Jeg er så redd for å ikke bli en god nok mor!

[Anonym bruker]

Har en jente på et halvt år, som jeg virkelig forguder. Men denne mammakjærligheten gjør også at jeg blir så fryktelig redd for å mislykkes som mor, å ikke gi henne det hun trenger.

 

Jeg føler at jeg er en god mor nå, men hva med når hun begynner å kreve stadig mer og mer? Både jeg og mannen min er glade i kunnskap, og gleder oss til å følge henne opp på skolen.. der tror jeg vi blir bra, men så er det andre ting da..

 

Hvordan blir det når jeg skal kombinere jobb og mammarollen? Jeg som har blitt så utrolig sliten og irritabel i perioder når jeg har vært i full jobb? Og tenk hvis jeg skulle komme til å slite med angst. Jeg har jo hatt snev av det tidligere, og en av tre rammes. Og hva med å gi henne den tryggheten hun trenger, når jeg så mange ganger vingler i valg selv? Selv om det ikke er noen grunn til det per i dag, er jeg livredd for å en gang i fremtiden komme i kontakt med barnevernet, selv om jeg i teorien vet at de er der for å hjelpe.

 

Det å være mor er virkelig et toegget sverd. Man er verdens lykkeligste, og verdens sterkeste fordi man har skapt et fantastisk vesen. Samtidig er man verdens reddeste og verdens mest sårbare fordi det nå er noe som er enda mer verdifullt enn meg selv, som jeg har fullt ansvar for å forme til et trygt individ som skal kunne klare seg i livet på best mulig måte..

 

Bare et hjertesukk fra meg..

[Gjest Mylian&A.V+2til:-))]

Og tenk så flink mamma du er allerede nå og kommer til å være om 10 år også

[Anonym bruker]

Takk for det Mylian, greit å hentes litt ned på jorda. Jeg vet at jeg må ta en dag om gangen, men etter jeg fikk henne har jeg blitt så utrolig redd for å klusse det til!

 

HI

[Dunder]

Jepp, dette toeggete sverdet kjenner jeg igjen. Det er vel sånn for alle froeldre (både mammaer og pappaer) i større eller mindre grad. Av og til så blir gleden over barnet overskygget av bekymringer og dårlig samvittighet. Det kan være forferdelig slitsomt, og jeg kjenner av og til at jeg kan tenke om barnløse folk: "Herregud, hva er det egentlig DERE bekymrer dere for, dere har vel ingen bekymringer?" Fryktelig arrogant, I know.

 

Tror du må lære deg å akseptere at du kommer til å gjøre en del "feil" av og til. Den angsten du har for ikke å være god nok for barnet ditt, kan du prøve å vri til noe postivt: at du hele tiden har fokus på å gjøre ditt beste. Det er jo kjempefint, og ikke noe å bli deppa av..

[Anonym bruker]

Du har rett Dunder, fokus kan være på å gjøre denne angsten konstruktiv. Man er jo føre var når man bekymrer seg, så hvis man faktisk kan sette inn tiltak for å sørge for at bekymringene ikke blir virkelighet kommer man jo langt.

 

Det er godt å høre at andre har samme tanker, for da er det lettere å akseptere at man ikke nødvendigvis frykter å bli en dårlig mor fordi man innerst inne vet at man ikke takler oppgaven (litt rotete argumentasjon kanskje)

 

Det jeg er redd for er vel mest at jeg skal bli en sånn nervøs mor. Jeg hadde angst tidligere, men dette er så godt som forsvunnet nå. Jeg har aldri hatt noe problem med å fungere i dagliglivet, men jeg har hatt endel angst rundt ting som andre tar for gitt. For eksempel har jeg ikke likt køer i butikk, lange turer i park osv. Dette har forsvunnet etter jeg ble mor fordi jeg bestemte meg for at ingenting er mer skummelt enn at min datter skal vokse opp med en annerledes mor. Så disse bekymringene mine om hva som kunne skje dersom jeg sto i en lang kø osv. har bare blitt barnemat i forhold til hva som kunne skje hvis jeg unnlot å gå i butikken, unnlot å kose meg i parken med jenta mi osv. Frykten er at angsten skal komme tilbake. Det er det som er med dem som har angst i større eller mindre grad - man er redd for å miste grepet en gang for alle

 

HI

[malingus]

Jepp, vet hva du snakker om!

