Min fødselshistorie for de som vil lese:) Keisersnitt uke 34+1.

[Marianne87]

Under svangerskapet hadde jeg hyperemesis og ble selv veldig undervektig. (46 kilo veide jeg dagen før jeg fødte). Jenta i magen min hadde gått fra -3 % vekstavvik i uke 28 til - 25% i uke 31. Legene mente hun og jeg ikke fikk nok næring og det ble avgjort planlagt keisersnitt i uke 34+1 av svangerskapet. Fikk lungemodningssprøytene i uke 32 i tilfelle hun måtte ut før uke 34. Dagen før keisersnittet ble det antatt at hun var nesten 40% vekstavvik...

 

 

 

11 Juni kl 08.00 ble jeg flyttet fra fødeavdelingen til operasjonssalen. Hadde vært på sykehuset siden dagen før fordi de oppdaget at jeg nesten ikke hadde fostervann på sjekken 10 Juni. Jeg hadde sovet lite, men var faktisk veldig lite nervøs. Rett etter jeg var trillet inn fikk jeg veneflon.Deretter kom han som skulle sette spinalen. Bedøvelsen kjente jeg ikke så godt, men synes jeg kjente spinalen mye mer denne gang en den gang jeg fikk epidural. Alikevel var det bare noen få sekunder, så var det over. Deretter skulle denne få virke litt. De satte inn kateter mens vi ventet.Så begynte de å teste kalde ting på magen min for å se om jeg hadde følelse. Jeg var litt bekymret fordi jeg hele tiden kjente ganske mye til den kalde tingen de tok på magen min. Kjente også babyen sparke veldig godt. De bestemte seg for å gi det noen ekstra minutter, så den skulle få virke ordentlig. Da de spurte om jeg kjente mye, var jeg veldig i tvil på hvor mye man faktisk skulle kjenne så synes det var vanskelig å svare. Men jeg trodde jeg kjente litt for mye. De sa de skulle prøve forsiktig og tok opp det grønne trekket foran ansiktet mitt så jeg og kjæresten ikke skulle se noe. Så sa de ifra at nå startet de. De begynte å skjære og da sa jeg ifra med en gang. De så på ansiktet mitt at jeg kjente det ganske godt for øynene mine begynte å renne med en gang. En blanding av at det gjorde vondt og at jeg plutselig ble veldig redd. De spurte om jeg kunne løfte bena og da så de jo at jeg kunne løfte høyre benet mitt litte gran. Venstre var helt bedøvd. Så da skjønte de at spinalen bare hadde fungert ordentlig på venstre side. Jeg hadde begynt å hyperventilere og gråt. Kjente temmelig godt at de hadde skjært, men var mest av alt livredd for at de skulle fortsette. Men i løpet av 2 sekunder (gikk voldsomt fort) så stod det en ny mann bak meg som sa han skulle legge meg i narkose med en gang. Fikk litt surstoff først, og han hjalp meg puste roligere igjen. Deretter tok han på en annen maske og alt ble svart.

 

 

Våknet opp noen timer etter på oppvåkninga og det var ingen rundt meg akkurat da. Første som gikk gjennom hodet mitt var om babyen hadde det bra og om ting hadde gått bra. Kom en lege med en gang de så jeg hadde våkna og jeg har aldri vært så letta som da de sa at babyen hadde det kjempebra og at alt var i orden. De ringte på kjæresten min som hadde blitt med inn på nyfødtintensiven og han var der noen minutter senere. Han hadde med bilder av henne og fortalte at hun var hele 1900g!! (ca -20% vekstavvik,vi hadde jo fått beskjed om at de trodde 1400-1500g). Hun hadde skreket med en gang hun kom og fikk 9,9 og 9 på Apgar score. De tok ut venefloner og ordnet og styret litt mens de ventet på noen prøvesvar. Like etter ble jeg trillet inn på nyfødtintensiven der jeg fikk i armene den vakreste lille jenta jeg noen gang har sett. Tårene begynte å renne umiddelbart. Hun var bare så uendelig perfekt. Var litt rart å se hvor liten hun var, men ellers kunne en ikke se at hun var født 6 uker for tidlig.

 

 

Vi ble værende på nyfødtintensiven og hun lå i kuvøse 1 døgn. Etter det lå hun i varmeseng og hadde sonde.Fikk aldri pustehjelp. Vekten hennes var på det laveste 1700g. Vi fikk beskjed om å beregne ca 3-5 uker på sykehus, men jammen var vi ikke hjemme etter 11 dager. Har aldri sett en så liten jente med så mye vilje i seg.

 

 

Nå er vi hjemme og koser oss enormt mye om dagen. Fødselsopplevelsen var helt ok, men jeg ville mye heller født naturlig igjen. Det var en tøff start for den lille jenta vår, men uten fostervann i magen så var det ingen annen utvei.

Jeg kan ikke beskrive hvor letta jeg er over at alt har gått så bra som det har gjort. Leah har vært så sterk hele veien og jeg kan ikke tro at vi har vært så heldige. Når jeg sitter å ser på henne vet jeg at alt har vært SÅ verdt det. Alle de tunge stundene blekner og jeg føler meg som verdens lykkeligste. Etter 2 sånne svangerskap tror jeg nok at dette blir vårt siste barn (selv om en aldri skal si aldri). Jeg har 2 nydelige barn, og en perfekt kjæreste. Bedre kan jammen ikke livet bli