Opposisjonell atferdsforstyrrelse - noen her som har barn med det?

[Anonym bruker]

Datteren vår fyller kriteriene og har fått den diagnosen. Hun er under utredning, og kommer til å få en annen diagnose når hun er ferdig utredet, antakeligvis asperger syndrom eller ADHD eller begge, med opposisjonell atferdsforstyrrelse som tilleggsdiagnose. Utrederne vet bare ikke hvilken av disse to diagnosene som er hoveddiagnosen enda - eller om det er begge...

 

Saken er at vi holder på å bli helt sprø av å ha det sånn. Vi har bedt om hjelp siden hun var liten, fordi vi overhodet ikke klarer å oppdra henne (og nei, hun er ikke vårt eneste barn, så vi klarer å oppdra normale barn). Vi har fått "hjelp" fra BUP i 4 år nå uten at det har hjulpet overhodet. Vi har et barn som overhodet ikke reagerer på "nei" og "ikke gjør det", isteden MÅ hun gjøre det vi sier nei til. Hun gjør mange potensielt farlige og skadelige ting både mot seg selv og andre, og vi har overhodet ingen måter for å forhindre henne i å gjøre det, annet enn å holde henne fast , og vi kan ikke holde henne fast 24 timer i døgnet, akkurat heller... Vi har heller ingen sanksjonsmidler som fungerer, når vi gir henne på forhånd beskrevne konsekvenser for ikke tillatt atferd, blir hun bare enda mer rasende, prøver å ødelegge ting eller skade oss. Verken belønning eller sanksjoner fungerer. Hun har tidligere sagt at hun ikke klarer å være snill, og jeg tror henne, for hun følger bare sine egne impulser, og tenker ikke på konsekvenser for seg selv eller andre. Slik har hun vært siden hun ble født, og vi er nå så slitne at vi ikke vet hva vi skal gjøre, i tillegg til at hun begynner å bli stor og sterk og er helt uberegnelig og uforutsigbar.

 

Atferdsterapeutiske tiltak skal settes i gang gjennom barnehabiliteringen til høsten, men kan vi stole på at de vil hjelpe oss mer enn bup har gjort disse fire årene? Og hva innebærer egentlig dette?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ikke til navnet du nevner(opp.adf.forstyrrelse), men jeg har en med adferdsvansker og ADHD+tourette's. Når jeg søker opp det du lurer på, så minner det mye om mitt barn.

 

Det er en adferdsvanske, og barn med f eks ADHD har ofte dette. Det kommer sjelden av diagnosen under i seg selv, men er et resultat av omgivelsene og reaksjoner fra barnet selv på andre vansker. F eks; skolen/lekser er vanskelig - gir utagerende adferd på andre områder som en reaksjon fra barnet. Og når en da tar med vansker som ligger i f eks ADHD( som dårlig impulskontroll), så klarer de ikke "styre seg" men utagerer.

 

Rart ikke BUP har hatt mer å tilby dere. Men der finnes hjelp.

 

Et råd vil jeg gi dere; hold henne ikke fast. Om noen år klarer dere det ikke, for hun blir for stor. Finn andre måter nå. Vet det ikke er lett, men det går. Deres ord skal være nok til å stoppe henne. Og dere MÅ være superkonsekvente i oppdragelsen. Militærstil, omtrent. Ingen " i dag er det bursdagen din, så du skal få slippe unna reaksjonen på det gale du gjorde nå". Det går ikke med slike barn, for da slipper dere ikke unna kampen som varer mange ganger så lenge neste gang. Gir du lillefingeren, så sluker de virkelig hele armen.

 

Og er det ADHD hun har, så vik ikke for medisinering. Det kan gjøre at tiltak dere setter inn, virker bedre, for jenta selv klarer da kanskje å gjøre en innsats selv.

 

Og tenk alternativt; siden hun ikke reagerer på "nei" osv. Hva annet kan en gjøre? Finnes det en annen måte å nærme seg dette på? En annen vinkel? Det er nemlig lett å gå inn i spor, og ikke klare å se alternative løsninger. Kan det være at dere må begynne i en helt annen ende, enn den hvor dere direkte adresserer problemet som oppstår der og da? F eks mer fokus på det positive, og mindre på det negative?

