To SA på rad tar på - orker snart ikke mer

[Dina74]

Våre inderlige forsøk på nr2 (har jente på 3) har nå resultert i 2 SA på rad:( Ble raskt gravid første gang (3.pp) men det ble en tidlig SA i uke 5. Neste graviditet kom etter laaange 8pp men endte tragisk i uke 10. Det var hardt å få ENDA en smell når man prøver så hardt i 8 mnd og sliter psykisk etter en tilbakelagt SA. Å oppleve SA er tøft, og det gjør noe med deg. Spesielt var det under SA'en i uke 10. Ble undersøkt med innvendig ultralyd og ligger så der med beina i været (rimelig sårbar og ubeskytta og svært trist) og ser faktisk en klar og tydelig litt avlang "klump" som skulle blitt barnet vårt. Legen kan bekrefte at hjertet ikke slår. Det er helt stille i magen min. Ikke noe bevegelse fra "klumpen" der et hjerte skulle slått. Ser det tydelig selv også. Får pille som skal framskynde blødningsprosessen - og det var det liksom.

 

Man kan aldri være forberedt på å abortere selv om man vet det er veldig vanlig. Det kommer som ett sjokk, og værre blir det når det skjer flere ganger på rad. Jeg kunne ikke tro det var sant da jeg skjønte det hadde gått galt for andre gang. Var det virkelig ikke meningen denne gangen heller?!!

Men hva kan man stille opp med mot naturens gang??! Lite ... Man er helt prisgitt naturen - enkelt og greit. Men hvordan skal man overleve psykisk oppi det hele? Vi er nå igang med å prøve igjen men jeg er sliten og lei og trøtt av alle skuffelser og sorger (og gudbedre får håpe det går veien neste gang ... hvis vi får det til igjen.)

Sender mange varme tanker til mine medsøstre som har opplevd ufrivillige aborter:)

[Wera72]

Jeg vet akkurat hvordan du har det, det er vondt og trist og vanskelig å se fremover akkurat når noe sånt har skjedd. Har hatt 2 SAer i år og sist blødde jeg i 3 uker før den endelige aborten. Det var 3 uker med opp og nedturer så det sang etter. Nå er jeg gravid igjen og har en redsel for at det ska skje igjen. Har enda ikke våget meg inn på 1. trimester. Er 5+0 i dag. Jeg håper at du klarer se fremover og se for deg en liten baby om ikke så altfor lenge. Jeg tror at det vil klaffe for de aller,aller fleste av oss. Etterhvert får du ting på avstand, det lover jeg deg. Ser du er i midten av 30 årene du som jeg, og det kan jo gjøre at man får panikk når noe sånt skjer, Man har ikke like god tid som hvis man hadde vært 23. Jeg ønsker deg masse lykke til Dina og stryker deg over kinnet og håper alt ordner seg for deg så raskt som mulig!

[☆Meg og lille snuppis+knerten☆]

Hei Dina74

 

Du har så inderlig min dypeste medfølelse - jeg vet akkurat hvordan det er å miste selv. Jeg har også en datter på 3 år og for over 1 år siden bestemte vi oss for å prøve på nr 2. Først gikk det 6 mnd før spiren satt og så opplevde vi å miste tvillingene i uke 12 - da var jeg på en tidlig UL - og der blir det bekreftet at embryoene hadde sluttet å vokse i ca uke 6 og det var ikke påvist noe hjertelyd. Jeg hadde ingen smerter og ingen blødninger og det kom som ett sjokk!!! Visste ikke at det gikk an jeg å gå så lenge uten at noe vokste i magen min, det som var så rart var at jeg hadde sterke graviditetssymptomer helt frem til utskraping og noen uker etterpå. Jeg begynte med oppkast i uke 8 og bekkenløsning i uke 11 - så det var ett stooooort sjokk ja - psykisk var jeg knekt i flere uker etterpå!!!! Barnerommet nr 2 står jo nesten klart og tenker bare på å bruke alle de fine babytingene om igjen og ikke minst det å få en bitteliten baby til - jeg vil sååååå gjerne gi min lille snuppis en liten søster eller bror...

 

Stooooor var gleden over at jeg ble gravid igjen og satt med en positiv test i hånden nøyaktig 7 uker etter utskraping!! Og siden jeg mistet sist gang skulle jeg få tidlig UL i uke 10 - tropper opp nervøs og spent på UL og jaggu får jeg beskjed om at det ikke er liv denne gangen heller. Akkurat som forrige gang hadde jeg graviditetssymptomene intakt, fostersekken, morkaken og livmoren hadde vokst som normalt, men ingen hjertelyd hos embryoet som knapt målte 1 mm - altså skjedd en befruktning, men ingenting mer... Begge gangene har de satt diagnosen Missed abortion/Blighted ovum, dvs at graviditetssymptomene og hormonene er tilstede, men det skjer ingen utvikling av embryoet!! Dette er nå bare 6 uker siden det skjedde. Første gang i uke 12, andre gang i uke 10 - og nå prøver vi igjen - er nesten litt redd for å bli gravid igjen og kjemperedd for at det skal skje igjen, men samtidig er jeg sååååå babysyk at jeg tar sjansen og prøver igjen - en gang må det jo være våres tur!!!

