jeg gruer meg så, dette er så vondt:(

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente som er 1 år og 5 mnd, og venter nummer 2 i slutten av februar.

jeg er 23 år. blir 24 rundt de tider nummer 2 blir født i 2010.

har samme far til begge barna, eier hus, biler, fast jobb og alt det der.

 

da jeg ble gravid med vesla, fortalte jeg dette til min familie rundt uke 14, fra min mor var kommentaren, huff, kan du ikke bare ta abort da, så slipper du dette?

min far: hvordan skal dette gå da? jeg vil ikke passe barnet ditt, og dette kommer du ikke til å klare. det bare vet jeg.

de er skilt forresten.

dette såret meg veldig, og var nok mye med på å gjøre at jeg fikk depresjoner etter fødselen, og begynte på cipralex.

mistet melka mi fort, følte jeg måtte stresse hele tiden, for å bevise at dette klarte jeg perfekt, og brant meg helt ut.

 

min mor har ikke hatt noe mye med vesla å gjøre, hun viser tydelig at hun ikke bryr seg, og at hun skammer seg over at jeg har fått barn. hun spurte tilogmed i uke 30, om det virkelig ikke gikk ann å ta abort da??? det var så vondt.

hun har heller ikke fortalt noen omtrent at jeg fikk vesla, pga skammen over meg. hvilken skam?

 

min far har stilt opp, men aldri passet henne, og vært rask med å kritisere meg om det har vært noe, klager på at jeg bare har vidregående utdanning, selv om jeg har fast jobb. og mener jeg aldri kommer meg videre i livet.

 

det tankene mine ligger på nå, er 8 uker på vei med nummer 2, orker jeg dette en gang til? hadde det vært bedre å ta bort barnet jeg ønsker så sterkt, for å slippe alle problemene? hvordan skal jeg takle reaksjonene som kommer denne gangen? kjenner de såpass at det vil bli like ille, om ikke verre, for at de mener jeg ødelegger livet mitt enda mer.... noen som kan hjelpe litt?

ber ikke om noen abortkrangel, eller noe med dette innlegget...er bare veldig fortvilet ikveld:(

 

HI

[Gjest ->>-]

Jeg synes du skal ta en prat med fastlegen din og eventuelt også kontakte Amathea for en samtale (815 32 005/amathea.no). Lykke til.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Dette høres ikke godt ut i det hele tatt.

 

Gjør som hu over her sier:)

[Babyluren]

Huff dette høres vondt ut.

 

Hva sier mannen din til dette? Så lenge dere har det fint med den lille dere har og gleder dere over en ny liten spire så ville jeg nok heller tatt valget å kutte ut foreldrene enn å kutte ut spiren.

Blod er IKKE tykkere enn vann mener jeg.

 

Håper du får hjelp og at mannen din er til støtte i dette.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg har vært hos fastlegen min, var der forrige uke, og snakket litt rundt dette da, og hun mente at dette valget måtte jeg bare ta, og at det ikke var riktig å ta abort på grunn av foreldrene sin mening....

HI

[*1+1=2 små*]

jeg hadde brutt kontakten til famlien min om de hadde reagert slik. Er like gammel som deg HI(blir i hvertfall 24 noen måneder før nr 2 blir født) og selv om foreldrene mine har sagt at de håper jeg ikke glemmer utdannelse....så gleder de seg og har stor glede av nr 1.

 

Synes det er noe riv ruskende galt når foreldre oppfører seg slikt og så klart skal du IKKE ta abort om du ønsker deg barnet bare fordi dine foreldre er sære...

 

MEN jeg ville snakket med fastlege eller andre slik at du slipper å bli syk og ødelegge gleden din ved å få barn.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hadde heller kuttet ut foreldrenen mine og brukt energien på å glede med over spiren . Du er voksen og foreldrene dine er ikke særlig snille ennesker hvis de holder på slik, da er det like greit å ikke ha dem i livet sitt.

 

Blod er ikke tykkere enn vann i mange tilfeller desverre.

[Anonym bruker]

samboeren min syns dette er veldig vondt.

han har vokst opp med foreldre som hjelper seg og støtter seg hele tiden, og vet ikke helt hvordan han skal takle dette. han ønsker jo også barnet.

samboeren min støtter meg 100%, og syns det er trist at det skal være sånn.

ble kastet frem og tilbake mellom foreldrene mine i hele barndommen, for begge to stiftet nye familier, og jeg passet ikke inn.

