Oprah i dag traff meg ganske godt...

[Anonym bruker]

I dag handlet det om overvektige ungdommer, og hvordan de bruker mat for å døyve følelsene. Jeg har aldri hatt noe problem med overvekt (har noen kilo for mye, men ikke så mange), men kjente meg allikevel igjen i programmet.

 

Jeg har hatt mye problemer oppigjennom. Mobbing, depresjoner, voldtekt, familieproblemer, skuffelser, mangel på venner. Og jeg har alltid prøvd å skjule dette for folk. Alltid vært blid og glad utenpå, og ikke sagt et ord om hva som egentlig foregår. Mine foreldre kjente ikke til mobbingen. Det gjorde heller ikke vennene mine fra andre steder, og heller ikke mannen min.

 

Det er 10 år av livet mitt som jeg lyver om (eller helst prøver å unngå å snakke om). Og ikke før nå har jeg innsett at det jeg trenger er å få ut alt sinnet og alle følelsene uten at folk skal drive og trøste hele tiden. For det er en av grunnene til at jeg holder kjeft, jeg orker ikke den der "jamen det var de som var teite og misunnelige" blablabla. Jeg vil bare ha ut all dritten uten at folk skal prøve å forandre MINE følelser!

 

Men nå er jo det toget gått. Jeg har så lyst å få ut alt sammen, men har ingen å si det til. Jeg snakker ikke med foreldrene mine om sånt, og jeg skammer meg for mye til å fortelle mannen min at jeg ble mobbet, har blitt voldtatt og har opplevd så mye annet kjipt. Spesielt siden han var av "de kule" - samme typen som de som mobbet meg (ikke en av dem da, vi møttes når vi var voksne). Og jeg har ingen venner å snakke med heller. Jeg blir helt gal av dette, for jeg har så sinnsykt mye dritt i meg som må ut, og jeg er redd det snart skal klikke for meg... Og går jeg til lege eller helsesøster blir det vel bare fullt rabalder...

Flere som er som meg? Hvordan takler dere det?

[Anonym bruker]

Velger å se på det jeg HAR, hva jeg har oppnådd og se fremover..Jeg kom meg tross alt pretty damn good ut av det hele, og velger å tro at jeg ble en sterkere person av all motgang..Jeg har hatt meg selv og kun meg selv og stole på hele livet, og det har som voksen gjort meg sikker på meg selv og mine valg. Jeg trenger ikke råd fra andre for å ta vanskelige avgjørelser, men samtidig har ensomhetne (hadde jo venner, men som eg, de visste ikke alt) gjort meg takknemmelig for alle råd folk vil gi meg for å hjelpe meg.

 

Jeg har bra utdanning, en jobb jeg elsker, kollegaer jeg trives med, gode venner, super familie, er sunn, frsik og i god form, barna er avbalansert, lykkelige og "populære";- "alltid" venner på besøk eller de er hos venner. Til tross for motgang så anser jeg meg som fryktelig heldig da jeg har hatt foreldre osm har oppmuntrende og glad i meg.

 

For meg såer det viktig å ikke væreet "offer",jeg VIL ikke være et offer..Jeg er den jeg er takket være alt godt og vondt osm har skjedd tidligere, g siden jeg er fornøyd med der jeg er nå i livet har jeg ikke behov for å dvele ved fortiden lenger..Minner blir tatt frem de ganger de kan være til hjelp i nåtiden, utenom det så får de bli hva de er.Minner....

 

Sånn takler jeg det, sånn får jeg det til å "funke".

[Anonym bruker]

Ta det med en stakkars telefonselger engang:)

Kan hjelpe:)

 

[Anonym bruker]

Dust!

 

Flott at du innså hva som måtte til HI, jeg har selv behov for å få snakket med noen, men føler det er så bagatellmessig... jeg har jo tross alt bare vært offer for omsorgssvikt, overgrep, mangel på venner (her også ja), folk som har dolket meg i ryggen, osv osv... Hey, andre har det jo værre enn meg