Jeg er så rørt og takknemlig for dere..! =') <3

[Gjest]

Jeg har vært inne på anonym-forumet det siste døgnet, og jeg er tydeligvis "populær" der for tiden.

Jeg tåler at folk er ærlige og sier sin mening altså, og takler de negative kommentarene.

 

Jeg ville bare takke alle som støtter meg, og som er positive mtp å fremme kunnskap og tanker om psykisk helse.

Jeg håper alle er her inne, sånn at jeg kan sende en stor takk!

Det er her inne jeg "kjenner" flest liksom, og derfor takker jeg dere her.

Dere er en ufattelig skravle-gjeng, som jeg har hatt det mye gøy med, og lært mye av det siste halvannet året.

 

Takk igjen, for alt. Og hvertfall for støtten dere gir meg. Og for at dere leser bloggen min. At dere generelt er gode mennesker, med empati, forståelse og livskunnskap(?)

 

Jeg skal jo da prøve å "tone ned" hva og hvor jeg skriver. Men håper dere skjønner at dette er terapi, og jeg søker råd og hjelp - derfor skriver jeg:)

[Dotten]

Jeg har ikke fått med meg noe av dette men dytter litt på innlegget ditt så kanskje de rette personene får lest

 

Lykke til med deg og livet ditt

[Patetica fåkksi]

Vonde ting blir nok ikke borte bare fordi du ikke skriver om dem.

 

Önsker deg og gutten din masse lykke til fremover. Jeg har ikke lest bloggen din paa en stund.

[xxxJulianexxx]

Jeg følger med på bloggen din og er en av de som støtter deg:o)

 

Men jeg vil også at du skal bli frisk igjen. Du har jo et kjempebehandlingsopplegg rundt deg. Og du har et barn. Du må prøve å la det du lærer i behandlingen virke inni hodet ditt, og sette det ut i praksis.

 

Det er håp selv for alvorlig psykisk syke også.

 

Jeg ønkser deg virkelig alt godt Ina. Lykke til:o)

[Gjest]

Det er kjempelurt å skrive, det ER veldig bra terapi :-) Jeg håper du ikke lar deg skremme bort av grinete anonyme. Hvis folk ikke vil lese trenger de jo ikke det ;-)

[2søtesmåh]

Skjønner at det kan være terapi og skrive, men jeg tror det er lite smart for deg (og ungen også) og legge det ut for hele verden, for all fremtid på nettet...Du skulle kanskje holdt deg til dne "gode, gamle dagboken", hvor du kunne skrevet ned tanker og følelser du har, og tatt den frem og lest når og da for å se bakover hva som har skjedd, finne tegn på fremgang, hva har skjedd de ganger du hadde tilbakefall etc...Men å legge det ut på nettet.....

 

Du må vite det a tsamme hvor mye du sletter det så blir det liggende der ute..Folk kan ha lastet ned det, kopiert det eller det har blitt tatt vare på av andre på andre måter. Så står du der en dag da, håper på å få drømmejobben, og en mulig kollega eller sjef finner denne bloggen om fortiden din..Eller du treffe rmannen i ditt liv, og før det har "passet seg" og fortelle om denne del av livet ditt (det er ikke noe man forteller på første date liksom) så finner han bloggen din på nettet....Ikke sikkert du er drømmedama hans etter å ha lest det..Og hva med din sønn..Hva om venner, kjæreste, familie av kjæreste finner ut om dine NÅVÆRENDE problem på nettet? Hvordan vil det påvirke din sønns fremtid tror du?

 

 

DU er ung, du er psyk, men det er ingen unnskyldning for ikke å tenke på en fremtid hvor du enten blir fri fra psykdommen, eller du kontrollerer den,- og at du får et "normalt" liv.... Og da er det ikke sikkert det føles like "terapeutisk" å ha det liggende blottet for hele verden..Tror det DET mange av de som kritiserer deg har reagert på..En ting er å være åpen om slike ting, men å blottlegge seg selv, og dermed også sin familie på den måten du faktisk gjør vil mest sannsynlig ikke føre til mye godt..

 

Jeg er glad du finner hjelp i å skrive, men jeg synes du bør tenke mer langsiktig, ta frem penn og papir,-og så eventuelt, om noen år, når du kanskje har lagt det verste bak deg, kan du lese gjennom det du har notert av hendelser og erfaringer fra denne tiden,- og kanskje bruke det til å hjelpe andre osm er i din nåværende situasjon..

 

Jeg mener at ikke bare du, som er åpen med en psykisk lidelse bør være forsiktig med å blogge, men alle bør tenke seg om en gang eller ti før de går til det skritt.å skrive om private ting, meninger og holdninger..En dag komer da disse meningene kan bli brukt mot en,- og da er det for sent å angre..Man tror man er så "voksen" når man er 20 år +/-, men den dag kommer når man ser tilbake og man innser at mye av det man sa, mente og gjorde ikke egner seg for allmennheten å vite.....