 

HI

[Gjest]

Uff! Dette høyrdes skikkeleg fælt ut! Stakkars deg! At det går ann å oppføre seg sånn mot si eiga datter!?!

Du er nok ei super mor! Lat ikkje foreldra dine øyelegge deg og din familie, det vil eg seie at dei ikkje er verdt (sjølv om eg ikkje kjenner dei eller situasjonen). Om dei begynner med den same leksa, så er kanskje det luraste å kutte kontakta med dei. Og kanskje seie til dei, at om dei vil ha noke med deg og din familie å gjere, så får dei skjerpe seg.

Føler virkeleg med deg! Ingenting er så sårt som å bli svikta av sine næraste.

Hold dine kjære, og dei som vil deg vel, nært, så får heller foreldra dine klare seg sjølv. Dei er jo vaksne folk, tross alt!

 

Og det med utdanning er ikkje noke å stresse med. SÅ mange studiemulegheiter som er no til dags, så er det inga hast.

 

Eg har trua på deg! Det går nok bra!

[Babyluren]

Du har en ny familie nå kjære deg.

 

Jeg tror du får det bedre om du tar et valg og snakker med familien din og sier at om ikke de kan støtte deg så kan de også akseptere at de ikke betyr så mye for deg i denne situasjonen. Prøv å hev deg over det.(men jeg vet det er vanskelig)

 

Dessuten er det jo bedre både for mor og barn å få barn mens mor er ung, Og så mange år som du har igjen å leve er det aldri for sent å ta en utdanning.

 

[Anonym bruker]

er veldig sårt å bli sviktet av sine egne, kansje derfor det sårer så fælt, gang på gang, men burde vel snart begynne å bli vant med det nå...

HI

[Anonym bruker]

Ville beholdt barnet, og latt vær å fortelle det til foreldrene dine. De vill tydligvis ikke være en del av ditt liv med barn og barnebarn.og da syns jeg heller ikke du skal "gi" de noe...Lev ditt liv som du ønsker det..

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare gratulere deg med graviditeten og si jeg er glad på dine vegne. Det er synd dine foreldre får deg til å føle at dette er noe annet enn en velsignelse.

 

Foreldrene dine er barnslige. Du er voksen, og har tydeligvis alt på plass og tilrettelagt. Det er flott at du velger å få barn så "ung". Og tenk så mye glede de to barna dine vil ha av hverandre. Ikke la foreldrene dine ødelegge denne gleden! Og det at du ødelegger livet ditt er bare tull!! Tvert om, du beriker livet ditt! Og barn er ingen hinder for å komme seg steder i verden heller.

 

Du trenger ikke informere dine foreldre om graviditeten. De har ikke noe med det å gjøre. Dere har deres eget liv nå og tar selv de valgene dere mener er riktige. Og kun dere kan vite hva som er riktig for dere!

 

Skjønner at det er vondt å ikke ha dine foreldres anerkjennelse. Men du må bare innse at du har vokst fra dem. Hvis noen av dem kommenterer deres liv, må du stå på ditt og forklare at du takker for oppveksten men at du nå står på egne ben og tar egne valg. Du skal være stolt av de valgene du tar og vite at det du gjør er klokt. Dine foreldre vet dessverre ikke bedre. Det var en gang de visste best, men ikke nå lenger.

 

Søk heller støtte hos de som er der for dere. Ønsker deg lykke til, og måtte du ha styrke til å takle motgangen. Ikke la deg knekke!

[Anonym bruker]

 

Jeg har personlig alltid vært av den mening at man FØRST bør skaffe seg utdanning, og DERETTER en familie, så jeg skjønner at foreldrene dine (som sikkert vil det de mener er det beste for deg) synes det er frustrerende at du skal gjennom en ny småbarnsperiode. For det er jo ikke til å legge skjul på at det ER SLITSOMT å ha barn!

 

Men å nevne dette flere ganger under et svangerskap synes jeg er å gå laaaangt over streken. Altså, greit å snakke åpent om det en gang, så du vet hvor de står i saken, men så må de respektere at barnet er på vei og sånn er det med den saken!

