Sliter sånn med dårlig samvittighet hele tida.. :(

[CMH]

Herregud, er det flere som er sånn? Føler at jeg hele tida må gjøre alle fornøyd ellers har jeg det ikke godt med meg sjøl Typisk dag for meg er stress.. Mate baby, legge baby, skifte på baby også skal baby sove igjen.. Også skal hun lekes med og ha min fulle oppmerksomhet. I tillegg til å være supermamma og superhusmor ( for ja, jeg liker å ha dte ryddig rundt meg, og er det ikke det så tenk hva andre som kanskje stikker tilfeldig innom tenker om oss?) skal jeg være en snill og kjærlig kjæreste og ha tid til kjærestetid.. Være kjærlig og oppmerksom ovenfor samboeren min fremfor avvisende og superstressa fordi jeg ikke får tid til all ting som jeg planlegger for meg selv. Og opp i alt dette skal man liksom ha tid til seg selv? Jeg liker å trene, men mange dager har jeg verken tid eller energi. Og jeg trenger det.. Kroppen min trenger det. Sitter et par kilo for mye støpt fast på kroppen. Sendte mld til min bestevenninne og spurte hva hun ønsket seg i gave. Hun sa hun ville at jeg kommer å feirer sammen med henne og mine andre barnløse venninner ( Som jeg dessverre glir mer og mer fra) Skulle så ønske at jeg kunne, men vi er på ferie da. Så nå føler jeg meg råtten fordi jeg ikke kan. Føler at hvis ikke jeg pleier mine "venninneforhold" kommer jeg snart ikke til å ha noen, kjenner mer eller mindre ingen andre med babyer som jeg er sammmen med på fritiden. Sendte mld til samboern min og sa hva jeg følte og han sa at dette hadde vi prata om og blitt enige om at vi skal på ferie før hun skal feire.. Og lurte på om jeg ville yppe til krangel eller diskusjon eller noe. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, vile vel bare lufte tankene mine litt. Takk for at du leste..

[Gjest]

Uffda.. hørtes ikke noe særlig ut.. Men det blir nok bedre etterhvert.. Prøv å senk krava til deg selv litt.. ikke tenk at du kan være med på alt nå, i tillegg til å være en supermamma og helst skulle trene også.. ..

Men hvorfor stresser du? er du stressa av type? Har du en krevende baby?

Jeg er nok litt stressa av type.. alltid vært det.. prøver å roe meg ned litt.. men er nok litt sånn jeg er.. Men jaggu rekker jeg ikke alt å.. bortsett fra å trene.. eller jeg prioriterer det ikke da.. uff.. det burde jeg virkelig..

 

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Ja, her er det konstant dårlig samvittighet.

Våkner om morgenen av to unger som hyler. Begge skal ha rein bleie, minste vil ha pupp og eldste vil ha mat. Den som skriker høyest får først. Minste vil ikke ha pupp allikevel, eldste vil ned fra stolen. Hvem skal få oppmerksomhet først? Storesøster er sjalu på lillesøster, og jeg må hele tiden velge hvor oppmerksomheten skal gå og hvem som må lide - umulig å tilfredsstille begge på en gang.

Samtidig har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke får gjort husarbeidet ferdig, fordi jeg ikke får begynt på middagen før mannen kommer hjem, fordi jeg veier et drøss med kilo for mye, har glemt svigerfars bursdagsgave, har tusenvis av ting som må ordnes på posten og i banken og alle veier men kommer meg jo aldri ut av huset for å få ordne det...

Og når ungene går og legger seg har jeg dårlig samvittighet for at jeg har vært i dårlig humør, fordi jeg ikke orker å være en opplagt kjæreste og fordi mannen min får for lite sex. Og jada, sånn går nå dagene... Gleder meg til permisjonen er over jeg, enn så fælt det er å si det...

[havrebodl]

Jeg sliter også veldig ofte med dårlig samvittighet.. Problemet mitt er at jeg tenker for mye, og det kan ende med at jeg plutselig får dårlig samvittighet for noe jeg ikke tenkte noe særlig over i utgangspunktet.. Det er veldig slitsomt å ha det slik.. Løsningen for meg er å ikke tenke så mye. Er flink til å lage problemer ut av ingenting, men det er lettere sagt enn gjort..

[CMH]

Egentlig er jeg ikke en stressa type. Var veldig flink å slappe av før. De første mnd til jenta min. Vi tok livet med ro, sov mye og gikk en tur til butikken hver dag. Nå er hun såklart mer aktiv og mer krevende. Hun sover lite på dagtid, krever mye oppmerksomhet mens jeg er alene med henne og hun er veldig mammadalt. Prøver å senke kravene, men det er ikke alltid så lett. Føler for tiden at det er tusen ting som må gjøres hver dag. Dagene går fort, fordi jeg bestandig føler at det er mye å gjøre.

[Gjest]

Dette er noe du til dels velger selv. Ikke stress med husarbeid hele tiden, og nyt barnet. Ett barn er da ærlig talt ikke så mye jobb..?

[Gjest]

Spetakkel; Men det tror jeg ikke man innser så mye når man kun har ett barn For da er overgangen så stor fra å ikke ha noen barn til å ha barn..

Men er helt enig i det du skriver.. for nå har jeg to barn.. og DET er en helt annen verden enn å kunn ha ett barn..

