Er du lykkelig med mann og barn ?

[Anonym bruker]

Er livet ditt komplett nå? Eller drømmer du om tid for deg selv og selvrealisering på et helt annet plan? Var barna planlagt? Ble alt som du tenkte deg ? Er du lykkelig i forholdet med din mann ?

Lurer bare på hvordan andre har det i hverdagen, for utenifra ser det jo alltid ut til at andre har det så perfekt . . .

Hvordan har du det??

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

Barnet var planlagt:) Og vi hadde gått mange runder med oss selv før vi begynte prøvingen. Ville forsikre oss om at dette taklet forholdet vårt. Og det gjør det:)

 

Vi er begge lykkelige og er kjempestolt over sønnen vår og forholdet vårt. Alt ble ikke som vi tenkte oss, men det går bra:) Det blir vel aldri helt slik en tenker det når en får barn;)

 

Men jeg er sliten ja:) 1 år med klumpfotbaby uten avlastning utover noen timer på kvelden i ny og ne er ganske stressende og slitsomt:) Men neste helg skal vi ha fullstendig fri:) Og om noen ukers tid skal lillegutt på ferie til bestemor og bestefar i 4 dager:) det blir godt!

 

men vi har jo våre dager hvor vi er slitne og lar alt gå utover hverandre. Men det er sjelden;)

[Anonym bruker]

Vet du, jeg har tenkt mye på dette i det siste. Barnet vårt var planlagt, og det var det beste valget jeg noen gang har tatt!

 

Forholdet til mannen var "hverdagslig" og rolig før vi fikk barn, og det er fremedeles det. Men jeg er usikker på om mannen min er den rette for meg. Han kjeder meg på et vis, jeg tenner ikke på han noe særlig...

Han er en flott fyr, en super pappa og en tier i så mange ting, men jeg tror fremdeles ikke han er den rette..

Jeg har noen runder med meg selv om dagen, og aner ikke helt hva jeg skal gjøre...

[Verdens tøffeste mamma]

Ja, jeg er veldig lykkelig med mann og barn. LIvet mitt er komplett, og vil nok bli enda mer komplett når den lille i magen kommer..

 

Fikk fullført utdannelse og reist mye før jeg giftet meg så jeg har ingen desperat behov for selvrealisering.. Har god og stabil jobb.( Det samme gjelder min mann)

Det er klart det er godt med litt tid for seg selv, men gir jeg meg selv innimellom..

 

Både barnet vi har og det som er på vei er planlagte barn.

 

Nå kan det høres ut som om livet mitt er en dans på roser, men det er det ikke. Alle forhold har ting de må jobbe med. Det handler om å gi og ta. Vi har opp og nedturer. Men å elske og respektere hverandre i bunn, går det meste greit.

 

Jeg har alt jeg ønsker meg og mere til. Er veldig takknemlig for det livet jeg har. Kanskje noe av nøkkelen til lykke er å være bevisste og takknemlige ovenfor det en har..

 

Kloke ord:

Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over hva han har.

 

 

[Anonym bruker]

Livet blir vel aldri komplett... Man har alltid noe ugjort. Men det kan være en positiv ting. Å ha ambisjoner og drømmer. Tror ikke lykke er at man har alt man ønsker seg. Men at man kan være tilfreds med det man har.

 

Barn nr 1 var ikke helt planlagt, men velkomment og ønsket. Barn nr 2 planlagt. Det ble ikke helt som tenkt, men blir noe det?

 

Jeg er heldig likevel føler jeg. Har 2 nydelige barn. En mann jeg kan stole på, som er en flott far. Vi har økonomisk stabilitet og er godt etablerte. Begge har fast jobb. Vi har familien rundt oss som vi har et godt forhold til.

 

Det er ikke bare lykke lykke lykke i hverdagen. Sola skinner ikke hver dag. Men det betyr ikke at den ikke er der! Så, jeg vil si jeg er lykkelig. Og har lært å sette pris på det vi har i livet som er bra.

 

 

[Anonym bruker]

Er veldig stolt av datteren min og familien min, og er superglad i mannen min. Men sexlivet vårt er ikke noe å rope hurra for, selv om det går bedre i perioder. Det er mitt eneste ankepunkt, ellers er alt så og si perfekt. Vi har vært sammen i 12 år, gift i to. God økonomi, ingen helsebekymringer ennå.

Jeg trenger ikke mer selvrealisering enn en kjekk jobb og herlig familie og litt ferie her og der..

[Anonym bruker]

Nei, men jeg mistenker årsaken kan være mangelen på mann.

 

Ungen er flott da.

[Gemini7]

JA! Jeg føler meg priviligert og lykkelig for at livet mitt ser ut som det gjør nå! Barn nr 1 var ikke planlagt, ble gravid etter at jeg og sambo hadde vært sammen 9 mnd- og begge var midt i studiene. Men vi visste allerede da vi møttes at det skulle bli oss to, så vi tok sjansen. Føler vi har en helt sjelden kjærlighet, der vi får alt hos hverandre, absolutt alt! Føltes som å komme hjem da jeg møtte ham.

 

Så barnet kom, jeg fikk depr og alt var tungt. Men han var superstøttende og verdens beste mann, forståelsesfull og hjelpsom, og etter en stund med innkjøring og kolikk så bedret alt seg. Vi var fattige studenter, bodde med et lite barn på 43 kvadrat i mange år, men følte meg også da priviligert- fordi vi to hadde det så bra.

