit skarpt blikk og stemma som seier "MIN pappa"/ PAPPA skal" osv. Eller dei klatrar på far og omtaler dei tre som "oss familien". til tider vekslande mellom inkluderande og ekskluderande, men stort sett inkluderande.

 

Eg har vore heldig, for far har markert "gitt" meg ei viktig rolle, og no er det faktisk meg dei diskuterer minst med, men dei veit at når eg gir eit svar så er det endelig. Eg og far er stort sett ganske enige i korleis det bør vere, for oss er faktisk problemet at det er totalt forskjellige kjørereglar hos mor og hos oss.

 

Det er vondt å bli utestengt, men det er veldig godt når jentene kjem og gir verdens beste kos og seier dei er glade i deg! Så det finnes heilt klart solskinnshistoriar, som denne og den over.

 

Det skal seiast at tidspunktet for når ein kjem inn i biletet, og kor gamle ungen/ungane er spelar nok ei stor rolle, og sjølvsagt korleis partneren inkluderer deg.