Gruer meg til jeg "mister" barnet mitt...

[Anonym bruker]

Hun er så nydelig der hun ligger i sengen sin, med armen rundt "samsen" sin. Skrubbsår på knærne fra hun falt i hagen, og ingenting kunne trøste henne bedre enn mamma som blåste på. Å se fryden i ansiktet hennes da vi var på stranden å badet i helgen, å ansiktet hennes lyse opp, er ren lykke. Fryden når hun får spagetti til middag, det lille grisete ansiktet. De små hendene som lager merker over alt, sanden som ligger overalt her. De små tennene jeg må kjempe for å få pusset, og de nydelige små krøllene jeg må kjempe for å få gre. Tenk at dette lille lykketrollet en gang skal bli voksen, få seg kjæreste, og barn. Gå på skole. Prøve og faile. Igjen og igjen. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gjøre alt som står i min makt for å love henne evig lykke, for å beskytte henne mot alt vondt hun møter på livets vei, venninnekrangler, kjærlighetssorg, pengemangel, studier og jobb. Jeg får helt vondt av å tenke på hun en gang skal bli stor, og løsrive seg fra mammaen sin..

 

[Lucie*OgGuttaBoys*]

))

[Countess]

Ntåå <3

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Sånn tror jeg nok vi alle føler det=)

Jeg gruer meg mest til de skal oppleve skuffelser jeg. At mennesker kan være stygge og ondskapsfulle, og at folk stiller forventninger man ikke alltid kan leve opp til... Skulle egentlig hatt dem inni magen for resten av livet, der ligger de trygt :-)

[Anonym bruker]

Å ja måtte bare svare deg:) Min store jente er snart 17, min minste er 18 mnd.

Kan forstå hva du mener, ja men tro det eller ei, ting forandrer seg.Og bra er det.

En venninne sa en gang at "puberteten er guds gave til foreldrene", og forstår hva hun mener nå ja. Selv om jeg gruer og det blir rart den dagen eldstejenta flytter, så er det en ny epoke. Du vil merke den dagen du ikke er viktigst i livet dems lenger. Når du er teitest i verden og de vil være sammen med alle andre enn foreldrene. Tro det eller ei du kommer til å bli litt lei av henne også...(litt...)

[Anonym bruker]

Jeg tenker ofte det samme om guttungen min på 2 år. Verdens mest uskyldsrene skapning, så lett å glede, han hviner av fryd over å se igjen kjentfolk eller for å få en eske rosiner:-) Små lubne armer som holder rundt mamman sin og stryker meg over kinnene. Våte smaskekyss.

 

Og hvis han slår seg, blir det stort sett bra med en gang han har fått et kyss og litt oppmerksomhet av meg. Og hvis jeg sier noe, går han veslevoksent rundt og gjentar det og skal "oppdra" de rundt han til å gjøre som jeg har sagt:-)

 

Tenk at om noen år er det ikke like viktig hva jeg sier lenger. Venner vil bety mer. Lærerens meninger er vektigere. Diverse idoler med dårlig attitude har tusen gang mer peiling enn mamman.

 

Synes det er vemodig å tenke på at han kommer til å gå på trynet mange ganger uten at jeg kan være der å hjelpe han opp igjen. At han vil føle seg usikker, bli dradd med i noen han egentlig ikke vil, gjøre valg som bare må gå galt.

 

Men sånn er livet. Jeg vokste opp selv under prøving og feiling, og får bare godta at han må gjøre det samme. Det blir sikkert hardt å holde tilbake for ikke å legge meg for mye oppi hans ting når han blir stor, men det må jeg vel bare lære meg...