Når blir man like glad i barn nr 2?

[Anonym bruker]

Jeg har tidligere fnyst litt av typen innlegg hvor noen lurer på om det går an å bli like glad nr 2 som i nr 1. Det har vært en selvfølge for meg at jeg skulle elske barna mine like høyt.

 

Men nå er jeg gravid med nr 2 og føler at jeg ikke hadde nølt et sekund med å velge å beholde nr 1 fremfor babyen i magen. Men antar det blir annerledes når h*n kommer ut.

 

Hvordan var dette for dere? Skjedde det sånn med en gang eller ble dere gradvis mer glad i nr 2?

[Anonym bruker]

hehe.. du kommer til å ha like stort behov for å passe på, og stelle og dulle med nr 2, som du hadde med nr 1;) Tiden til å gjøre det, er det litt verre med;)

[Anonym bruker]

Jeg elsket nr.2 fra hun var født, men det tok en mnd. eller to før jeg elket henne like høyt som eldste. Nå er de likestilte.

[Figa]

Jeg og tenker litt som deg. Og nå som det nærmer seg fødselen tenker jeg mer og mer på det. Jeg føler på ingen måte den samme kjærligheten for babyen i magen som for datteren min. Men jeg er ganske sikker på at når han kommer ut og jeg får sett han, høre lydene hans, se den lille kroppen og kjenner pusten hans, vil jeg elske han like høyt som jeg elsker henne! Kanskje jeg får forskjellig forhold til hver av dem, samtidig som jeg vil elske dem begge like høyt.

[Anonym bruker]

Så fantastisk flott å lese at dette er vanige følelser og det ikke er noe i "veien" med meg!

 

Husker svigermor sa til meg en gang: Sant det er rart å tenke på at når du en gang får nr.2 så blir du like glad i h*n?

 

Rart? tenkte jeg. Det er vel ikke rart i det hele tatt! Skulle vel bare mangle!

 

Men nå, gravid med nr.2 forstår jeg så godt hva hun mente!

 

Jeg føler det akkurat på samme måte som dere! Er bare så ufattelig glad i nr.1! Går det ann å være SÅ glad i to stykker? Jeg kan jo ikke dele på kjærligheten!

[Anonym bruker]

For meg tok det lang tid med nr 1, kanskje fordi han ikke var planlagt?Jeg var veldig glad i han hele tiden, men ikke stup forelsket før han ble litt større.

 

Med nr 2 derimot var det love at first sight. Madly in love fra første sekund:-D

[Anonym bruker]

Det blir veldig spennende å se i alle fall. Selv tror jeg at jeg kommer til å utvikle følelsene med en gang jeg får se h*n og at jeg innen veldig kort tid kommer til å elske begge barna like høyt! I alle fall håper jeg at det ikke er mulig å elske det ene barnet mindre enn det andre sånn over tid...

 

HI

[Kongeørna]

Det tar nok litt tid, du må nok regne med å føde, og lære den lille å kjenne først.

Men allerede bryr vi oss om barnet i magen, vil jeg påstå. Vi tar vare på kroppen, drikker ikke alkohol, røyker ikke, spiser sundt, osv. Allerede nå bygger vi rede og lager planer for den lille. Så vi er allerede i gang, enten vi er det bevisst eller ikke.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Joda, jeg er jo langt fra likegyldig til den lille i magen. Jeg er jo redd for at noe skal tilstøte den. Bare tenkte litt på det her om dagen, hvor mye høyere jeg elsker det barnet jeg har fra før... Og tar det som en selvfølge at det vil endre seg, og bare undres på hvordan det fortoner seg. Det er jo helt sikkert individuelt, bare litt godt å høre andres tanker rundt dette.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg føler nesten at følelsene mine til barna har blitt helt annerledes etter jeg fikk nr 2. Jeg HÅPER det går over snart, for det er egentlig ganske jævlig å ikke være glad i lille bebisen. Men nå har jeg en mistanke om at jeg har fått fødselsdepresjon.

 

Jeg er heller ikke så glad i eldstejenta etter jeg ble mamma igjen, men jeg tror jeg er bare alt for sliten, og frustrert til å ha gode følelser akkurat nå.

Får kjempedårlig samvittighet og ønsker bare at det skal gå over. Føler meg som en dårlig mor..

[Mammas lille venn heter Liam]

Å lure på hvordan følelser du vil få for nr.2 er overhode ikke rart. De fleste vil føle og ha et spesielt forhold til det å få barn for første gang. En enorm kjærlighet som er vanskelig å beskrive, selv om noen brukte litt tid etter fødsel til dette.

 

Jeg vil tro at du vil elske nr.2 og evt en nr.3 like mye, men på en annen måte. Du elsker ikke barna dine på lik måte eller "bare fordi" de er søsken og dine barn. Det er helt naturlig å få forskjellige følelser for dem, nettopp fordi de er forskjellige personer med ulik personlighet. Du vil elske dem for de unike personene dem er, og etter tid, etter som de blir eldre vil nok disse følelsene til dem forandre seg mange ganger.

 

En vokser med barna, deler erfaringer, opplevelser og følelser.

 

Ønsker dere alt godt :-D

[Anonym bruker]

Jeg må faktisk innrømme at jeg er mer glad i nr 2 enn i nr 1.