Psykisk syke; Kan de ikke bare ta seg sammen?

[Gjest]

Jeg ser at mange av dere skriver at det bare er å ”ta seg sammen” dersom man er psykisk syk.

”Jeg har opplevd det og det, hvorfor er det sånn at jeg ikke er psykisk syk når det jeg har opplevd er verre enn det mange psykisk psyke har opplevd?”

 

Er dette deres ærlige mening, eller er det noe dere sier for å provosere?

 

Per og Pål ble mobbet i skolen, mobbingen var lik, og like ille for begge. Per sliter psykisk i voksenlivet. Pål er helt frisk. Hvorfor? VIL Per være syk? Kan han ikke bare ta seg sammen?

 

Kari og Mari har røyka 20 sigaretter hele livet. Nå har Kari fått lungekreft. Mari er helt frisk. Hvorfor? VILL Kari være syk? Kan hun ikke bare ta seg sammen?

 

Ser dere ikke at psykisk sykdom henger tett sammen med fysisk sykdom? Det er umulig å forutse hvem som blir syke. Man kan gjøre det beste med livet, leve sundt, ikke utsette se for farer, dette vil minske risikoen for å bli fysisks syk. Men noen garanti er der ikke. På samme måte kan man leve et ”traumefritt” (i mangel på bedre ord) liv, der man ikke blir utsatt for oppålevelser som kan trigge psykisk sykdom. Dette vil også minske risikoen, men er ingen garanti.

 

 

De fleste av oss er på det jamne fysisks friske. Vi har kanskje noen forkjølelser i løpet av året. Kanskje en influensa. Fra tid til annen får vi alvorligere sykdommer. Noen er kronisk syke og lever et fullverdig liv ved hjelp av behandling og medikamenter, noen er kronisk syke og kan ikke leve et fullverdig liv. Noen får alvorlige sykdommer, og noen dør.

 

Slik er det også psykisk. De fleste av oss er på det jamne friske. Kanskje merker vi av og til litt tungsinn? Litt angst? Kanskje opplever vi en depresjon som strekker seg over noen uker, kanskje mnd. Men går over. Fra tid til annen blir man mer alvorlig syk, ikke alle, men de fleste. Det kan være man mister noen man har nær, kanskje går man gjennom er samlivsbrudd, man er litt i ubalanse en tid. Man kan ta seg sammen, på samme måte som en med influensa kan ta seg sammen, men redusert er man. Noen av oss blir kronisk psykisk syke og lever et fullverdig liv ved hjelp av behandling og medikamenter, noen er kronisk syke og kan ikke leve fullverdige liv. Noen blir alvorlig syke, noen dør.

 

 

Hvem av oss som blir hva er umulig å forutse. Noen går gjennom livet uten å være nevneverdig syk verken psykisk eller fysisk, noen går gjennom livet og må slite på begge fronter.

 

Det er 2009, det er på tide at psykisk sykdom blir sett på som like viktig som fysisk sykdom

 

[skorpionfruen]

Jeg er forsåvidt enig med deg småsporvinj, men så har jeg vokst opp meg en mor som døyver smerten fra barndommen med alkohol. Hun takler ikke det at hennes mor var pille-misbruker og hun måtte leve med en ruset mor. Så videreførte hun det på sine barn i steden. Der har jeg fått den holdningen at hvorfor skal det være mer synd i deg enn i meg? Hvorfor klarer jeg å ta meg sammen mens hun må drukne sine sorger?

 

Jeg vet at dette sikkert er latterlig av meg, men jeg har levd med svik og bedrageri og rusen bare for at hun hadde det så fælt. Kan vel være for at jeg får føle sviket så tett på kroppen. Jeg kunne vertfall aldri ha videreført dette til mine barn, det er bare trist. Men klart det er andre faktorer som spiller inn. Hadde man vist hva dette var, hadde nok psykiatrien kommet langt

[Anonym bruker]

Enig med deg.

Og så er det jo forskjell på å være litt deprimert, og det å faktisk være alvorlig syk- de to kan ikke sammenlignes.

 

En annen ting er jo det at alvorlig psykisk sykdom i mange tilfeller har fysiske årsaker, man trenger slett ikke ha opplevd vonde ting. Hos noen er det noe 'feil' i hjernen, det viser jo forskning- og psykisk sykdom er også for en stor del arvelig. Ergo genetisk, og ikke noe man bare kan 'ønske' seg bort fra.

[Lillejonas Mekkemikkel]

Personlig syns jeg at alle som er syke, bare kan ta seg sammen. Hva er det som feiler folk med kreftsvulst feks? Jeg er sikker på at hvis de hadde tatt seg sammen, så hadde ikke den svulsten vært noe problem, men de setter seg bare ned og aksepterer at de er kreftsyke. Svake mennesker, azz...