 

Så Ina, jeg håper du kommer deg ut av dette, at sønnen din en dag får en stabil og selvsikker mor han kan stole100% på..Og jeg håper at du revurderer blogg som en måte og "tømme seg" på...

[prekæs]

Jeg signerer 2søtesmåh og ønsker hi her riktig god bedring. Har ikke lest bloggen til hi og vil ikke gjøre det heller.

[Gjest]

jeg prøver faktisk å tenke sånn, men greier det ikke... Jeg MÅ liksom bare...

 

Jeg føler meg ikke voksen. Og egentlig, så føler jeg at jeg kan gjøre hva jeg vil med livet mitt nå - for det betyr ingenting. Alt er fucka likevel..

Unødvendig å tenke sånn, men sånn er det faktisk å være deprimert... Dessverre. (Håper IKKE det høres ut som en unnskyldning altså...)

 

Jeg leser at noen får hjelp av hva jeg skriver. Så lenge bare èn synes det er hjelp, så slutter jeg ikke...

[Gjest]

Men det kan være lurt å skrive ned tankene på et ark først og lese gjennom før du poster det, også kan du rive i stykker det du ikke føler for å dele med verden :-) Det er en herlig følelse å legge alle de vonde følelsene i arket og aggresivt rive det i bitte små fillebiter ;-) Verdt et forsøk!

[HTC]

Jeg signerer også 2søtesmåh.

 

Det er flott du har innstillingen om at hvirs bloggen din hjelper en person er det verd alt, men jeg er ikke enig med deg. Det er ikke verd at du ødlegger for din egen fremtid eller gutten din sin fremtid, og det kan du godt komme til å gjøre ved å blottlegge deg så tydelig.

 

Jeg jobbewr i en bedrift der vi bla sjekker opp offentlig profil på folk vi ansetter. Det du legger ut, vil for alltid ligge der, det er ikke sikkert det er det beste for deg og din sønn om 10-20 år.

 

Skaff deg samtalepartnere og skriv ned, som du kan vise de for tilbakemelding. MÅ du vise deg for hele verden, så prøv å anonymiser deg noe mer. Har ikke folk rundt deg advart deg om det? Helsepersonell, foreldre, familie og venner?

[Sjefsmegga]

Du har fått gode råd her. Og selv om du synes du "må", så bør du slutte. Og om mulig be noen om å hjelpe deg med å få fjernet mest mulig av det du har lagt ut av sensitiv informasjon, for selv om man ikke blit kvitt alt, så kan man prøve å begrense skadene til en viss grad i hvertfall.

Det du har lagt ut med nick er ikke så farlig, men alt som har med bilder knytta opp imot og ikke minst navnet på deg, barnet og familien før du fjerne. Alt av sensitiv karakter.

Så lenge du ikke klarer å være noe forutsende og framtidsretta så bør du kansje ikke blogge.

At noen her sier du bare må fortsette sier mer om dem, de er sikkert sprekkferdige av nysgjerrighet, og trolig mener de fleste bare godt i sin egen uvintenhet om konsekvenser.

 

Vil du få ut litt stream så for all del gjør det, men gjør det mest mulig anonymt.

 

Ønsker deg alt godt jeg, for jeg tror du er ei snill og god jente som har kommet skjevt ut og som sliter, men som har all mulig sjans hvis hun selv gir seg en sjans til å gå et fint og rikt liv.

 

 

[Gjest]

Til mitt forsvar må jeg innrømme at jeg bare har sett et og annet klageinnlegg her på skravle før i dag ... den bloggen burde absolutt forandres eller slettes helt. Jeg ser for meg at det ikke er spesielt kult med klassekamerater som graver fram slik en blogg om mammaen ens, død eller levende ... Det er sunt å skrive, men det går fint an å skrive slik at ikke en hver vet hvem det er som skriver. Det er ikke værre enn å skrive ting ned en gang først på papir og så sensurere vekk etterpå.

[Sjefsmegga]

Nettopp, men jeg tenker ikke bare på barnet, men på familien rundt nå og hun selv ikke minst både nå, i nær framtid og senere.

 

Å klage på nett skjult bak et nick som man ikke legger ut sin ekte identitet sammen med er en helt annen ting. Da kan det ikke graves fram på samme måte av uvendkommende og brukes mot en senere, så må man så er det beste alternativet i så måte.

