Trenger hjelp?!

[Anonym bruker]

Sitter her, helt alene.. Hvertfall føler jeg det sånn. Har en datter på 2mnd med min samboer som jeg har vært sammen med i 7år. Selv er jeg kun 24år, mens han er 27. Jenta vår var planlagt, og vi gledet oss ordentlig til å ta steget videre sammen.

 

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser og kraftige migrene gjennom ungdommen, og en vanskelig oppvekst med familie konflikter delux. Når jeg var 18år var jeg nære på å ta livet mitt, prøvde flere forskjellige metoder. Fikk hjelp og gikk til psykolog, men til slutt var det en healer som hjelp meg. Etter noen år i "behandling" hos han og selvutvikling som hjalp meg ut av depresjonen har livet forandret seg totalt. Jeg har blitt voksen, noe ingen trodde jeg noen gang skulle bli. Min samboer har støttet meg gjennom alt.

 

Det var en lang historie kort fortalt.

 

Etter et par fine år ble jeg gravid, og svangerskapet var et helvette uten like. Jeg fikk hypermesis (ekstrem kvalme), noe jeg ikke unner min verste fiende engang! Jeg var inn og ut av sykehuset, gikk ned 15kg å klarte bare legge på meg vekten av fosteret. Ble til slutt bedre men da fikk jeg bekkenløsning og ryggplager. Det hele endte med en fantastisk fødsel, heldigvis, noe familien og svigerfamilien stadig sier de unnet meg!

 

Under graviditeten ble min samboer satt på sidelinjen. Han ble så satt ut at han ikke klarte å "se" meg lenger. Bare ble sittende med pcen sin når han var hjemme. Han så at jeg trengte hjelp, men klarte ikke gjøre noe. Jeg var så utmattet at jeg måtte sitte på en krakk i dusjen, han måtte vaske meg. Han måtte også løfte glasset med vann og sugerør opp til munnen. Når vi gikk små turer måtte han holde meg oppe for at jeg ikke skulle dette sammen. Hvis jeg ikke spurte han ble jeg sittende å ikke drikke noen ting, og det kunne gå nesten to uker mellom hver gang jeg dusjet.

 

Slik har vi det nå også, jeg må spørre om han kan skifte en bleie eller holde datteren sin litt. Han sitter alltid å SER på meg amme, gå med henne, skifte bleie osv. Jeg er så sliten og utmattet nå at jeg ikke ser lyset lenger. Jeg får ikke tid til å spise, gå på do osv. Jenta er heldigvis snill, ikke noe kolikk e.l., men hun krever sitt. Hele dagen med henne alene er utrolig slitsomt, særlig når man går å forventer at pappan skal stille opp men aldri gjør det.

 

Huset ser ut som en slagmark. Jeg makter ikke å prøve å rydde lenger, gitt opp alt. Med babyen på armen 24/7 får jeg ikke gjort noe.

 

Jeg får aldri gjort noe for meg selv, tenker på min datter først og fremst, og min samboer som nr2. Jeg setter han forran meg selv, og han er blitt altfor bortskjemt. Det er ingen ting som heter privatliv og jeg blir ikke snakket om, alt går på HAN. Jeg begynner å bli tynn igjen, og hodepinen er der svakt. Deprisjonen og spiseforstyrrelsene begynner å komme tilbake.

 

Dette ble langt, men jeg må ha noen synspunkter. Det var tøft å sette seg ned å skrive dette

[Anonym bruker]

Du må iallefall ikke la spiseforstyrrelsen komme tilbake. Du har faktisk makt over den. (snakker av egen erfaring) Du klarer det, fordi du har et barn å ta deg av.

 

Huset kan gjerne se ut som en slagmark mens du kommer deg til hektene, men det er jo ingen unnskyldning at han ikke hjelper til.

 

Jeg synes du skal snakke med noen som du vet han har stor respekt for, og hører på. Kanskje de kan snakke fornuft med han. Du innrømmer han er bortskjemt, så du må kommunisere mer. Fortelle han hva du føler, ellers kommer du aldri noen som helst vei.

 

Kanskje er du utbrent, og da kommer det til å ta lang tid å komme seg ovenpå.

Jeg synes du skal oppsøke en lege. Ikke vent. Ring når de åpner på morgenen. Du kan ikke ha det sånn.

 

 

 

 

klem i natten.

[Anonym bruker]

PS: du sier du ikke har tid til å spise. Men det har du! Det tar ikke lange stunden å putte noe sunt i munnen. Et eple, en banan, drikke. Du MÅ drikke mye når du ammer. Ellers blir du jo syk!

 

[Anonym bruker]

Har ikke du og mannen din en felles venn/familie som kan sette seg ned sammen med dere`?

 

Det er ikke alltid nødvendig med profesjonell hjelp for å få ting på rett kjøl igjen. Svaret her er jo (tilsynelatende) enkelt: Du trenger hjelp av mannen din i hverdagen!

 

Hvis det er som du beskriver, trenger dere et par ekstra øyne som kan hjelpe dere å sette ord på dette. Er han en fornuftig mann, vil han innse det!

 

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar! Om jeg ikke er utbrent er det nok ikke lenge før, har gått igjennom et umenneskelig svangerskap, og nå sitter jeg her uten hjelp til å komme meg igjen og en liten baby som trenger meg mer enn meg selv.

 

Jeg glemmer å spise, kommer på det når jeg først er kjempe sulten og blitt surrete i hodet og slapp. Drikker en del vann heldigvis. Problemet mitt med mat er at min samboer alltid har bilen på jobb, og han handler aldri med hjem. Han hater å gå i butikken alene. Når han først er hjemme er det for lett å bli sittende å ikke dra i butikken, jeg er gjerne så sliten etter en lang dag at jeg ikke orker heller. Han spiser på jobb, så aldri noe problem for han å få i seg middag.

 

Du har rett, må ta meg i det å kontakte legen. Det var en fint råd å snakke med noen han respekterer, skal virkelig prøve det! Vi har hatt noen oppvasker sammen, men etter to dager har han glemt alt igjen.

 

Vanskelig dette her med spiseforstyrrelser, man både elsker og hater å være oppi det.

 

[Anonym bruker]

Hei! :-)

 

Du må ikke være redd for å ta opp dette med legen. Hvis du føler at du/dere kunne hatt godt av å prate med noen, så har dere nok det. Bestill deg en legetime og snakk ut med legen din, ikke vær redd for å legge alle kortene på bordet. Det viser at du tar ansvar ved å be om hjelp når du føler at du trenger det.

 

Håper at du får den hjelpen du trenger for å komme på rett spor. Lykke til :-)