[Anonym bruker]

Godt skrevet, Spurven...

[Gjest Tale30]

Helt enig med deg, tydelig at du er en sunnmøring som kan å bruke hodet

[Gjest]

For ikke å si; hvor går egentlig skillet mellom en stueren, fysisk sykdom, og en ikke fullt så godtatt psykisk en?

 

Jeg er epileptiker. Neppe medfødt, ikke dødelig i mitt tilfelle (men alvorlig epilepsi kan jo være det), men pr i dag uhelbredelig. Jeg tar medisiner for å kunne fungere som alle andre, men jeg kan også påvirke min egen helsesituasjon ved å leve et regelmessig liv, spise og drikke godt, sove nok og ikke utsette meg for stress. "feilen" min ligger i hjernen, det elektriske systemet mitt er ute på bærtur.

 

Jeg har en venninne som er bipolar. Heller ikke medfødt, sannsynligvis ikke dødelig for hennes del (men jeg vil si at hennes prosentvise sjanse for å dø av sykdommen er større enn min), og det er pr i dag ingen utsikter til at hun heller blir frisk. Hun tar samme medisin som meg, samme dosering. Hun kan vel i mindre grad enn meg se årsakene til at hun blir dårlig og regulere det med å leve "regelmessig".

 

For oss begge gjelder det nok at vi er født med "gode betingelser" i hjernen for å bli syke. Forskjellen er at jeg ikke øker dødeligheten min ved å i perioder ikke ta medisin, så jeg har kunnet gå et helt svangerskap uten medisiner, og har ammet medisinfritt i over et år. Hun må ta medisiner i svangerskapet om hun blir gravid- utsetter dermed foster for økt risiko for ryggmargsbrokk, liten tilvekst og andre ting, og får automatisk et risikosvangerskap. Hun får lov å amme i 3 mnd, men ikke mer da legen regner risikoen for skader av medisinene hennes som høyere enn gevinsten av morsmelk etter passert 3 mnd. Det er uaktuelt at hun slutter med medisin om hun blir gravid, da sannsynligheten hennes for å bli styggdårlig i svangerskapet er rimelig høy selv med medisinering.

 

Allikevel; jeg har en stueren sykdom, som ingen forventer at jeg skal "ta meg sammen" og bli kvitt. Jeg får sympati og godord for at jeg er så tøff og lever med dette (for meg en gåte- jeg føler meg jo ikke sykere enn noen andre..). Hun har en psykisk lidelse, en som folk rynker på nesen av og tror hun ikke blir frisk av fordi hun er veik eller noe. Hun må skjule symptomene sine og ha det vondt i ensomhet, fordi folk ikke forstår at hun faktisk er syk. Og alt dette fordi hennes hjerne er syk på en bittelittegranne mindre håndfast måte enn min - men ikke mer enn at min epilepsimedisin kurerer hennes humørsvingninger. Og det er et faktum, at mennesker med epilepsi også kan utvikle rimelig bipolare trekk, humørsvingninger er utbredt. Så det er ikke tilfeldig at medisinen er den samme...

[Anonym bruker]

Du har helt rett Små spurven!

Men ofte viser du ganske liten innsikt og forståelse for andre i diskusjoner her inne. Så hvorfor skulle vi plutselig synes så synd på deg? Du har rett at en del kan man faktisk ikke ta seg sammen på. Men det gjelder ikke alle. Det blir vanskelig å diskutere her inne for saken er ikke svart/hvit. Klart noen skulle ha tatt seg litt sammen og kommet seg opp om morgenen. Men det er klart noen som ikke har en sjangs.

[Anonym bruker]

Hmmm... Røyka Kari og Mari samme type røyk?

[Dunder]

Ja, det er viktig med fokus på psykisk sykdom, men samtidig er det viktig å ikke tippe over å bli helt deterministisk. Hvis man f.eks. sier til en kvinne som nettopp har født barn og er litt deprimert at "Nå er du helt sikkert ordentlig syk. Du trenger psykolog og medisiner for å bli frisk" så kan man faktisk forsterke eller skape en depresjon som ikke er der.

 

Av og til kan det være deilig å høre at man selv kan ta kontroll og styre sin egen skjebne. Bagatellisering KAN faktisk virke oppløftende og frigjørende i enkelte situasjoner.

 

Dette gjelder selvfølgelig ikke på samme måte ved svært alvorlig psykisk sykdom, men også der kan man bruke elementer av denen tankegangen. For å trekke en paralell til behandling av rusmisbrukere: Det har vært en opplest og vedtatt sannhet at det er svært, svært vanskelig å slutte med heroin. Mange forskere ser i ettertid at dette kan ha skapt selvoppfyllende profeti hvor misbrukere har akseptert at det er tilnærmet umulig å slutte, og at det derfor blir umulig for dem.

