Vet dere hvor dre vil bli gravlagt og har dere et testamente?

[partyoffive]

beklager dystert innlegg, men har tenkt masse på dette i det siste. Har sagt i 6 år nå at vi må få satt opp ett testamente om hvordan alt skal ordnes hvis noe skulle skje med oss. Vi har 3 barn 6, 4 og 1 år og ingen testamente! Skremmende i grunnen.

 

Hvor skal barna bo? Vi har fam. i Norge og Irland, men få nære venner i noen av landene siden min mann har bod 23 år i USA og jeg har selv bodd i utlandet i 15 år og flyttet til Norge igjen i '07.

 

Hvor vil du gravlegges? Hjelpe meg...Tenker jo at jeg vil gravlegegs på samme sted som min mann. Men, også hvor mine foreldre er kanskje? Akkurat nå foler vi ikke at vi 'tilhorer' noe spesiellt sted, så det er ikke ETT spesiellt sted som ville blitt et naturlig valg for oss. Jeg vil ikke gravlegges i Ilrand, og min mann vil ikke gravlegges i Norge...Hjelpes! Stakkars barn ,de kan jo ikke i tilfelle ha 2 graver i 2 forskjellige land. Dette må ordnes og det sporens straks! Nå i sommer har jeg sagt til min mann!

 

hva vil du skal skje med alle tingene dine osv? Det er tungt og vnaskelig for de etterlatte og ta disse bestemmelsene mange ganger. Min mor dode br9tt i '07, og ingenting var klarlagt. heldigvis hadde de bodd på samme sted i 38 år, og min far bor der fortsatt, så det ble naturlig at hun skulle gravlegges der. Men alle tingene hennes...Herlighet! Så tungt det var. ganske mye rart man har samlet opp gjennom årene, og kanskje ikke alt du forst9r verdien av for henne osv.

 

Nei, jeg vil gjerne gjore det lett for mine etterlatte. De har det tungt nok som det er.

 

Hva med dere? Har dere planene klare, eller er det noe dere helst ikke vil tenke på?

[erteposen + 4]

Vi har testamentet siden vi ikke er gift og ville sikre hverandre økonomisk. Vi har ikke så mye jordisk gods (, men har skrevet ned en del som vi vil skal gå til våre barn og ikke partner t.d. min andel av et feriehus jeg deler med mine søsken.

 

I vårt testamente står der at partner bestemmer hvor graven skal være/gravferden osv. og hensynet til at barna får et sted å besøke er viktgest. Vi to har snakket om at dør en av oss tidlig og vi bor på et sted der vi kanskje flytter fra, så er gravstedet til våre besteforeldre naturlig siden det er familiegravstedet. Vi skal heller ikke gravlegges sammen om en har funnet ny partner osv. Min mann ble syk for et par år siden, så vi tok vel en del av de dystre samtalene da og skrev alt ned.

 

Det viktigeste for oss var at i testamentet så står min bror som "arving" av våre barn om vi skulle falle fra begge to. Når eldstemann en gang spurte hva som kom til å skje om vi døde, kunne jeg si at om det skulle skje skal dere bo hos onkel X. En som er fadder til begge to står som nr 2 på lista om onkel ikke kan ta dem i mot. Jeg står som "arving" av min brors datter. Det er jo ikke bindende, men en tar hensyn til det.

[partyoffive]

Ja, dette er nettop det jeg har lyst til og få klarlagt. Så fint at dere har det gjort!

 

Men som du sier, det er somregel en dyster opplevelse som setter prosessen igang. For dere din mann's sykdom. Godt at det tilsynelatende har gått bra (?), og fint for dere og barna ikke misnt at dere har ting klargjort. barna vil ha nok og tenke på skulle det skje noe.

 

For oss var det at vi begge mistet en forelder i lopet av de siste årene som satte igang tankene. I tillegg mottes vi i USA, og kommer fra henholdsvis irland og Norge. Det kompliserer ting litt, til at det burde defineres på papir slik dere har gjort hva som skal gjores avhengig av hva situasjonen er.

 

Var det gjennom en advokat dere ordnet testamente? Er det ikke slik man gjor det?

[Fire småtroll]

Vi har ikke skrevet testamente, men vi er gift og har bare felles barn så jeg føler ikke vi trenger det.

 

Når det kommer til valg av gravsted spiller det overhodet ingen rolle for meg hvor gravstenen min kommer opp, jeg er jo borte, derfor vil jeg ikke formidle noen ønsker om det heller. Jeg regner med det er barna mine som kommer til å stelle graven min og at det derfor er her på hjemstedet deres de vil ha meg gravlagt. Jeg har flyttet tvers over landet til min manns hjemsted, og vi har fått fire barn som vokser opp her og vil se på dette som sitt hjemsted, så da blir det nok her jeg begraves selv om jeg har vokst opp et annet sted.

 

Vi har egentlig ingen som kan "ta over" barna våre om vi blir borte, så om det skulle skje at vi begge dør før ungene blir store må vi bare stole på at barnevernet finner en god løsning for dem. Men det skal jo noe til at begge vi foreldrene dør da, hvis en dør vil jo den andre være der for barna.

 

Jordisk gods vil jeg ikke begynne å fordele, ikke at vi har så veldig mye, men hvem av ungene som skal arve hvilke smykker osv det kan jeg begynne å tenke på når jeg blir gammel. Skulle jeg brått dø uten forvarsel er det mannen min sin oppgave å gå gjennom og fordele sammen med barna.

 

Forstår at dere som tilhører forskjellige land osv vil ha dette i orden, men som du skjønner er det ikke mye vi har planlagt eller skrevet ned. Vi ha sørget for at vi er godt forsikret sånn at vi har mulighet til å beholde huset og sitte i uskiftet bo om en av oss skulle falle fra, resten må ordnes etterhvert. Også håper jeg virkelig vi begge lever i beste velgående til vi blir gamle og grå..

[partyoffive]

Tror nok også at min mor også tenkte litt sånn at 'det spiller overhodet ingen rolle for meg hvordan de gjor det, for jeg er jo dod. De må ordne slik det er best for de'.

 

Og jeg skjonner tankegangen fullt og helt. Og tanken er godt ment. Min erfaring uansett var at når det skjedde, og det skjedde brått, hadde man det så tungt og det var så mye og forholde seg til, at jo mer man kan slippe og 'bestemme' jo bedre. Ved felre anledninger måtte vi stoppe og si :hva ville hun ha villet at vi skulle gjore?' Det er ikke så enklet som i teorien når man står midt oppi det, selv om man VET at moren ville sagt: gjor det dere foler er best'. Det er allikevel tungt og ta bestemmelser. Jeg har hvertfall lrt at jo mere retningslinjer man kan gi de som er etterlatt jo bedre. Det er så mye mer og tenke på enn man tror.

 

Det handler ikke om bare smykker. Men for og ta det som et eks. Det blir vanskelig. For plutselig betyr noe som aldri har betydd noe for deg for veldig mye. Som din mor's smykker! Ikke fordi de er mye verdt nodvendigvis, eller fine av den grunn, men sentimental verdi. En gutt/bror/ektemann kan også ville ha de som 'minne'. Det er så annerledes når man st9r i det.