Er det bare meg som er problemet??

[Anonym bruker]

Jeg sitter igjen alene, nurket sover, jeg gråter...etter enda en krangel. Jeg har fått det slengt mot meg enda en gang, vi skulle bodd sammen før du ble gravid, men du klarte ikke vente....du er vanskelig å snakke med, du er negativ, du er umulig, jeg forstår hvorfor du egentlig burde være singel!!! JEG ORKER IKKE MER AV DETTE NEGATIVE. Føler jeg mister meg selv helt....

 

Det hele er dette j*vla huset hans som han vil resturere og bygge nytt. Jeg skal invistere først etter takst i et gammelt slitt hus( som han delte med ex-kona) for så å være med på oppussing og utbygging. En enorm invistering som for meg er et sluk... sitter selv på en helt ny leilighet som gir meg økonomisk trygghet. Han vil helst ikke finne et nytt hus da han ser mye potensiale i huset sitt. JEg har fått en ekstern til å se på huset og får tilbakemelding at dette er veldig dårlig investering for meg og god gevinst for ham. Jeg vil aldri få igjen pengene jeg investerer.

 

Han vil ikke gifte seg engang, jeg har vært nødt til å gå til advokat for å få laget en samboerkontrakt siden det var jeg som ville ha barn og han har satt igang med arkitekt på huset. Jeg vil sitte igjen med ingenting hvis dette forholdet ryker eller i verste fall han falle vekk, særkullsbarn osv. Hvordan kom jeg hit?? Jeg elsker min lille baby og kunne ikke vært foruten, jeg elsker ham og hans to barn, men dette sliter så mye på meg nå at jeg finner ikke gleden lengre..finne ikke tryggehet lengre i forholdet. Det er lett å si gå fra ham, men et barn trenger sin far og ikke minst hans yngste har allerede opplevd ett brudd og det tok lang tid før han tok til meg, nå har vi et fantastisk forhold...

 

Hva gjør jeg??

[Anonym bruker]

Tja, si det...

 

Her er det jo to spor; det ene økonomisk; det andre av mer følelsesmessig karakter.

 

For å ta det siste først: Jeg tenker at du først og fremst må ta ansvaret for deg selv - og ta ansvar for at du og den lille har det bra! Din samboer og hans X-kone har ansvaret for særkullsbarnet, ikke du. Prisverdig at du tenker på h*n også, men det bør være sekundært. Om du ikke har det bra, vil ikke du være bra ovenfor ditt eget (og andres) barn, heller. Finn ut hva som skal til for at du har det bra, sett grenser, og vær konsekvent.

 

Når det gjelder økonomi: Hva slags samboeravtale har du egentlig gått inn i, dersom den til de grader er så ugunstig for deg? Uansett; her bør du få skrevet en ny, som tar høyde for de nye opplysningene du har skaffet til veie. Og om han nekter; vel - da får du gjøre deg opp en ny vurdering, men i mine øyne ville det ha vitnet om en som ikke hadde vært spesielt mye å satse på, og da hadde jeg i allefall pakket snippsekken og dratt!

 

Ikke så lett å se alt fra utsiden, men ønsker deg uansett lykke til. Og som en gammel venn av meg sa til meg en gang: "Vær klok".

 

 

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar. Det er jeg som må sette opp samboeravtale, han ser ikke noe grunn til en slik avtale nå som vi eier hvert vårt. Vi er ikke på talefot..igjen. Han har brukt nærmere 100.000,- på arkitekt for å få huset tegnet og er ganske forbanna på at jeg ikke har sagt klart ifra før at dette er ikke det jeg vil. Jeg for min del har gitt beskjed om at han kan bygge ut så mye som han vil, før jeg kjøper meg inn så får det bli tatt en ny takst på huset, MEN dette nekter han.

 

Nå er det kommet så langt at jeg skal være takknemlig for at han ikke har tatt leie for den tiden jeg har bodd i hans hus (siden babyen ble født). Jeg er nå mer eller mindre på vei ut herfra, slik kan jeg ikke leve. Jeg er hjemme med barnet og må ta hele den økonomiske belastningen med å gå ned betydelig i lønn, mens han lever økonomisk som før... jeg er så forbannet..

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at du er forbannet!! Dette fortjener du virkelig ikke! Og selvfølgelig har du rett i at det skal være ny takst på huset før du evt. kjøper deg inn!

 

Unnskyld meg, men det virker nesten som om han bruker deg som "finansieringsback-up" etter at det ble slutt mellom han og ekskona... Grrr, man kan bli provosert av mindre! En samboeravtale må jo i tillegg signeres av begge parter dersom den skal være gyldig, så om han nekter på det... Vel, det sier ganske mye om hele mannen, mener nå jeg.

 

Det er også helt urimelig at du skal betale leie for å ha bodd hos han. Det er helt sikkert noe dere har vært enige om, og som du sier, du har tatt deg av barnet mens han har vært på jobb. Så om han krever deg for leie, er det bare å sette frem et motkrav om betaling for barnepass. Og det spiller ingen rolle at du ønsket deg barnet mer enn han - dere er begge to like ansvarlige og forpliktet til å sørge for den lille.

