Klarer ikke å komme over at mannen var utro...

[Anonym bruker]

Mannen min var utro for snart to år siden og vi har virkelig jobbet for å lappe sammen forholdet igjen. På en måte har vi greid det, vi har det i bunn og grunn veldig bra sammen. Samtidig sliter jeg med at tankene rundt dette kommer fram, noe som føles oftere og oftere for tiden.

 

Fant akkurat ut at en jeg jobber sammen med er søsteren til hun han var utro med, noe som selvsagt bidrar til at jeg stadig tenker på dette. Til tider er det så ille at jeg vurdere å gå i fra han, orker ikke mer. Problemet er at vi har det så bra sammen ellers. Alt fungerer liksom, jeg elsker han og jeg vet at han elsker meg. Vet også at dette ikke kommer til å skje igjen.

 

Er det noen som har vært gjennom noe lignende som har tips for å takle dette?

[Anonym bruker]

Det er ihvertfall bra at dere har klart å lappe det sammen litt da.

 

Min eks var ikke utro, men rett etter det var slutt mellom oss (midt i svangerskapet), begynte han plutselig å rote rundt med ei jeg tidligere har jobbet litt med. Jeg fikk ikke vite at det var hun før etter de hadde avsluttet det lille de hadde (som visstnok ikke betydde noen ting). Hver gang jeg ser hun, eller noe jeg forbinder med hun osv dukker opp, så blir jeg furt. Vi har begynt på'n igjen nå, og akkurat det med hun ødelegger så mye! Jeg har det akkurat det samme som deg, omtrent.

Hver gang jeg tenker på hun, så tenker jeg på hvor ekkel han er. Jeg tenker at jeg er så mye bedre enn han (hun som han humpa med er kjent for å være veldig "horete"/hun ligger med en del folk. Og etter som jeg har forstått det humpet hun ikke på bare han den tiden...) og at jeg ikke vil ha noe mer med han og gjøre utenom barnet vårt.

 

Det er noe psykisk, så tror man bare må jobbe videre med det. Men det er så vanskelig, og jeg kommer ikke til å slutte før jeg engang møter hun igjen og får sagt et eller annet. Jeg snakket nemmelig med hun om barnefar før dette skjedde, og hun fortalte meg at hun hadde så utrolig lyst på barn osv. Plutselig var hun på barnefar. Og etter at de ikke "humpet" mer, så jobbet ei venninne av meg med hun og da hadde hun spurt hvordan det gikk med meg og babyen. Venninnen min fortalte bittelitt, og dro straks inn barnefar i samtale emne, "For du vet vel hvem ******* er ?" sa venninnen min. Da sa denne løssluppne jenta at hun ikke visste hvem han var...

 

Jeg tenker MYE på det, selvom jeg ikke har grunn til det. Er bare det at jeg ble så utrolig såret og lei meg da det skjedde, og i tilegg til at jeg gikk rundt som en hval med HANS barn i magen også kunne han bare kaste meg vekk på den måten og si at han ikke ville ha noe med meg å gjøre lenger når vi hadde vært sammen i langt over et år. Ikke var det lenge etter det ble slutt heller, at han fant hun. Så jeg vet ikke. Vondt er det for meg, og jeg bruker alt for mye tid på å tenke på hun, noe hun ikke er verdt. Men allikevel klarer jeg ikke la vær, og det går utover han og oss i mellom. ¨

¨

Ble mye rot her nå, men er så trøtt.

[Anonym bruker]

Begynte å gråte når jeg leste innleget til A 04:33.

Akkurat slik jeg føler det også....

Bf kastet meg ut når jeg var 3mnd på vei, fant seg ny dame. Og hun er verdens peneste, deiligste jente, som absolutt alle liker! Og bf ville være med henne og sa han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre..

Livet mitt var knust, alle vennene hans elsket den nye jenta hans. husker en dag jeg skulle levere han en lapp hjemme hos han så så jeg hun satt i sofaen. Jeg brast ut i gråt (var gravid) og kjørte hjem igjen.