 

De tingene jeg kan anbefale som hjelp(har vært gjennom selv), er; PMT-O, FNT(for tenåringer), og et kurs/en bok som heter "De utrolige årene" av Webster-Stratton. Og så barnevernet; de kan få dere henvist til ulike tiltak som jeg ikke hadde hørt om før de hjalp meg. Og de kan hjelpe dere med avlastningshelger/støttekontakt til jenta, slik at dere kan ta dere av dere selv og de andre barna. Det er lett for at andre barn i en slik familie kommer litt i bakleksa, for der er det jo ingen vansker.

 

Vi har ikke vært til barnehabiliteringen, så det kan jeg ikke si noe om.

 

Det er for mye jeg ikke vet om jenta, og for mye å skrive til at jeg kan ta alt her:)

[Anonym bruker]

Hei. Vår sønn ( 6 år) har ADHD, opposisnell adferdsforstyrrelse og spesifikk språkforstyrrelse. Han er innunder PPT, BUP og Ullevål sykehus ved krise enheten. Han har også støttekontakt og avlastningshjem. Dette fungerer veldig bra da han føler at det kun gjelder han og full fokus på han på en positiv måte da det er mye negativt i hverdagen. Vi har slitt siden han var baby med oppdragelse og hvordan vi skal takle situasjoner. Det vi lærte på Ullevål var å tenke som barnet, være føre var i tankegangen hans og komme han i forkjøpet. Snakke med han som han selv snakker slik at han føler at man er på bølgelengde. Nesten uansett hva han gjør og sier møte han på halvveien.. du kan gjøre sånn hvis du hjelper meg med sånn. Inkuldere han på en annen måte enn han var vandt til. Hvis han ville smelle med døra, så skulle vi si med blid tone; det er fint du vil lukke døra så kan du komme ut når du vil. Hvis han ødelegger ting, så si at det er dumt for nå er tingen ødelagt. vil du vi skal sette den tilbake på hyllen eller vil du kaste den. Ikke kjøpe nye leker eller ting han ødelegger for da vil han etterhvert merke at det minker på ting som kan ødelegges. Når han skadet oss så tok vi bilder som han fikk se på etter ett par dager og spørre han hva han da ser og fortelle om følelsene. Dette har tatt tid å få igjennom men nå fungerer det mer hvor han ser hva skadene kan føre til..

Kan ikke komme med direkte råd eller veilleding. Men stå på og ta en dag av gangen. Vi har også to andre barn som har blitt forsømt, men deler mer opp familien så de andre barna drar med en av foreldrene på koselige ting, og den andre foreldren med 6 åringen og gjør kun ting han liker. Dette fungerer veldig bra! Vi har også fast hver dag 30 min med kun barna hvor hvert barn hver sin dag får velge aktivitet og alle leker sammen. Det synes de er gøy.

Lykke til og klem

[nick_343393]

Vi var temmelig sikre på at jenta vår (som blei utreda 6 år gammel) hadde OCD, for hun fylte kriteriene. Og vi var fryktelig, fryktelig slitne etter mange års kamp med henne. Men vi endte kun opp med diagnosen ADHD. Det gode var at da hun begynte på medisiner, endret atferden seg betraktelig. OCD-trekkene forsvant, og vi har nå ei jente som fungerer ganske godt i familiesammenheng og som ikke har lyst å opptre destruktivt. Nå sier ikke jeg at det samme kommer til å skje med barnet ditt, men for vår del tror jeg at all motbøren hun til stadighet mottok, presset fram dårlige sider hos henne, for aggressjonen, destruksjonen og trassen blei bare verre og verre. For oss var det et vendepunkt da medisinene virket. Jeg har inntrykk av at det er vanskelig å se hva som kommer først av ADHD og OCD. Håper dere får hjelp, for det høres ut som dere trenger det!