 

Det mest fornuftige du kan gjøre, er kanskje å fortelle dem at barnet kommer uansett hva de måtte mene, og at du blir lei deg når du ikke møter støtte. Kanskje kommer det frem at de er oppriktig bekymret for deg, siden du ble deprimert og stresse forrige gang. Isåfall bør du forsikre dem om at du har lagt lista lavere denne gang, og ikke kommer til å slite deg ut på samme måte. Bruk erfaringene fra sist til noe positivt!

 

Deretter bør du oppsøke folk som gir deg den støtten du trenger, både når det gjelder venner og helsepersonell.

 

Snakk mye med lege og jordmor. Det skal finnes egne oppfølgingsrutiner for mødre som er i faresonen for å få barseldepresjon. Hvis du har hatt det før, er du i risikogruppen denne gangen også. Dette bør du forebygge så godt du kan. Fødsel og barseltid er påkjenning nok, du trenger ikke andre problemer på toppen.

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skal få ekstra oppfølging hos jordmor under svangerskapet, og lege etter fødselen. så oppfølging er det ingen fare med.

har sluttet med cipralex under svangerskapet, men skal begynne igjen etter fødsel i samråd med lege.

 

jeg har jo en utdanning, men på vidregående nivå, har fagbrev, og stortrives i den jobben jeg har. men for de er det ikke verdt noe ettersom det ikke er høyskole. iallefall for faren min.

 

mamma bryr seg ikke, hun bor i en liten bygd, og er bare redd for at folk skal snakke om ting hun. og jeg blir 24 år, så er vel ikke av de yngste som får barn.

 

HI

[Anonym bruker]

Du kan skrive langt brev til dem, og bare forklare dem at de skal bli besteforeldre, OG at barnet er høyst ønsket og velkomment!

 

Nok om den saken.

 

 

Sånn gjorde jeg det til mine foreldre, fordi jeg følte noe lignende som deg.

Syntes det var en veldig grei måte å gjøre dette på.

 

Dette er deres liv :0)

Lykke til!

[Figa]

Jeg kan ikke forstå at foreldrene dine ikke vil ha kontakt med barnebarnet sitt! En dag vil de forstå hva de spilt bort. Og det, bare fordi du ville gjøre ting på en annen måte enn hva de var fornøyd med.

 

Jeg er 20 år og får snart nummer to. Foreldrene mine har stått bak meg fra første stund! Når jeg har trengt hjelp har de vært en utrolig støtte. Og det er sånn det skal være! Begge foreldrene mine er høyt utdannet og de skulle vel helst sett at jeg valgte å ta utdannelsen før jeg fikk barn, men de har akseptert at jeg har gjort ting annerledes.

 

Du har en ny familie nå. Foreldrene dine vil alltid være det de er og du trenger ikke å velge en ting over en annen. Men hvis de har problemer med at du vil beholde spiren i magen, så kan de holde det for seg selv. Du skal ikke ta abort pga dine foreldres ønsker!

 

Ta vare på deg selv, samboeren din, datteren din og den lille spiren i magen. Og forresten, gratulerer med den lille spiren :-)

[Anonym bruker]

Anonym 00:01, hva slags reaksjon fikk du på det brevet?

 

HI

[Anonym bruker]

Godt å høre at du får den hjelpen du trenger! Håper du ikke er redd for å ta kontakt med lege og jordmor hvis du trenger mer oppfølging.

 

Videregående utdanning er da utdanning like bra som noe annet. Jeg synes du skal være stolt av det du har oppnådd hittil i livet:-)

 

En ting du kan si til deg selv på dager du føler ekstra på dette, sånn som i dag, er at du kanskje føler så sterkt om dette fordi du

1 er gravid og litt mer følsom enn til vanlig og

2 du har sluttet på Cipralex og kanskje lettere blir lei deg av den grunn.

 

Ikke alle har et nært forhold til foreldrene sine. Kanskje du må innse at dere er for forskjellige til at de skal forstå alle valgene dine, akkurat som du ikke forstår hvorfor de reagerer som de gjør. Dere er rett og slett for forskjellige som personer.

 

Oppsøk de du har rundt deg som forstår deg. Vær glad i og for samboeren din! Treff venner og annen familie hvis du har, vær med på morsomme aktiviteter og tenk positive tanker. Gjør det for deg selv, den lille i magen og familien du har stiftet.

 

Jeg har en følelse av at du kommer til å klare deg kjempebra:-)