 

Det er selvsagt vanskelig å komme med noe fornuftig fra utsiden når man ikke kjenner til hele historien, men for meg ser det ut som om det kanskje er det beste å avslutte hele forholdet. Jeg tror at dette med huset kommer til å være et betent område mellom dere "til evig tid", og det er det kanskje ikke verdt. Din samboer virker heller ikke spesielt empatisk, ydmyk eller kjærlig heller (selvføgelig KUN min fortolkning utifra det du skriver; vil være umulig å si slikt bastant uten å kjenne vedkommende, men dog), og da er det vel som du sier - slik kan du kanskje ikke leve?

 

Uansett; håper du finner ut av alt - på den ene eller andre måten.

 

 

[Anonym bruker]

Hei og tusen takk for svar. Du virker som en oppegående

person med reelle kommentarer, det setter jeg pris på Jeg skal heldigvis vekk på ferie og tar med meg babyen selvfølgelig, skal bli godt å komme seg vekk og tenke litt. Familien min er ganske så bekymret og har sagt klart ifra at en slik avtale må jeg ALDRI begi meg inn på!! Det skal jeg heller ikke. Glad jeg har en super lelighet jeg kan bare flytte rett inn i hvis dette ikke går:)) Trodde virkelig ikke det skulle bli slik, men dog jeg vil klare meg uansett....

[Anonym bruker]

Av og til - og kanskje ganske ofte - blir livet litt annerledes enn hva man hadde sett for seg.

 

Min erfaring er at man må sørge for at man må kunne se seg selv i speilet hver dag, og kjenne igjen den personen som stirrer tilbake... Med andre ord; viktig å ikke miste seg selv og sin egen integritet. Og om noen - bevisst eller ubevisst - står i veien for dette, vel; da er min erfaring at det er fornuftig å ta konsekvensen av det.

 

Jeg er helt sikker på at du kommer til å klare deg aldeles utmerket, om det nå blir slik at du flytter tilbake til leiligheten din. Det er tross alt bedre å kunne si til seg selv at "her sitter jeg alene, og det gjorde jeg for meg selv og barnet mitt", enn å måtte være økonomisk gissel i et byggeprosjekt, og samtidig måtte ha følelsen av å være gjest i sitt eget hus...

 

Ønsker deg en riktig god ferie; måtte den bli både avslappende og hyggelig!

 

[Gjest Antarctica]

Hah, for en fyr. Han har ikke tatt leie av deg for den tida du har bodd i hans hus med babyen??? Tja, har han betalt deg for å passe barnet, da? Det er jo hans barn også, du kunne jo gå tilbake i jobb og be han sitte hjemme! For en dusteting å si til sitt barns mor.

[candyland]

du sier at du elsker han, men syns ikke han fortjenerkjærligheten din når han behandler deg med så lite respekt!!! og du får ihvertfall ikke mer respekt fra han ved å finne deg i å bli behandla slik!! på sikt kommer han til å bryte deg ned, og da klarer du ikke å være den gode moren du kan og vil være! hvis du har leilighet kan du vel kanskje ta me deg ungen din å bo der en stund, så får dere ihvertfall tenktdere godt om begge to. kanskje han tar vettet til seg og innser hva han holder på å miste? men sånn det høres ut er han mer glad i oppussingsprosjektet sitt enn dama og ungen sin. ungen din får jo fortsatt treffe ungene hans, siden de har samme far, så du mister jo ikke helt kontakta heller da....

 

nei, syns du skal komme deg unna jeg og kosentrere deg omdeg selv og ungen litt. har du fått barnehageplass til høsten?

[Anonym bruker]

TAKK for respons folkens. Har nå hatt litt tid for meg selv og det trengte jeg. Fant også ut at jeg klarer den lille helt fint på egenhånd. Har kommet tilbake med litt mer stål i nesa her. Mindre sliten og føler jeg har funnet MIN rytme. Merker jeg har levd etter andres rytme i 6 mnd i et annet hus mm. Jeg må bare finne meg selv i alt dette. Jeg har iallefall hatt en lang samtale med mine nærmeste og vi er alle enig. Jeg gjør ingenting med mindre alt blir likt. Noe felles økonomi er ikke på tale i fremtiden. Fellesutgifter skal deles etter forbruket og personer. Her skal det være ORDEN!!

Håper flere ser dette innlegget som er i samme situasjon. IKKE LA DERE PRESSE!!! Det jeg stadig ser er at kvinnen alltid taper mht det økonomiske når det gjelder barn, permisjon og ikke minst når partene skal gå fra hverandre.

[Anonym bruker]

Hei HI,

 

Så bra - dette var gode nyheter :-) Håper alt går seg til etterhvert!

 

Hilsen Anonym nr. 1 :-)