 

Da hun begynte i bhg fortsatte jeg studiene, og har etterpå fått drømmejobben, så jeg føler absolutt jeg har fått realisert meg selv også- eller er i ferd med. Barn nr 2 var planlagt, og kom 6 år etter nr 1. Da var vi etablerte med jobber og leilighet og ting var roligere, mtp rammene.

 

Forholdet til sambo er det beste som har hendt meg. Vi er bestevenner, elskere og samarbeider godt som foreldre. Har samme humor, sexlivet er topp og vi er på samme nivå yrkesmessig så vi kan diskutere faglige ting sammen også. Han er min klippe, mitt sentrum og min trygghet og store kjærlighet. For å bli litt sentimental.. "He is the other half of what I am, he is the missing link, and I love him more than ever with a love that doesn't blink.."

 

Livet er komplett, og slik jeg bare turte håpe på at det skulle bli, med akkurat den mannen jeg satt og drømte om:)

 

[Anonym bruker]

Det var vel ikke fra "slike" som meg du ville høre, men jeg svarer nå likevel, jeg;)

 

Ja, jeg er lykkelig slik jeg nå har det; alene med 2 barn. Det er slitsomt til tider å være den eneste voksne som skal gjøre absolutt alt, men jeg trives med det å kunne være den eneste voksne som "bestemmer":)

 

Så klart skulle en ønske at livet til tider var annerledes, eller egentlig inneholdt litt andre elementer, men det er også noe med det å være tilfreds med det en har. En vet jo ikke hva en kunne hatt i stedet, og om det kunne vært verre eller bedre enn det som er i dag. Av og til er det nemlig bedre å gjøre det beste av den har, for gresset er stort sett ikke så annerledes på andre siden. Bare nytt for en stund, så blir det hverdager der også

 

Det som jeg kanskje kunne ønsket meg, var en kjæreste, men jeg vet ikke om jeg ville bodd sammen med den kjæresten. Slik alt er i dag, så tror jeg at det beste hadde vært å ikke bo sammen, men bare få det positive fra hverandre som kjærester.

 

Og ja, det er sant det der med at alle andre ser ut til å ha det perfekt. Men går du under overflaten, så ser du nok at de har sine ting som ikke er like bra. Slik er det alltid. Enten er det økonomien, sexen eller barneoppdragelsen eller hvilket som helst annet hverdagslig tema en eller annen sliter med i sitt forhold. Tror ingen har det helt knirkefritt. Og jeg tror at de som har det best, er de som ikke hele tiden higer etter det "perfekte" bildet de har i hodet sitt, men som godtar at livet har nedturer og downperioder og MANGE hverdager.

 

For det er først når en vet hva hverdag og nedturer er, at en virkelig vet hva lykke er når de dagene er der:)

 

En er faktisk sin egens lykkes smed. En kan ikke legge på andre at de skal holde deg lykkelig. Det er noe som kommer fra en selv:)

[Anonym bruker]

Jeg er lykkelig med mann og barn, men har planer og mål for mitt eget liv fortsatt. Det er ikke sånn at når man gifter seg og får barn, så opphører ens egen identitet! Den bør i alle fall ikke gjøre det!

 

Ting ble ikke som jeg hadde planlagt.. Jeg hadde flyttet til en annen by for å studere, og skulle virkelig bli noe. Barn skulle jeg aldri ha, barn var for tapere.. Men så ble jeg gravid, og oppdaget det ikke før jeg var 4 måneder på vei.. Så jeg fullførte et år på høgskolen, med intensjoner om å fortsette studiet til høsten (snuppa ble født midt på sommeren). Jeg prøvde, men det ble for hardt når jeg ikke fikk med meg forelesningene. Så fikk jeg meg jobb, mot alle odds.. Og der er jeg fortsatt etter 7 år.. Så nei, dette er ikke livet jeg planla, men livet er det som skjer når man er opptatt med å planlegge det..

[Anonym bruker]

dytte

[Anonym bruker]

Kommer an på hvordan man definerer lykkelig, men jeg er lykkelig etter hva jeg definerer som lykkelig for meg.

Jeg har mann, familie og svigerfamilie som er helt supre. Vi er alle relativt friske!

Jeg har gode venner, jeg har en arbeidsplass med gode kollegaer og økonomien er akkkurat passe god og stabil. Har fast jobb og yrket som jeg og min mann har valgt trenger folk og yrket vil nok alltid bestå, bare det er en trygghet i seg selv.

Vi har ikke kjøpt hus, men det er ikke pga av økonomi, men andre grunner. Vi er på utkikk etter drømmehuset (ikke noe luksus, men et koselig hus med hage og utsikt) og slår til når det måtte dukke opp.

Jeg bærer på vårt første barn og om 3 måneder vil det komme til verden. Vi gleder oss STORT begge to! Barnet var ikke planlagt, men uansett veldig velkomment.

Jeg vil si at livet er komplett på dette stadige. Det er alltid rom for forbedring, men det er ingenting som mangler.

 

At alle ser ut til å ha det perfekt stemmer nok ikke. Selv om jeg har det bra på alle områder er ikke alt perfekt, men det aksepterer jeg og er likevel tilfreds med livet. Folk stiller forskjellige krav til perfeksjonisme, og hvis alt er perfekt, hva skal man gjøre da????? Man må jo ha noe å jobbe mot, eller ha noen mål i livet. Hvis man alltid skal strebe etter det perfekte tror jeg man blir jævlig sliten mentalt.