Flere med uineteresserte kommende fedre?

[Skogshuldra]

Begynner å bli veldig frustrert over hvor uinteressert faren til mitt kommende barn er.. Han viser null interesse og blir irritert hvis jeg prøver å ta opp temaer som når vi skal begynne å handle inn litt, navne valg osv.. Han ble frivillig med på ultralyd, men det var liten interesse å spore der og.. Han sa vel knapt et ord mens vi var inne..

Jeg forstår at de ikke føler like mye på det som vokser i magen som det jenta som bærer barnet gjør, men litt entuiasme og glede hadde jo vært koselig..

Barnefaren er godt over 30, dette er vår første, den var planlagt og vi har vært sammen i nærmere 8 år...

Føler meg veldig ensom rundt dette nye og kjenner min egen interesse og glede rundt dette forsvinner... Tok hånden hans her om dagen for å kjenne på magen at den lille sparket, men da ble han faktisk sint og syntes det var helt unødvendig... Veldig sårt..

 

Flere med menn som takler dette utrolig dårlig?

 

Er foresten 23 uker på vei..

 

[16.10.07&13.10.09:)]

Jeg har det litt motsatt, har en mann som er mer mor enn far.. hehe er glad vi får en til, sånn at jeg også får meg en baby!

 

Men uansett så tror jeg at det er vanlig at menn ikke helt "forstår" før babyen er komt ut. de klarer ikke helt å forholde seg til det før det skjer, kanskje han er redd for at noe skal gå galt?

Uansett så er jeg overbevist om at idet babyen er komt ut, så blir han kjempeinteressert! De fleste blir det!

[Skogshuldra]

Ja, får håpe du har rett at han blir litt mer interessert når babyen kommer. Men akkurat nå er jeg utrolig frustrert..

[tiny_me]

har en sånn her også. han bli i det minste ikke sint, men er veldig flink til å svare "det bestemmer du selv" hvis jeg prøver å snakke om navn, og prøver jeg å få han med på å bestemme noe er svaret som regel "er ikke så spennende for meg for jeg har jo to fra før" (han har to gutter fra tidligere forhold) så er litt frustrert til tider her også...

[Romeren]

Hei, nå skal jeg uttale meg om noe som jeg absolutt ikke har peil på, men jeg tenkte litt på det at han nærmest ble litt sint når du la hånden på magen hans... For noen menn kan jo bli litt deprimerte i forbindelse med svangerskap og fødsel, akkurat som damer... Dere har jo planlagt dette lenge og sånt, men kanskje likevel kan han vel få følelser omkring graviditeten som han kanskje ikke forventet selv. Kanskje du kan spørre jordmora om det når du er på neste kontroll? Jeg mener ikke å overdramatisere det, men om han Er litt deprimert, kan det være godt for dere begge å ta tak i det først som sist. (Kan jo på en annen side bare være en fase som han går igjennom og som går over av seg selv...) Men snakk om noen med det, så slipper du å gruble alene!

[Kongeørna]

Dette høres ut som en umoden pappa... Min mann var vel også umoden da vi fikk våre første to for 13 og 15 år siden, men han var rørende oppmerksom, og har alltid hånden på magen min hver natt gjennom alle graviditetene.

 

Denne graviditeten er det han som har "skreket" seg til, mast i mange år. Så jeg tuller med at dette bare er hans barn, jeg er bare rugekassa...

 

Jeg hadde nok blitt såret og sinna om han hadde virket så uinteressert i barnet deres. Men det er ikke uvanlig at noen ikke våkner før barnet er født. Husk at dere har god til med navn også, kanskje du burde vente med å snakke om det til barnet er født? La han ta temaet opp, for eksempel.

[Vasha]

Heisann!

 

Kjenner godt igjen situasjonen din ja. Følte også at barnefaren ikke brydde seg, og at det meste som handlet om graviditet og baby ble temmelig avvist. Spesiellt i det første svangerskapet. Det var utrolig ensomt, kanskje spesiellt siden alle andre tror at mannen stiller opp så gjør ikke andre det. De er liksom litt redde for å trå til.

 

Når første mann ble født så endret han seg heldigvis temmelig mye igjen. Han ble jo super stolt av gutten vår. Den første tiden etterpå var også ganske vanskelig pga at han mente det var tid for mor og barn osv. Men dette og oppførsel i graviditeten fant jeg ut at hadde med uerfarenhet og usikkerhet å gjøre. Så jeg satte igang med å muntre han opp og gav han det jeg kunne av tillit, komplimenter osv. Etter hvert ble han mye sikrere på seg selv og oppgaven med å ha et barn i huset. Nå stråler han som far og er super flink med gutten vår.

 

Jeg er gravid igjen og har termin i oktober. Og selv om jeg også denne gangen er veldig ensom og føler at han virker uinteressert. Så vet jeg at det i vårt tilfelle skyldes at han er usikker på hva han skal gjøre og på mange måter føler seg hjelpesløs osv. Og det blir noe annet når barnet er født!