[Gjest]

Syns synd på meg??

[Gjest]

Synes alle burde lese dette.

Du har ett godt poeng, og i motsetning til andre har du jo faktisk en begrunnelse på hvorfor du skriver her!

 

Om bare alle hadde sett på dette som deg...

[Lykke X 4]

Flott innlegg Småsporvinj

[Anonym bruker]

Flott innlegg!

 

Jeg slet med tungsinn og depresjoner fra jeg var ei lita jente, som kom av en toeff barndom og oppvekst, med fyll, svik, overgrep, doedsfall, o.l. For noen faa aar siden, begynte jeg med antidepressiva, og et helt nytt liv aapnet seg for meg! Depresjon og angst forsvant som dugg for solen!

 

Saa sluttet jeg med medisinen. Livet mitt hadde ogsaa forandret seg til det bedre, men opplevde det at naar ting buttet i mot, havnet jeg litt tilbake i gamle tankemoenstre - negativ tankegang...

 

I tiden etterpaa, frem til i dag, maa jeg jobbe med meg selv, jobbe med tankene mine. Naar man har gaatt aa vaert deprimert i mange aar, er det vanskelig aa snu tankene, aa tenke "normalt" som andre gjoer. Men jeg er et helt annet menneske enn for noen aar siden, og er blitt flink til aa se mulighetene istedenfor begrensningene, ha haap istedenfor mismot :-) Medisinen hjalp meg opp av kjelleren, naa er det jeg selv som maa jobbe for aa ha det bra og holde meg oppe! Og det gaar bedre og bedre for hver dag!

 

Jeg mener ikke at " det er bare aa ta seg sammen" naar man er i en dyp depresjon eller har en annen psykisk sykdom. Men jeg tror veldig, veldig mye ligger i tankene vaare, og om vi faar proevd aa snudd dem til det positive,(om mulig) jobbe med seg selv og vaer bevisst hvordan man tenker, ja da har du kommet et langt stykke paa vei til et bedre liv!

 

 

[Meesah og HattiFnattene♡]

jeg er enig. men det er faktsk veldig vanskelig for folk å sette seg inn i det, kan være vanskelig å akseptere. Jeg kan se det fra mange sider. Jeg ser det både objektivt, og har opplevd det både innen nær familie og selv. Og jeg forstår jo at det kan være vanskelig for folk å forstå. men så har de færreste fått en grundig innføring i dette da

[tja:)]

Flott innlegg Småsporvinj!

[Anonym bruker]

Noen kan nok "ta seg sammen". Akkurat slik man kan bite tennene sammen og ikke kjenne så godt etter når man har "litt" hodepine eller litt vondt i albuen. For noen kjenner bedre etter enn andre om man ER syk. Mange altfor godt etter. Og det gjelder både fysisk og psykisk sykdom!

 

Men å be ei/en som har en psykisk lidelse om å "ta seg sammen, så klarer du nok å fungere helt fint (uten hjelp)", blir like tåpelig som å be en lam eller blind gjøre det samme. Alle er faktisk funksjonshemmet pga sin tilstand. Bare ikke på samme sted. Og alle disse kan stort sett klare å fungere helt fint, om de aksepterer sykdommen og gjør det beste ut av situasjonen. Men noen ganger trenger de alle hjelp. Da er det dårlig hjelp man gir ved å si til dem. "Ta deg sammen!"

[Gjest]

Jeg må bare legge til en ting til.

 

Jeg fikk høre i starten, før egentlig alle visste at jeg var skikkelig syk, at jeg måtte ta meg skikkelig sammen! Alle var trist i blandt.

Jeg får egentlig fortsatt høre det. At jeg må ta meg sammen å være med på "gøye" aktiviteter, at jeg må spise, at jeg ikke må kutte meg osv. "Bare" ta meg sammen. Bare er ikke bare-bare!!

 

Alt dette, gjør at jeg faktisk prøver å sjerpe meg. Det går, for en kort periode. Men, dessverre, så er det sånn at om man ikke bruker "energien" så lagres den. Og når ingen da er rundt meg, så smeller jeg!

 

Da kutter jeg, overspiser for så å fjerne ting fra kroppen min fortest mulig, kutter meg dypt og griner og knuser ting. - Rett og slett.

Det kan ikke kontrolleres. Det er min sykdom, som jeg ikke kan skjule.

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Jeg skulle til å skrive et innlegg på en av trådene, men kom på at jeg har skrevet det innlegget jeg ville skrive før. Så jeg dytter det i stedet.

[Vilja<3]

Godt innlegg!

 

Hilsen en annen sunnmøring med like holdninger til temaet:)

[Cat.68]

Utrulig bra skrevet spurven. De som blir syke psykisk er som regel de som "Tatt seg sammen" alt for lenge.