Har en datter jeg også. Og noenganger blir jeg blir jeg nesten overmannet av frykt for at jeg ikke skal greie å gi henne den oppfølging, trygghet og stabilitet hun trenger, for å bli et sterkt og lykkelig menneske. Føler jeg bare gjør alt galt og har altfor liten tålmodighet. g det gjør samvittigheten min svart.

Andre ganger ser jeg bare på henne og tenker "åh så lykkelig jeg er, dette kommer til å gå fint uansett". Særlig etter at jeg ble alenmor har denne angsten dukket opp fra tid til annet. Nå er det bare meg. Jeg må ta avgjørelser selv og øve opp tålmodigheten min siden jeg ikke får så mye avlastning lengre.

 

Tror det gjelder å senke skuldrene litt og senke forventningene til seg selv noen hakk. Alle har nok de samme tankene i mer eller mindre grad. Tviler på at det finnes en eneste mor eller far der ute som aldri er redd og som alltid tar de riktige valgene.

Og, igrunn så er det vel bare bra at man gjør litt feil av og til. Kanskje man kan lære barenet at det er ok å feile?

Og som Dunder sier, prøv å snu angsten til noe positivt

[malingus]

Og bare for å legge til, etter at jeg leste siste svaret ditt.

Jeg har slitt mye! Sliter fortsatt endel. Går på medisiner bl.annet.

Sliter med angst og depresjoner som inngår i en personlighetsforstyrrelse. Klart jeg er redd for at dette skal bli til noe negativt for jenta mi. Men nettopp derfor er det viktig at jeg er litt føre var og tar tak i tegn på angst og depresjon tidlig. At jeg gjør alt jeg kan for å få best mulig hjelp.

Synes det er veldig bra at du har "tatt tak i" angsten din. At du greier skyve den litt til siden etter at du fikk barn. Ikke alle som greier det.

Man skal ta hensyntil angsten og ikke ignorere den helt. Det kan du komme til å få igjen for senere. Men det er bra hvis du greier å kontrollere den litt!

 

Stå på! Dette greier du fint!

[Anonym bruker]

Jeg har sett mange av dine innlegg, Malingus, og har fått inntrykk av at du er en sterk, reflektert og svært oppegående jente. Du er nok en veldig god mor! Jeg har også forstått det slik at du har hatt litt angst, i likhet med veldig mange her i landet, så vi forstår nok hverandre godt.

 

Jeg forsøker å tenke på alle de barna som vokser opp under vanskeligere forutsetninger enn jenta mi, og likevel blir flotte mennesker. Det skal nok mye til før barnevernet blir koplet inn og de bestemmer seg for å ta omsorgen. Jeg vet ikke helt hva jeg har hengt meg opp i med barnevernet.. så oen youtube-videoer etter link her inne og det var så grusomt. Særlig en video med en mor som for meg virket helt normal, men som hadde fått fratatt jenta si allerede før hun hadde fått forsøkt seg som mor. Da virket barnevernet nådeløse.

 

Jeg har høy utdanning, en mann som er en klippe og et stort sosialt nettverk, så jeg tror jeg har alle forutsetninger for å være en god mor (ikke at høy utdanning trenger å være på plass for å være det altså). Men så er det denne siden av meg som er en liten og redd jente som tror hun ikke får til noe. Denne siden av meg ble nok utviklet nettopp gjennom årene med utdanning, da man skulle prestere og prestere og prestere, hele tiden med vurdering av evner som det viktigste.

 

Jeg beundrer deg, Malingus, som er alenemor. Det snakkes mye dritt om elenemødre her inne, men det kan jeg ikke fatte for dere er bare enda sterkere enn dem som har noen å støtte seg til, og det burde det fokuseres på.