 

Ofte er nok vi jenter litt flinke til å snakke om ting som mennene ikke bryr seg så mye om (og stort sett ikke har peiling på, hehe). Sånn som klær, utstyr osv. Og når vi er gravide så dreier jo livene våre seg omtrent kun om det, og det er ikke enkelt for en mann å forstå hva vi går gjennom på godt og vondt. Så jeg skjønner at det kan være vanskelig for dem også. Kanskje en ide kan være å forsøke å vinkle samtalene om graviditet og det kommende barnet på en måte som gjør det litt mer interessant for mannen? For eksempel dra frem ting han kan gjøre sammen med barnet, fotball, gå på kino, teater osv. osv. Selv om dette kanskje er langt frem i tid, så er det ting han føler han kan og sannsynligvis vil delta i/på.

 

Har også hørt at noen menn føler seg litt oversett når kona er gravid. Så kanskje det er mangel på oppmerksomhet? (Hmm.. Gir tankevekkere til meg selv også her ja.. *ler*)

 

Ikke vet jeg, og det er ikke lett. Men får håpe det løser seg for dere. Uansett så har dere noe utrolig flott i vente!!

 

 

 

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg har en mann som er motsatt. Han er kjempeinteressert, og stryker og kysser på magen. Også leser han litt om det som skjer fra uke til uke.

 

Men jeg tror også en normal reaksjon fra en mann er de tar litt avstand. Store forandringer kan virke litt skremmende og fremmed. Det er synd at det er sånn, siden mannen skal bli like mye forelder som du, men etter det jeg har hørt fra andre som har hatt samme erfaring, er at dette forandrer seg fort når barnet har kommet til verden. Da blir det så mye mer virkelig og mannen får ordentlig nærkontakt med barnet.

 

 

[Jahoo]

Uff, kan tenke meg det må føles veldig sårt.. Min mann er heldigvis ikke sånn.. Han gråt da vi fant ut at vi skulle ha barn (Av glede) og han har vist masse interesse.. Sånn passe da.. Han sier ikke at du ikke må gjøre ditt og datt og sånn heldigvis..

 

Jeg synes det er litt rart at han ikke på ultralyd viser interesse.. Det er jo da det går opp for gutta hva som skjer.. Tror kanskje du bør spørre hva som er problemet og si hvorfor det er viktig for deg at han i alle fall later som han er engasert i sin sønn/datter.. (litt spydig).

 

Han kan jo ha litt angst for det som kommer, det er jo forsåvidt bedre det enn helt likegyldig..

 

[abella]

Hei

 

Et tips fra meg hvis du ikke allerede har forsøkt det:

I stedet for å starte en samtale om barnet så forsøk å få i gang en samtale om ham selv for å finne ut litt mer om hva han føler og tenker. F.eks hvorfor han i utgangspunktet hadde lyst på barn, hva slags far han ønsker å være, hvor deltagende han vil være osv. Begynn med litt mindre følsomme temaer og dersom du får han på gli kan du etterhvert kanskje pense inn på litt mer sensitive temaer. Dersom du kan få til en slik samtale vil du forhåpentligvis få litt mer innblikk i hvordan han tenker og kanskje det kan bli litt mer forutsigbart hvordan han ønsker å involvere seg slik at dette ikke skaper så stor usikkerhet og frustrasjon. Mest sannsynlig føler han seg veldig usikker og kanskje litt 'utafor'. Du kjenner han best og vet i hvilken ende det er best å begynne. Lykke til!

[Skogshuldra]

Har nå fått snakket litt mer med ham da vi måtte begynne å diskutere hvordan vi skulle gjøre det med permisjon.. Fikk da inntrykk av at han føler han ikke har noe å bidra med ennå... Men når vi begynte å skulle finne ut av permisjons regler osv. dukket interessen opp.. Da hadde han jo noe å fokusere på å forstå.. Så han var helt med på at vi skulle ta siste halv del ut i "fleksi konto" og at han skulle bake sine 10 uker ++ inn i dette. Så virker som han vil gå hjemme mer enn det som er minimum fedre kvoten og det er jo koselig!

Så da tror jeg at jeg bare skal ligge litt lavt og la han ta litt intiativ til hvordan han vil forholde seg til dette.. ( med litt forsiktig pushing .. he he) Ser nå mer possitivt på det at han vil komme mer på banen bare han har noe mer håndfast å forholde seg til...

 

Desuten forstår jeg jo også at han føler seg litt på siden.. Har begynt å reflektere litt over det og alle spør jo hele tiden meg hvordan det går, om jeg kjenner mye liv osv... Og da faller jo far litt utenfor samtalen med engang... Så skal prøve fremover å snakke fort forbi de spm og deretter heller prøve å vinkle det så også han har noe å bidra med i samtaler rundt den lille... Det er i hvertfall planen foreløpig...

 

Takk alle sammen for tilbakemeldinger og gode råd!