Noen andre som har vært heldig med sin nye mann?

[Utrulig]

Leser mange innlegg her om biofedre som ikke klarer sette grenser for barna sine når de er på samvær. Da ser jeg at jeg har vært veldig heldig med min mann som setter de samme grensene for sine barn og mine barn.

 

Våres felles er 8 år yngre en de andre som alle er fra 4 klasse og opp over at den grensesettingen som vi må ha for de andre ikke gjelder enda.Hans 2 barn er både hyggelige og høflige, ungene trivst veldig godt i lag også.

 

Vi gleder oss til ferien og vi gleder oss også til skolen starter igjen.

[Anonym bruker]

Jeg har =)

Og gudskjelov for det !

Mange av eksemplene jeg leser om her, hadde fått meg til å dra for lengst. Jeg hadde aldri taklet mye av det jeg leser om her inne.

Mannen min er en helt utrolig flink pappa.

Han er rettferdig, rolig, streng og konsekvent på en behersket måte som gjør at barna har enorm respekt for han. Snill som dagen er lang. Utrolig omsorgsfull.

Ja, listen er veeeldig lang for å si det sånn.

Å oppleve han med sønnen sin, var det som fikk meg til å ville ha barn med denne mannen. Datteren min har fått verdens beste pappa, og en utrolig snill og god (halv)bror !

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært så heldig, og helt konkret: konfliktene omkring mine, dine og våre barn har ført oss til sammenbruddet nå. Det blir slutt fordi vi er grunnleggende uenige, og fordi konfliktområdene som oppstår nesten hver eneste dag gjør livet vårt om til noe annet enn dat var. Kjæresteparet har forsvunnet, og i stedet ligger to personer i hver sin skyttergrav og peprer argumenter på hverandre. Krangler og uenigheter som har oppstått i kjølvannet av det å ha barn fra før. Kranglene tar aldri noen ende, fordi det er umulig å bli "enige" og å følge opp et felles vedtak når de verdiene vi har spriker fullstendig.

 

Jeg er letta over å ikke skulle være stemor mer. Det har vært kjempeslitsomme år, og jeg puster ut ved tanken på at de barna ikke skal forpeste hverdager, helger eller ferier mer, og at jeg skal slippe å se på når mannen min duller og diller med plukkråttent late individer som bare vil sitte i sofaen og spise godt og se på tv. Forskjellsbehandling, urettferdighet, tilsnikelser og manipulering: de kommer til å kjøre samme showet uten meg, men da slipper jeg å se på det. Om 5 år vil hans barn være uhelbredelig overvektige (de har begynt alt), og de vil være som nå: umulige å ha i hus som gjester. Mens mine vil være normale, og dessuten veloppdragne. Som vi har begynt på allerede.

[Anonym bruker]

Vi har store prolemer med at han favoritiserer særkullsbarna sine. Han er så utolmodig og sur mot fellesbarna våre,og har aldri tid til overs til kos eller å gjøre noe sammen med dem. Det er også en grunnleggende mangel på interesse.

Jeg har sagt til han at han må snakke med barna våre, spørre dem når han henter i barnehagen, hva de har lekt og hva de har lært, men han sitter bare der med radioen på, akkurat som om han var en fremmed. Men han er faktisk faren deres.

Det er knapt nok som han gidder å delta i bursdagsbesøkene til sine egne barn. Det er jeg som ordner med gaver, det er jeg som vet hva de trenger og hva de øsnker seg. Jeg baker og pynter og inviterer hele slekta og har barnebsøk. Han tar ikke initiativ til verken bursagssang eller andre ting. Jeg husker eldste ble 2, mente han vi bare kunne hoppe over dagen i stillhet, det hadde jo ikke noe betydning for bursdagsbarnetvar så liten at det aldri kom til å huske at det ikke var noe feiring det året.

Det er ikke bare bursdager, som sagt er han veldig fraværende i hverdagen også. Og aldri om hangidder å involvere seg i en ferie de minste kunne ha glede av, ferier dreier seg kun om særkullsbarna og hva som passer for dem, hva de øsnekr og hva de har lyst til. Da sitter han på nettet og leser ogstudere, og bestiller og herjer på, ringer og regjerer. Budsjett betyr ingenting, for da spiller penger ingen rolle.

 

Det er så vondt for meg å se, og jeg føler sånnf or barna våre som faktisk er taperene oppi det hele. Jeg prøver å være voksen nok til å ikke å få imot barna hans, men de er store og de er også veldig kravstore, og de uttryker klart og tydelig at de mener de må få mere og aller mest, fordi de ikke har hverdagen med pappaen sin.

[anaina]

Jeg har vært kjempeheldig.

Jeg har en mann som inkluderer og elsker og tar ansvar for stedatteren sin, som savner henne når hun er hos biofar, og som har vært redd for å skulle miste henne hvis noe skulle skje med meg.

En stefar som blir opprørt og lei seg på bonusdatterens vegne når biofar slurver og sluntrer unna og bryter avtaler, og som er med og dekker opp så minst mulig merkes av henne.

En stefar som deltar aktivt i hennes verden, som tar initiativ til at de kan gjøre ting sammen, og som nå; når jeg er stor og tung og ikke kan være med på noe særlig, tok med seg syvåringen og min tenåringsnevø med fraværende far sammen på lavvotur i marka for å ha litt kvalitetstid med henne før babyen kommer...

 

Nå venter vi vårt første fellesbarn, som blir hans første biobarn, og jeg er overhodet ikke nervøs for forskjellsbehandling, selv om han nok komer til å bli ganske tussete.

[Anonym bruker]

Men med den innstillingen du viser ovenfor stebarna dine anonym 15:13, så er det vell like greit at det gikk som det gikk!?Tenk å si at barna FORPESTER når de er på besøk??Jeg skjønner godt at dette blir krangler,jeg!Hadde min nye kjæreste vist en slik innstilling til mine barn,så hadde han gått på hodet ut øyeblikkelig!

Og at dine barn er normale og velloppdragne!Det er jo ikke sikker det,i andres øyne!Hva om din nye kjæreste ser på dine barn på samme måte som du ser på stebarna dine nå!!!

Nei,skjerp deg!!

[Singelmamma og banden]

Ja jeg har også vært fantastisk heldig. Han har ikke barn fra før, men jeg har tre. Han behandler dem som om de var hans egne, men samrår seg med meg vedr grenser etc. Når vi får felles er han veldig klar på at han ikke kommer til å føle forskjell vedr barna (noe jeg er forberedt på at han gjør), og at alle skal få likt. Men forskjellen mener han blir på at på vår felles har han mer han skulle sagt vedr grenser og annet i hverdagen. Og det har han jo. Men vi er også enige om at det må være likt for barna, og at det ikke skal endres for de som allerede er her, så i prinsippet blir det vel "mine" regler og grenser. Heldigvis er vi veldig enige.

 

Nå har jo vi alle barna hele tiden ca, så det blir nok litt annerledes enn for mange andre. Men jeg synes det er like viktig å fokusere på mannens evner som bonuspappa og ikke bare på hans barn vs våre barn, og hvordan han er mot felles og særkulls. Som nevnes i annet innlegg, vi spør aldri hvordan menn føler det. Jeg syntes forresten det var et veldig bra innlegg. Jeg erfarer at far til mitt eldste barn har null grenser hos seg og at det er mye som er ulikt i hjemmene, noe barnet lider under i forb med samvær. Jeg håper dette bedrer seg nå når ho straks blir storesøster der også, og faren etterhvert erfarer viktigheten av grenser i hjemmet.