18 år gravid i 10 uke mangler støtte hjemmefra :(

[OleKristian]

Hei!

 

Har nett registrert meg her inne.. har for litt siden funnet ut at eg er gravid.. fant det ut 2 uker på vei ca.. Er i et fast forhold, er forlova med verdens beste gutt =) Hadde for kort tid siden nett flyttet mer eller mindre ut hjemmefra å inn til han. Mamma å pappa har hele tiden vert gla for at eg har vert i et så bra forhold å ikkje noe sinte for at eg flyttet osv Bor c.a 5 mil hjemmefra nå. Men nå som eg ble gravid, å i 10 uke endelig våget å fortelle det til dem så er det null støtte å få, Virker som om dem ikke vil snakke me meg engang Vertfall ikke om graviditeten Har sagt at eg ville beholde det, det vil eg selvfølgelig.. både eg å faren er kjempe lykkelige men selvfølgelig er det litt trist, å rart.. at mamma å dei oppfører seg sånn.. eneste di sa var bare at det ikke var det smarteste vi hadde gjort. siden eg nett skal ut i lære osv.. å at EG måtte forstå at dei ikkje blei sånn kjempe happy, siden eg nett var fylt 18 år.. i mai.. alikevell.. hva syns dere? Eg skal riktignok ut i lære, men er forlovet å bor somsagt med faren i hans hus å han tjener veldig greit å er 24 år så klarer ikke selv å se noe krise i dette??

 

Syns dere at dei reagerer rett`?

[Lille_Sebastian :D]

Det er nok litt rart for dem kan jeg tro att du skal få barn, men støtte er viktig å få igjennom svangerskapet. Håper kjæresten din støtter deg, og gå gjerne til legen eller snakk med noen venner. Gratulerer med spira forresten :-) jeg venter mitt andre barn nå, min sønn er ennå ikke 6 mnd engang, så jeg velger å holde kjeft med å fortelle det til mmma, for hun vil si det blir for mye og masse greier, men takk og lov for att jeg har venner jeg kan prate med :-)

[MizzMing]

Man kan dessverre ikke bestemme hvordan andre skal reagere..

Det viktigste er jo at dere er sikre på hva dere vil, og det er dere jo skriver du;)

Foreldrene dine ville glede seg sammen med dere etterhvert,men trenger litt til til å fordøye dette. Gi de litt tid bare du, så ordner det seg nok;)

 

 

Masse lykke til;)

[Emilie79]

Det høres ut som om foreldrene dine har fått litt hakeslepp, noe som forsåvidt er greit for en kort periode. Kanskje trenger de bare å få tenkt litt over saken, - for så å synes det er flott etter noen dager..?

 

Men, fortsetter de å reagere slik synes jeg det er skikkelig trist.. De burde støtte deg og kjæresten din i valget deres, og heller være stolte over at dere velger å beholde barnet. Det er tross alt deres valg og deres liv!

 

Lykke til ;-)

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Gratulerer med baby på vei:)

Det høres ut som foreldrene dine er litt tatt på senga her ja.... Det er nok en naturlig reaksjon når man får litt hakeslepp og det er liksom foreldrenes "ansvar" å være etterpåklokskapens mestere når noe uventet har skjedd. Men jeg tror nok at de trenger bare litt tid til å fordøye dette. De har nok helt sikkert sett for seg at utdannelsen er på plass før de skulle bli besteforeldre og når disse planene som de nok har hatt oppi hodet sitt i mange år plutselig blir endret på så blir de naturlig nok litt sjokkert.

Jeg syns du skulle tatt deg en prat med foreldrene dine og fortelle de at du skjønner at de har fått litt hakeslepp og at dette ikke var planlagt fra deres side heller, men nå er det en gang sånn at du er gravid og at dere vil beholde barnet og at dere gleder dere til å bli foreldre. Prøv å gi de litt tid til å fordøye nyheten og si til de at du er klar for å motta støtte fra de når de føler seg klare. Du høres jo ut som en fornuftig jente og dette er jeg helt sikker på at dere klarer. utdannelse er jo fullt mulig å gjennomføre, men du bør kanskje regne med littegranne lengre tid på å bli ferdig. I og med at din samboer er 24 år er han kanskje ferdig utdannet? Det er i alle fall MYE letter å få ferdig utdannelsen sin når bare 1 av foreldrene går på skole og 1 jobber, På den måten får man det jo til å gå rundt økonomisk.