 

Ting snudde, ble plutselig slutt mellom de, bf sier at han ikke klarte å glemme meg og han gjorde det sluttt, men alle andre sier det var hun som dumpet han. Jeg og bf ble kjærester igjen. Men klarer ikke komme over den pene jenta han var sammen med. Hun ble tilogmed naboen min (!!!) før jeg flyttet tilbake til bf. Og daglig ser jeg bilder av henne på facebook som hun legger ut av seg selv (ja, hun vet veldig godt at hun er pen) og jeg blir så lei meg.. klarer ikke forklare følsene for noen, vil ikke si det, er også redd hun jenta skal vite det og føle seg som hun er mye bedre enn meg.

 

Tenker på det hver dag, at bf vil kaste meg ut og bli sammen med henne igjen, at han tenker på henne npr vi har sex, at han sammenligner oss osv osv..

Hater det!!!

[Anonym bruker]

Hei!

Min samboer var ikke direkte utro, han gikk ikke hele veien ut, MEN alikevell, eg har store problemer med å takle det fortsatt, selv om det er lenge siden.

Da eg først fekk dattera mi for 4 år siden, forandret samboer seg totalt.

Dette hadde vi gledet oss til, men han ble en aggressiv person, som irriterte seg av alt, gadd ikke ver hjemme med meg og babyen å reiste mye ut. Deretter la han ann på søstera mi som den gang var 15 år, noe som hun syntes var stas at en 8 år eldre mann likte henne. Men di gjorde ingenting annet enn at han kysset henne et par ganger.

Hun fortelte jo alt til meg etterpå. Eg ble jo selvfølgelig forbanna å ga han ei lekse han sent vil glømme.

Dette kan eg la ligge, fordi han fikk panikk når han ble far, følte seg ikke gammel nok, og ville tviholde på ungdommen. Så vi fortsatte forholdet og ting ble normalt igjen, helt frem til ei veninne av meg mistet samboeren sin. (noe som var veldig trist siden han var en god venn av oss)

Men hun la jo ann på samboeren min, ville ha trøst av han og lign. På en måte forstod eg henne, men etter hvert syntes eg det var nok nå. Og snakket med di begge hver sin gang om at di ikke måtte la det gå for langt for eg ble sjalu.

Senere ble eg gravid og skulle ha sønnen min, eg var litt i tvil om det var så bra etter det eg hadde opplevd, men samboer ble kjempe glad og gledet seg veldig til å bli pappa igjen.

Et par mnd senere følte eg at noe ikke stemte i forholdet vårt, han var liksom ikke til stede, men i sin egen lille verden. Så eg tok mobilen hans å fant ut at han og veninna mi hadde skrevet flere meld til hverandre. Der hun sa hun alltid hadde vært forelsket i han, og han skrev tilbake at han tenkte på henne hele tiden + mye grove ting.

DA flippet eg ut! Aldri vært sånn sinna før, knuste mobilen hans, og alt som stod i veien mellom han og meg, da skulle eg ta han og han var livredd.(lille meg som aldri gjør en flue fortred) Etter det brast eg sammen i gråt..

Så det ble en liten pause etter det, eg var sinna men etter han hadde tryglet å bedt så mye, tok eg han tilbake i den forstand at VISS han gjorde noe dumt igjen så gadd eg ikke mer.

Sambo og veninne har påstått at di ikke gjorde noen som helst ting, selv om etter eg har mast og gravt så har di begge innrømmet at di klinte noen ganger, men eg lurer fortsatt på om det er noe mer...

Og klarer ikke la dette ligge, enda til det er over 2 år siden. Eg trur di lyger, håper det av og til, sånn at eg kan gjøre det slutt med sambo.

Han er en grei mann, jobber mye,er en god far og god i senga. Men ingenting mer..

 

Så til deg HI,eg har ingen anelse om hvordan du kan takle det, men det at du elsker han er jo en bra "start".

Håper det går bra med dere videre i livet.

Mvh Emma

Mvh Emma

[NattVandrer]

Da jeg ble sammen med min samboer, bodde vi på hver sin kant av landet. Det var ugudelige tilstander å falle for hverandre, han hadde nettopp mistet moren sin til kreft, og var i sorg, Vi hadde vært venner i mange år, men fant hverandre midt oppi sorgen.

