Er bare jeg blitt voksen av oss?

[Anonym bruker]

Fikk et lite sjokk i dag. Fant igjen min gamle dagbok fra da jeg var ca 18 år (nå er jeg 30). Jeg hadde da vært sammen med samboeren min i noen måneder.

 

Leste bl.a. en beskrivelse av en fest vi hadde vært på sammen, og om småsprø ting samboeren min hadde gjort på den festen, og hvor søtt og sjarmerende jeg hadde syntes det var. Ting som jeg i dag ville syntes var håpløst umodent, irriterende, unødvendig og flaut!

 

Og som plutselig slo meg da, var at det er ikke samboeren min som har forandret seg, men MEG! For å være ærlig så har vi det ikke spesielt bra sammen i dag. Jeg synes rett og slett han har blitt så treig. Umoden (spesielt som far), håpløst dum når det gjelder kosthold og helse, med få eller ingen fritidsinteresser, lav utdannelse og en jobb som ikke akkurat utvider horisonten, overhode ikke romantisk. Kort sagt har han mange taper-tendenser, og det er jo trist at man synes noe slikt om typen sin....

 

Men etter å ha lest dagboka slo det meg plutselig at alt dette har egentlig vært der hele tida hos han. Men det jeg syntes var søtt og kanskje litt skummelt-spennende hos en gutt som 17-åring er ikke like attraktivt lenger nå som jeg er blitt voksen.

 

Med andre ord: Jeg har blitt voksen, men jeg er ikke like sikker om han har blitt det. Og hva i all verden gjør jeg da? Jeg har jo klaget og prøvd å få han til å forstå at han bør skjerpe seg, men nå tenker jeg at han kanskje slett ikke har mulighet til å forstå hva jeg ønsker, fordi han egentlig aldri har vært slik? Mannen har altfor liten omgangskrets, er det mulig å bli "dummere" av å bare omgås en håndfull personer med fotball som eneste samtaleemne, og som neppe har likestilling på hjemmebane?

[Anonym bruker]

Å klage på noen eller be de skjerpe seg er ofte ikke noe godt virkemiddel for å få frem det bedre i en person.

 

Nå er det vanskelig for meg å gi konkrete råd da jeg egentlig ikke vet detaljene. Men jeg er sikker på at din mann kan utvikle seg og sin modenhet slik du har gjort.

 

Litt av skylden må jeg dessverre legge på deg. Vi kvinner har vel en tendens til å ta på oss litt for mye ansvar, og når mennene ser at de slipper lener de seg tilbake og nyter tilværelsen. Men det er ikke tvil om at de fleste menn kan. Vi må bare vite hvordan vi skal få frem det beste i dem.

 

Det hjelper ikke at du ber ham om å forandre seg, han må ha ønske om dette selv. Men du kan bidra med å oppmuntre og engasjere ham slik at han får lyst til å utvikle sine potensial.

 

Jeg synes ikke du skal gi ham opp som håpløs riktig ennå. Min egen far ble vel ikke voksen og ansvarsfull før han var over 35. Han er nå en god ektemann for min mor. Gjør husarbeid og kan komme hjem med blomster uten spesiell anledning. Og du ville ikke trodd det hadde du sett hvordan han var tidligere!