Ønsker deg i alle fall masse lykke til! Dette skal nok gå bra skal du se:)

Klem

[2b&spira]

Gratulerer så masse med spira i magen;)

 

Sånn dine foreldre reagerte,var lignende med mine foreldre selv om jeg på det tidspunktet var 20år gammel.

Mamma og stefaren min ville ikke snakke om det,og kom med komentarer som: det er ikke sikkert du er det da,vi får vente og se til du har hvert hos legen ol

Og når de så snakket med meg,så var det ikke noe om gravidieteten,men det kom med tid og stunder og til slutt gledet de seg kjempe masse;)

Det kan hende de ser på deg som dems lille jente og de kanskje syntes det er rart at du selv skal bli mamma,sånn følte mine foreldre det,så tror du bare må ta tiden til hjelp og gjøre det beste ut av det.

 

Ønsker deg lykketil.

[Stolt tvillingmor]

Heisann,

 

Jeg tror nok kanskje du bør prøve å se dette litt fra foreldrene dine sin side, også.

 

Det å få barn innebærer et enormt ansvar, mye jobb, slit og strev - og selvfølgelig også mye glede. Dette gjelder for alle - uansett hva slags situasjon man befinner seg i. Men - det bør ikke være noen tvil om at det i en ideell verden kanskje hadde vært en idè å vente med å få barn til man var ferdig utdannet. Man har tross alt et ansvar for å tilby barnet et verdig liv når det er født, også - og det er nå engang slik at det er lettere å klare seg på 2 inntekter enn bare 1. Det finnes selvsagt mange gode eksempler på det motsatte, men dog. Når det er sagt, er ikke verden ideell - og da må man gjøre det beste ut av det, slik som dere nå er innstilt på å gjøre. Men - foreldrene dine kan nok være litt mer problemorientert enn dere akkurat nå i starten.

 

Ingenting er bedre enn at du og din forlovede har et bra forhold i dag. Men - når man har funnet hverandre i såpass ung alder, finnes det selvsagt en risiko i at man etterhvert vokser fra hverandre, selv om jeg selvsagt håper at det ikke vil gjelde for dere. Det å få en baby vil også i seg selv slite på forholdet - plutselig blir dere ikke nummer 1 hos hverandre mer, og da er det viktig å ha et godt fundament å stå på når det røyner på. Lite søvn, trangere økonomi, annerledes prioriteringer enn venner uten barn osv. krever at man jobber med forholdet på en helt annen måte enn om man er i en barnløs relasjon. Dette er også erfaringer som foreldrene dine helt sikkert kjenner seg igjen i, helt eller delvis.

 

Jeg tror at foreldrene dine kanskje trenger litt ekstra tid på å venne seg til alt sammen. Ikke bare at du skal ha barn, men at de faktisk også skal bli besteforeldre. Kanskje er de selv bare i midten av 40-årene, og ikke nødvendigvis forberedt på å være først ut i venneflokken med barnebarn. I tillegg vil alle foreldre det beste for sine barn, så kanskje hadde de hatt lyst til å "skåne" deg for ansvar, plikter osv. noen år til. Og barn er som sagt hard arbeid - i tillegg til alle gledene.

 

Når det er sagt, står det respekt av det valget dere har tatt, og jeg ønsker dere all mulig lykke fremover. Både i svangerskapet, men selvsagt også når barnet er født.