 

En stund reiste vi frem og tilbake til hverandre, før han med ett ikke tok telefonen, og var umulig å få kontakt med på to døgn. Dere gjetter nok fortsettelsen, Da han endelig tok tlf, var han helt merkelig og fabulerte om tvil og ville ta første fly ned til meg.

 

Jeg tenkte mitt, jeg forsto at han kom for å gjøre det slutt, men ikke hvorfor. Det siste jeg hadde hørt fra den kanten var at jeg skulle flytte opp, så noe hadde forandret seg.Han kom dagen etter, og ganske riktig, han ville slå opp. Etter en lang natt kom det frem at han hadde hatt sex med en tilfeldig jente etter en natt på byn. Etter det hadde han murt seg inne i to døgn, Han hadde vurdert å hoppe fra en bro. Litt dramatisk, men han var jo i sorg i tillegg, så vi får skrive det på den kappen.

 

Men dette var faktisk begynnelsen på vårt forhold. Hvem skulle tro at det kunne gå? Det var den lengste natten i hele mitt liv. Vi snakket og snakket, og jeg var jææævlig sint og såret. Han hadde ordnet det slik at han skulle overnatte en annen plass etter å ha snakket med meg, men jeg lot han ikke. Jeg ville han skulle bli, og se konsekvensene av handlingene sine. Glad er jeg for det nå, selv om det helst var hevnlyst som styrte meg.Og jeg gråt, og jeg freste, og jeg hatet, jeg spydde ut all giften jeg hadde. Og han ble. Og langsomt langsomt ble det en dialog. I grålysningen sov vi litt, før vi fortsatte denne merkelige stillingskrigen, og samtalene. Jeg forlot ham noen timer, for å tenke og snakke med noen av mine nærmeste,

 

Enden på visen ble at jeg tilga ham. På en betingelse, at vi skulle satse alt på å få det til å gå, og at vi måtte jobbe MYE med utroskapen for å få det til å gå. Dette innebar mye snakking og støtte og tillitsbygging. Jeg flyttet opp til ham, og vi flyttet sammen.

 

Det har nå gått 4 år. Vi har enda problemer etter den begynnelsen, det hender enda jeg blir sjalu, eller begynner å gråte på merkelige ting. Som nakne damer på tv. Jeg har gått igjennom så mange reaksjoner, sjalusi, sinne, sorg, svekket selvbilde, Og selvforrakt. Og hver gang har vi måtte snakke om det, Uansett om jeg har villet eller ikke. (Ofte ikke, siden jeg skammer meg mye) Og han har grått med meg, og blitt sint, og holdt rundt meg, og kysset meg og forsikret meg. Han har alltid vært villig til å gå den ekstra milen, Vi har alltid endt opp i hverandres armer, gråtende og ømme.

 

Mitt råd til deg: Dette kommer til å ta tid. Kanskje det aldri helt blir borte. Se på det som deres akilleshel, som deres spøkelse. Dere må ALLTID snakke sammen. Vær villig til å innrømme alle de inviklede reaksjonene og følelsene dette vekker.

 

Få ham til å snakke om hvordan han har det og. Prøv å håndtere det sammen, ikke hver for dere. Ikke vær stygg og usakelig for å såre ham, prøv hele tiden å ordne dette på en sakelig måte. Ja, følelser er urasjonelle til tider, men ikke la det ta overhånd, addreser det om du må. Han må skjønne at han og kan bli hørt, og ikke må "bote" forevig. Du må på en eller annen måte få frem at han ikke blir straffet,

 

Jeg elsker min samboer, og kommer nok til å leve resten av mitt liv med ham. Det var virkelig verdt å satse den gangen, og det har jeg aldri angret på, selv ikke når jeg har vært som værst sjalu eller usikker. Ikke han heller, og det forteller han hele tiden. Han takker meg hele tiden som ga han sjangsen til å elske meg, og sier ofte; "Så heldige vi er"

 

Håper dette kan være til hjelp for deg?