Jeg undres litt noen ganger;

[paper]

over noen som sørger forferdelig over å miste når det knapt er påvist en graviditet..

Noen er 4-5u og begynner å blø og styrer med tidlig ul,legetimer,måling av hcg osv...

Skjer det ofte skjønner jeg bekymringen,men ellers hender det de aller fleste kvinner en eller flere ganger i livet..

 

Hvorfor ikke la naturen få gå sin gang?Eller kan man oppriktig sørge over tapet av et foster når man er 3-4-5ugravid?

 

Jeg bare lurer-noen synspunkter?

 

Jeg er ikke ute etter å provosere eller noe-bare lurer.De gangene det har skjedd meg har jeg tenkt at "javel-da er det ikke levedyktig og derfor ikke ment to be"..

 

 

[Bolla74]

Man må se litt mer på helheten her. Jeg har ikke mistet noen gang, men jeg brukte over tre år på å bli gravid. Hvis jeg da skulle ha mistet rett etter at jeg ble gravid hadde jeg selvfølgelig syntes dette var tøft. Ikke fordi jeg hadde sørget over fosteret, ikke hvis det var så tidlig. Men jeg hadde sørget over at kanskje den ene muligheten jeg hadde for å bli gravid forsvant, og at jeg hadde en ny vond periode med prøving foran meg igjen.