 

HI

[malingus]

Tusen takk! Det var hyggelig å høre

Men føler meg ikke alltid like sterk. Men hvem gjør vel det til enhver tid? Det er mennesklig å tvile, feile og føle å seg både utilstrekkelig og nervøs.

Barnevernet tror jeg nok du bare kan glemme, kjære deg!

Vet det er lett å tenke på alt mulig rart og på de tingene man frykter mest. Men tror ikke det er noen vits i for din del!

 

Veldig bra at du har en stabil mann og et godt nettverk. Det kan ha så utrolig mye å si. Veldig gla for det nettverket jeg har. Har jo ingen mann lengre da men... (kanskje dame snart...? hi hi ) Jeg og eksen er iallefall venner og hjelper hverandre. Veldig viktig å ha noen å støtte seg til. Særlig hvis man har det vanskelig i perioder. Da kan venner være alfa og omega!

 

Tror nok ikke man nødvendigvis har det så mye tøffere som alenemor. Litt, i og med at man ikke får så mye avlastning og man må stole noe mer på seg selv. Men ellers tror jeg det krever veldig mye å være mor uansett. Syns flere skal være stolte av seg selv!

[Dunder]

Dersom barnevernet blir koblet inn i en familie vil de først prøve å veilede foreldrene. Det er først dersom forledrene ikke er mottagelige for veiledning at de må vurdere omsorgsovertakelse. Det skjer bare der hvor barnevernet ser at det ikke nytter å hjelpe foreldrene til å bli bedre foreldre.

 

Du høres jo ut som en person som ville tatt til deg råd om du hadde fått dem, så dersom (mot formodning) du noengang skulle få noe med barnevernet å gjøre, så trenger ikke det å bli så veldig dramatisk.

 

Du er nok litt sensitiv og engstelig av deg, men jeg har slike perioder jeg også, så jeg kjenner meg igjen. Mannen min og jeg bruker mye humor når det gjelder mine "katastrofetanker", og det hjelper veldig.

[Anonym bruker]

Dunder og Malingus, dere har hjulpet mye

 

Det er godt å høre at dere ikke tror at barnevernet er noe for meg å frykte (selv om dere ikke kjenner meg da ) Jeg er veldig opptatt av å gjøre ting riktig, kanskje litt for opptatt, men hadde noen villet veilede meg så hadde jeg gledelig tatt imot råd. Men så ser man jo at tilsynelatende oppegående mennesker plutselig faller ned i sorte hull og mister helt kontrollen. Før så tenkte jeg ikke så mye på det, da ville det jo bare ha vært å søke hjelp. Nå derimot så hadde jeg jo dradd med meg jenta i fallet. Men det er jo ikke noen grunn for at det skal skje da.

 

Jeg har fått behandlingstilbud etter 10 år med mas fra min side. Leger osv har ment at jeg ikke trengte å komme inn i behandling, men at jeg måtte finne meg hjelp privat. Jeg fikk så en lege som forsto at selv om jeg levde normalt i dagliglivet med jobb og et rikt sosialt liv, så sliter det på å hele tiden skulle kjempe seg gjennom ting som andre ser på som trivielle hverdagslige gjøremål. Jeg er likevel redd for å komme inn under behandling, for jeg tenker at når man roter rundt i gamle tanker så kan man kanskje fremstå som verre enn man er, også ser det kanskje ikke bra ut at man får behandling for psykisk helse. La oss si at det hadde kommet en bekymringsmelding til barnevernet fra barnehagen.. det kan jo skje den beste. Også ser de litt på mine papirer og ser at jeg behandles for angst.. kanskje er det nok til å la ballen rulle raskere enn dersom jeg ikke var i kontakt med behandlingsapparatet..

 

Når du sier katastrofetanker, Dunder, så kjenner jeg meg igjen. Jeg har sagt at mine to største fiender er ordene tenk og hvis, "tenk hvis". Min mann er også til en viss grad humoristisk i forhold til dette, men han kan også være streng (på en snill måte) når han mener at jeg maner frem problemer. Han sier også at jeg etter at jeg fikk barn er et helt annet menneske, og det er jeg glad or å høre.

 

HI