 

[2søtesmåh]

Noen råd,- om du på død og liv MÅ blogge;

 

1) ikke legg ut bilder eller tekst som kan identifisere deg, ungen, venner eller familie

2) få hjelp til å fjerne mest mulig av identifiserare innlegg som alt er ute

3) Skriv dagbok. Jada, du SA det ikke hjalp. Men hør her..Skriv dagbok "der og da" når du har "anfall", når du sliter som verst, Rable ivei om alle inntrykk, alle følesler, planer, hva enn det måtte være....Men ikke legg ut noe på nettet før det har gått en tid..

 

Da går du tilbake til gamle notater,-leser gjennom og TENKER over hva du synes selv om det du skrev..Prøv å kjenn igjen hva du følte da du skrev det i første omgang, og prøv så å skriv ned hva du føler når du leser det i ettertid..Prøv å finne ut hvorfor du tenkte og gjorde som du gjorde..Også, SÅ kan du skrive på bloggen om opplevelsene dine...Da kan du ta med utdrag av det du skrev "under anfall" og samtidig komme med kommentarer og egen reflekson over det som skjedde. Du får en mulighet til å "analyser" deg selv, og du får en mulighet til "selvsensur" og din blogg vil være av mye større interess for de som sliter på lik linje med deg,- men vil ikke være like interessant for alle som bare leser pga nysgjerrighet og underholdningsverdien i en gal kvinnes verden...

 

Og ikke minst, tenk på din sønn..DU ser ikke nå en fremtid verdt å tenke på, ingen konsekvens som kan gjøre livet vanskeligere enn det allerde er..Men da skal jeg, med fare for å repeter meg selv si; jo, du GJØR fremtiden din verre enn hva den er nå om du fortsetter som du gjør..En dag vil din sønn bli møtt i døra av din ukritiske og egostiske blogging, HAN vil måtte lide for din "barnslighet",- og DA vil du oppleve SKYLDFØLELSE i tillegg til alle de problem du har nå... Og om jeg fortsatt ikke har "Nådd in til deg";- så vil jeg gå så langt å si at jeg håper du mister foreldrerett over sønnen din for all fremtid, og samtidig alle muligheter for å kontakte ham eller gjøre noe som kan knytte ham opp til deg og ditt liv..Jeg blir trist når jeg tenker på alle de problem sønnen din vil kunne få etterhvert, og jeg blir trist når jeg tenker på hvor forferdelig du vil føle deg den dagen det går opp for deg at du aldri har gitt sønnen din en sjans til et normalt liv. Det er ikke for sent enda,- men tiden er i ferd med å løpe fra deg.....

 

Lykke til, og vær så snill, TENK litt på dette:Se på bilder av din sønn, hva vil du han skal få ut av livet. Hvilke muligheter vil du gi ham for fremtiden. Er ikke livet tøft nok som det er om ikk ehan skal ha en mor som lager problem for ham i tillegg..Se på bilde av din sønn, og ikke slutt med det før du føler for din sønn det jeg, en person som aldri har sett ham, føler for ham......

[2søtesmåh]

Nå var jeg inne på bloggen din og leste litt..det nyeste og litt eldre innlegg. Gratulerer med skoleplass forresten..Nok om det.

 

Du er jo fantastisk god til å ordlegge deg, de gangene du skriver og reflekterer om ting..Som det siste for eksempel. Der du nevner debatten her inne om deg og din blogg...Mens innlegget som oppsummerte helga,- det var bare skremmende, og et eksempel på at bloggen din kan volde stor skade for din lille gutt..

 

Mens jeg leste ble jeg bare enda mer sikker i min sak.Du BØR skrive dagbok, fordøye inntrykk, lese over det du har skrevet for så å skrive om det i etterkant, samtidig som du "analyserer" og tenker over hvordan du hadde det da du skrev på impuls...Du tenker mye og er faktisk ganske reflektert, og igjen, skriver og ordlegger deg bra.. Men disse "impulsinnleggene" dine,- de bør ikke komme direkte på trykk. Mulig du allerede gjør det, men hvis ikke så bør du ta deg tid til å gå tilake og LESE det du har skrevet...OgTENKpåHVORFOR du skrev det og HVA du følte da du skrev.. Jeg tror du kan oppnå mye med å gjøre det,og jeg tror at du har anlegg for å skrive,- og at din nåværende svakhet faktisk kan bli din fremtidige styrke..Du er fortsatt ung,og du må læredeg og kontrollere impulsskrivingen til å gjelde kun på papiret. Som du må lære mye annet her i livet..Jeg tror ikke det er umulig for deg å komme deg ut av den situasjon du er i nå, nettopp av den grunn at du er så klar over den,- iallefall i perioder. Om du ikke blir fri fra "diagnosen" såtror jeg ihvertfall du kan lære deg og kontrollere den. Skrivingen kan hjelpe deg å kjenne deg selv og din sykdom og være på "forkant" av den og dermed forhindre unødvendige "episoder" i fremtiden..

 

Lykke til