[Gjest]

He he, ja hvis man har ett barn som i tillegg sover på dagtid så kan man jo gjøre mye husarbeid? ;-)

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Enig i det! Syns det var slitsomt med et barn, men da fikk jeg i det minste tid til å slappe av og få unna endel ting. Nå når jeg har to hjemme er det alltid en som er våken, både dag og natt, og alltid en som skal ha oppmerksomhet. Og da blir husarbeid, baking, hjemmelaga kjøttkaker og kjærestetid skjøvet i bakgrunnen. Og jada, når de endelig sover dibber jeg istedenfor å vaske golver...=P

[CMH]

Helt riktig. Overgangen fra å være barnløs til å ha et barn føler jeg til dels var stor. Hun sover som sagt meget lite på dagtid. Har litt tid å sitte her nå da, gjort litt husarbeid og hun ligger nå på gulvet Skjønner man må nedprioritere ting, for hun er faktisk viktigst i livet mitt nå. Babytiden får man jo bare en gang. Så ja, jeg burde stresse mindre med ting, men det er lettere sagt enn gjort!

[Gjest Gul stjerne]

Når jeg leste innlegget ditt, slo det meg at du kanskje har en lett depresjon?

I så fall vil jeg anbefale deg å snakke med helsesøster el jordmor på helsestasjonen (de har mer tid og er koseligere enn fastlegen, iallefall mine) eller ta kontakt med fastlegen.

 

I tillegg vil jeg råde deg til å høre på hva de andre damene har rådet deg til; senk skuldrene, slapp av og la pappaen til barnet komme mer på banen. Forhåpentligvis gjør han det gladlig. Lykke til!

[Gjest mortillitenprinsesse]

Det du skisserer er veldig karakteristisk for dagens mødre... og samfunn... Helt personlig tror jeg ikke det å ha et lite barn er en enmannsjobb. Det er en flermannsjobb!! Og i 'gamle dager' fikk mor avlastning til tusen... Da bodde man flere generasjoner sammen, man hadde i tillegg naboer, venner og bekjente som kunne avlaste. I dag går stort sett hver mor hjemme alene, hele dagen, hele uken, uten noen form for avlastning før langt ut på ettermiddagen.

 

Jeg føler det er veldig FEIL... og skulle virkelig ønske jeg hadde noen som kunne avlaste meg litt innimellom. Jeg blir dønn sliten og det går utover både humør og stemningen totalt sett i huset. Jeg blir stressa, sint og føler det er litt 'urettferdig' at mitt liv skal være på denne måten... Man får jo til tider ikke en gang tid til å tenke en egen tanke ferdig... Sånt tærer, ihvertfall på meg. Vi har alle behov for pusterom, for å hente oss inn igjen. De pusterommene er så og si totalt uteblivende... Det gjør det ihvertfall for meg forferdelig pes å være hjemme med små barn, og jeg klarer ikke å nyte det til det fulle.......

 

Det er jo så man går rundt å lurer på om man har langvarig fødselsdeprisjon, men det er jo ikke det... Det er bare situasjonen som er noe i overkant krevende i forhold til hva man er kapabel til å gi... Samtidig skulle man for eksempel gjerne hatt tid til å trene opp igjen en kropp som har vært igjennom en kjempebelastning, og som trenger å komme i form igjen, nettopp for å takle hverdagen.. men tid til trening kan man jo bare se bort i fra. Sånt blir man jo også rimelig deprimert av - å se magen henger og slenger og alt det ekle fettet på lårene osv. Det gir jo ikke akkurat en lykkefølelse... Men, kroppen kommer definitivt i siste rekke. Alt annet først. Jeg føler jeg stort sett bare er til for alle andre. At jeg ikke egentlig har noe eget liv. Det er ofte jeg tenker at - dette orker jeg ikke mer...

 

Sånn skal det ikke være, og bør det ikke være. Småbarnstiden er jo en utrolig flott tid som aldri kommer tilbake - det er synd man ikke helt klarer å nyte den tiden rett og slett fordi man er utslitt og overarbeidet...

 

Dette er sånn jeg føler det...

 

Jeg sliter...

 

 

[Gjest mortillitenprinsesse]

Når det er sagt tror jeg vi har veldig forskjellige barn. Jeg får den typen barn som krever stimuli stort sett hele tiden - som pusler og leker lite selv, som har et enormt læringsbehov osv. osv. Barn som sover lite, og ikke sovner lett, og er fullstendig vare når de først sover...

 

Jeg lurte fælt på dette da jeg fikk førstemann - hvordan i alle dager kan andre mødre KOSE seg med babyene sine og situasjonen de er i? Jeg klarte ikke helt å se kosen i alt arbeidet :-) Så kom jeg over litt litteratur og fant ut at jeg ikke er den eneste med slike enormt krevende barn... Det hjalp litt - endog jeg ble jo ikke mindre sliten av den grunn.... Nå er det på¨n igjen - med ny baby - og tydeligvis av samme typen som førstemann :-)

 

 

[Gjest mortillitenprinsesse]

Jeg tror ikke dette dreier seg om depresjon - det vil være for enkelt...

 

Problemer er at dagens samfunn ikke er godt nok tilrettelagt, som gjør at mange føler morsrollen rett og slett blir litt i overkant krevende... Å begynne å definere det som depresjon er litt skummelt...