 

Foreldrene dine kommer ganske sikkert til å bli like tussete som de fleste andre besteforeldre etterhvert. Men av og til kan ting ta litt tid, så gled deg over graviditeten og vær litt tålmodig ;-)

 

 

 

 

 

 

 

[sailor m1+2prinsesser :-))]

GRATULERER så mye med graviditeten. er enig med dem over foreldrene dine ble nok litt tatt på senga. Ifølge det du skriver at de har vært glad for forholdet så langt så kommer de nok til hektene. la dem bare få litt tid. For dem er du bare ungen som nettopp har flyttet ut av reiret, de har nok ikke begynnt å drømme om barnebarn ennå, og ville nok helst at alt skulle være på plass med utdannelse etc. men mest tror jeg nok at det ble litt mye for dem. nettopp flyttet hjemmefra også barn. men du skal se når magen begynner å vokse får de nok besteforeldre instinktet. bare ikke press dette på dem gi dem noen uker , og snakk med dem så om at du skjønner dette ble litt mye for dem etc. når barnet kommer er nok alt glemt skal du se.

lykke til!!

[♥Axinija♥]

Besøk fra "bli gravid"-forumet....

Klarte ikke la være å svare på denne tråden, da jeg kjenner meg veldig igjen!

 

Flyttet til kjæresten min da jeg var 18 år (han var 24 år), avbrøt tredje året på vidregående og flyttet 50 mil unna mamma, venner og øvrig familie..til en stor by der jeg kun kjente to personer, min kjæreste og hans kompis som vi skulle dele leilighet sammen med..

 

Jeg ble (planlagt!!) gravid den første måneden, og trodde lykken var fullkommen....han ringte sine foreldre (som bor på samme plass som min mor), så og si med en gang testen var positiv...de trengte et par dager på å fordøye nyheten, men uttrykte stor glede da de ringte oss tilbake to dager senere.....

Min mor tok ikke nyheten like bra, hun var skuffet, svært skuffet og hadde ikke sett for seg det livet for meg! Jeg har alltid hatt høye ambisjoner, så da økte vel min mors "forhåpninger" til meg i samme slengen.....

Mitt inntrykk var at mamma ikke støttet meg, og ikke ønsket meg den lykken jeg følte...så jeg "vendte" henne ryggen, og søkte støtte til hans foreldre, noe jeg fikk mye av...

 

Dette blir et langt innlegg om jeg fortsetter like detaljert, for å gjøre 7 lange år kort;

Sønnen ble født, jeg fikk svangerskapsdepresjoner...dette gav seg etterhvert, men jeg fikk ikke spesielt god hjelp fra sambo eller hans familie....følte at de så på meg som lat da jeg var på mitt værste!!!

 

I fjor avsluttet barnets far forholdet (det kom veldig brått på), og jeg flyttet tilbake til hjemplassen med sønnen vår. Jeg fikk masse støtte fra mamma og min familie, de gjorde alt de kunne for meg i denne tøffe prosessen. Jeg ble kort tid etter flyttingen saksøkt av barnets far da han mente at han burde ha den daglige omsorgen, en sak han tapte i lagmannsretten et år senere....i løpet av dette året saken har pågått har hans familie ikke opptrådt som besteforeldre skal, og heller tenkt på å "ta meg" og styrke sønnens søksmål mot meg....

 

Så her sitter jeg, snart 25 år gammel....uten utdannelsen jeg så for meg, og den tidligere "mannen i mitt liv" er den største drittsekk jeg noen gang har vært glad i.....dessverre har jeg en sønn med han, så jeg må svelge mange kameler for at sønnen min ikke skal få med seg det jeg virkelig føler...Hadde jeg visst alt dette da jeg var 18 år, hadde jeg aldri i livet flyttet hjemmefra i så ung alder, ei heller avbrutt et allerede påbegynt skoleår!

 

Jeg skjønner dine foreldre veldig godt, de kommer til å glede seg etterhvert....klart det; de kommer til å elske sitt barnebarn høyere enn noe annet! MEN du må gi dem tid; ikke ta den "jeg føler at"-samtalen nå..du har mange måneder på deg før du trenger det, og det kan skade mer enn det gagner å ta opp den tråden så fort etter de har fått nyheten!

 

Masse lykke til med svangerskapet...

Beste hilsener fra