 

Ellers gikk jeg til fastlegen min og forklarte at jeg ønsket å prate med noen om dette og han henviste meg til en samtale med psykiatrisk sykepleier på sykehuset - jeg har vært til to samtaler og skal en gang til - de kaller det en "sorg-reaksjon" og at det er viktig å bearbeide det og snakke om det!!! Synes ihvertfall det har hjulpet meg litt, og tenker at kanskje du også skulle ha gjort det samme?? Ta kontakt med legen din eller gyn så kanskje du kan få snakke med noen? Det er godt å snakke med noen helt uforstående enn familien eller venninnene dine...

 

Og så må du prøve å roe deg ned, nyte sommeren og tenke på den familien du har - tenke på den lille jenta di og gi henne en koselig og opplevelsesrik sommer. Ta deg en velfortjent pause, pleie deg selv - ta deg ett varmt bad, drikk ett glass rødvin, spis litt spekemat og nyt en ikke-gravid tilstand en liten stund - frem til du føler deg klar for å begynne igjen. Kroppen din trenger sikkert litt tid både fysisk og psykisk for å komme seg til hektene igjen.

 

Jeg har prøvd både akupunktur og gått på dobbelt kosttilskudd i ett par uker nå og kjenner meg myyyyye, myyyyyye bedre. Livsgnisten har kommet tilbake!!!

 

Uansett, gi deg tid til å sørge - for du kommer aldri til å komme over det, men man må lære seg å leve med det - det sa ihvertfall mannen min til meg - og så prøver jeg å tenke på hverdagen i dag, nyte "nået" og den lille solstrålen vi har hjemme =)

 

Ville bare gi deg en skikkelig god og varm trøsteklem, neste gang er det vår tur =)

 

Nattaklem fra

[Mamma`n til Ole Kristian]

Hei

 

Jeg vil også bare si du har min medfølelse, har vært gjennom en del selv. Meg og snuppis har skrevet så bra over her, så jeg henger meg litt på hennes innlegg, og håper virkelig du finner tilbke til gleden og forventningen man bygger seg opp når man skal prøve:)

 

Stor klem fra meg også, og selvsagt til de andre som har skrevet her inne......

[Dina74]

Hei alle som har svart - det varmer veldig godt med sånne svar og dere forstår så godt, takk! Vi har opplevd mye av det samme leser jeg. Dere har ikke hatt det så enkelt dere heller ...men står nå på. Flinke, tapre jenter:)

Til Meg og Snuppis; fikk du noen konkrete råd om hvordan takle sorg prosessen fra den personen du hadde samtale med i etterkant? Hørtes lurt ut å snakke med en fagperson, men akkurat nå kjenner jeg jeg er litt "metta" på temaet. Ønsker bare å se framover og komme meg videre. Skal prøve så godt jeg kan å ikke stresse mer enn nødvendig. Planen framover nå er at jeg skal legge til rette og gjøre det JEG/VI kan for en ny graviditet, og så er det "bare" å lene seg tilbake og så går det som det går i hver pp. Skal følge godt med på EL slik at vi optimaliserer det vi kan, ellers prøve ikke stresse.

Er umulig å koble HELT ut, det har jeg gitt opp. Men det går ann prøve ha ett fornuftig forhold til dette, og ikke la det ta helt av og tolke hver minste ting som skjer med kropp og psyke. Vet jeg må bruke litt tid på å bearbeide de SA vi har vært igjennom, men det er naturlig og bedre enn å prøve å glemme/fortrenge det totalt. Vi må lære og leve med det som en av dere sier, men likevel se framover og gå videre. Det dreier seg om å ha et sunt forhold til ting. (Feks. lenge siden jeg tok 2-3 gravid tester hver måned, ble bare forstyrra og stressa.)

Vi er og blir babysyke, sånn er det bare, og da gir vi oss ikke før det sitter! Vi gir oss i alle fall ikke, selv om det er slitsomt. Men en del av gleden og forventingene har liksom blitt svakere fordi nå føles det som det aldri kommer til å klaffe noen gang pga de nedturene som har vært. Og "målene" en en gang hadde (ikke mer enn 3 år mellom hver etc) har krympet, nå er det viktigste at man i det hele tatt får det til til slutt.

Takk igjen til gode svar og råd, og klemmer til dere alle!