kalt inn til samtale hos barnevernet.

[Anonym bruker]

Jeg ar en datter på 9 mnd.

For en mnd siden bestemte jeg og pappaen oss for å gå fra hverandre. Mye av årsken, fra min side, var pga hans voldelige framferd ovenfor meg. Han har sparket, slått, kalt meg masse dritt - i perioder. Som regel hadde vi det ok, men jeg gikk på pinner, alltid redd for en ny klikk.

Han begynte i våres hos behandling hos terapi for sine temperamentsproblemer, men jeg merket ingen framgang - og så det best for meg og snuppa å komme oss bort. for å ikke knekke meg psykisk og for å unngå at hun skulle oppleve en far som behandlet mor dårlig.

 

Da bruddet var et faktum, avsluttet han behandlingen hos terapeuten sin. Han mente at i og med vi var gått fra hverandre var også problemet ute av verden.

 

Terapeuten sendte da en bekymringsmelding til barnevernet. I og med de var usikre på om vi faktisk skulle gå fra hverandre osv. var de bekymret for vår datter.

 

Nå skal vi på samtale der, sammen, torsdag og jeg gruer meg sånn!

Så fort man hører snakk om "barnevernet" tenker man jo fort "å miste barnet sitt". Men hva annet har jeg gjort enn å få barn med en som behandlet meg respektløst?

 

Har snakket med saksbehandler på barnevernskontoret i dag. Ville opplyse om at vi faktisk har skilt lag, fortelle litt mer om situasjonen osv. Fikk et positivt inntrykk av saksbehandler og gruer meg ikke like mye til torsdagen likevel.

 

Men føler liksom jeg må "prestere" nå. At jeg bør bevise at jeg er en god nok mamma for datteren min - noe jeg vet at jeg er.

Vet at de innhenter oppysninger om min datter fra helsestasjonen vi har gått til. Har jo følt opp alt der og alt har vært tipp, topp med jenta så ikke noe problem sånn sett, men jeg synes bare alt er litt ekkelt...

 

Hun kommenterte forøvrig at hun hadde merket seg at vi var unge foreldre. 25 år. Synes ikke det er spesielt ungt jeg? bør i allefall ikke være noe negativt ved det?

 

Hadde du bekymret deg for samtalen eller tatt alt med kunsende ro?

[Anonym bruker]

jeg hadde ikke bekymret meg ) Det er uansett ikke deg denne bekymringen dreier seg om - men barnefars temperament og hans evne til å ha omsorg for sitt barn. De lurer nok på om han kan ha samvær uten tilsyn?

og nei, 25 er ikke unge foreldre!

[Anonym bruker]

Vet du hva mitt råd til deg er? Få støtte fra barnevernet ang barnets samvær med far. En bør være forsiktig på barnets vegne i slike situasjoner.

 

Barnevernet kan hjelpe og støtte deg i denne situasjonen. Du trenger ikke "bevise" at du er noe annet enn du er. Ingen foreldre er like, men det betyr ikke at det er noe galt i å ikke gjøre akkurat de samme tingene som andre gjør. Så lenge barnet har det bra, og dets behov blir møtt på en god måte, så er alt bra:)

 

Ikke vær så redd for barnevernet. Bruk dem heller til din fordel;)

 

Jeg har selv hatt kontakt med barnevernet i mange år, og fått all hjelp jeg har ønsket meg. Forskjellen der er vel bare at her var det jeg som ringte dem, og ikke de som ringte meg.

 

PS! jeg var "bare" 23 da jeg ble mor første gang;) Det har aldri vært noen sak pga det.

[Anonym bruker]

Du skal nok ikke bekymre deg for noe. barnevernet er jo her først og fremst for å hjelpe. Kanskje de bare vil forsikre seg om at alt er bra og tilby deg hjelp dersom du trenger det. De tenker bare barnets beste. Så jeg ville nok ha brukt de til min egen fordel. Lykke til.