Noen som kunne tenkt seg å sagt sin mening...?

[Tryne_ nr.3 på vei]

jeg har nå skrevet kjappt ned de første tankene jeg har ang fødselen, hvorfor jeg vil ha KS osv...... Tenkte jeg skulle sende det til sykehuset FØR fødselsamtalen nå i slutten av mnd. jeg sliter med fødselsangst etter forrige fødsel. kan dere lese det å se om dere forstår noe som helst?? Det ble mye rot, men jeg tror ikke jeg klarer å samle tankene mer slik at jeg klarer å forklare det bedre. Er så mange følelser jeg ikke helt vet hvor kommer fra.

 

Kom med kommentarer evt. settninger jeg burde forandre på. positivt og negativt. ting jeg har glemmt??? osv....

 

her er det: (ikke les om du kvir deg til å føde)

¨

Mine tanker om fødsel

 

Jeg kan vel begynne med å si at min redsel for å føde skyldes flere ting, noe jeg skal prøve å sette ord på her. Jeg har valgt å skrive ett brev fordi jeg synes til tider det kan være vanskelig å snakke om fordi jeg er så redd og begynner som oftest å gråte når jeg snakker om det. Så tilfelle jeg ikke får ut noen skikkelige ord under samtalen så har dere vertfall denne. jeg vil begynne med min forhistorie med det å bli gravid i helt korte trekk.

Som 18 åring( er nå 23 år) fikk jeg diagnosen POF, noe som i Norge blir kalt fortidlig overgangsalder. Det ble sagt at jeg aldri kom til å få barn da dette var umulig. Jeg ble likevel gravid etter to års prøving med jenta mi som ble født i 2006. Dette klarte jeg ved hjelp av pergotime. Vi bestemte oss for å prøve igjen med en gang jeg fikk henne fordi vi hadde berre 1 % sjanse for å klare å bli gravid. Jeg gikk flere runder med pergotime og 2 runder med IVf som viste at jeg hadde nesten ikke egg igjen. Resultatet var svært dårlig. I februar 2009 ble det bestemt fra min og legen sin side at det ikke hadde noe for seg at jeg tok prøverør fordi jeg fikk berre ut ett egg. I mars ble jeg likevel gravid selv etter 2 års prøving også denne gang. Dette med at jeg har slitt med å få barn har ført til at jeg er livredd for å miste de som jeg får. Jeg vet at jeg mest sannsynlig berre har vert veldig heldig som har fått de, og legene betegner det som mirakel. Jeg har ikke råd til å miste en eneste en.

Da jeg gikk gravid første gang var det mye komplikasjoner med blødninger, unormalt mye kynnere hvor jeg var på KK flere ganger fordi de var redd fødselen skulle starte i uke 24 og 28. Jeg klarte aldri å glede meg da jeg gikk gravid, var berre redd for å miste barnet. Jeg var rett og slett sliten hele tiden. Alle disse tingene er nok med på å forsterke det som faktisk skjedde under fødselen.

Selve fødselen var en svært uhyggelig opplevelse, jeg orker ikke tenke på den en gang. Jeg slet det første halve året etter fødselen med at jeg ikke fikk sove fordi fødselen kom opp i tankene mine på nytt og på nytt. Det var ikke få ganger jeg gråt meg selv i søvne. Fødselen startet 17.desember 2006 kl. 00.00. Det begynte helt normalt. Riene var sterke så å si med en gang, men de ble først regelmessige med 5 minutters mellomrom i 6 tiden. Rundt kl. 07.30 ankom vi KK på Haukeland. Det første de reagerte på var at jeg hadde så liten mage, noe jeg selv hadde vert bekymret for fordi jeg så at den ikke voks mer fra uke 28 (fødte i uke 3. Da de skulle sjekke meg hadde jeg 3-4 cm åpning, jordmoren sa hun kunne ta rett på hode til jenta. Hun spurte når fostervannet var godt. Jeg forklarte henne at jeg hadde vert oppi sengen hele tiden hjemme og at det var umulig at fostervannet var komt der. Da ble hun bekymret fordi de da ikke visste om jenta hadde hatt noe særlig med fostervann i magen på slutten.

Jeg hadde ca 2 min mellom rien fra klokken 08.00 frem til fødselen var over kl. 13.15. Jeg ble tidlig spurt om jeg ville ha epidural, noe jeg svarte ja på. Under fødselen oppstod det etter hvert komplikasjoner. Pulsen/hjertelyden til jenta sank ned til rundt 30 hver eneste rie. Ca klokken 11.30 fikk jeg press rier. Jeg var så stresset fordi jeg var sikker på at nå dør hun. Verre ble det da jeg fikk vite at jeg ikke fikk presse fordi hun satt fast. Jeg hadde måttet vente lenge på epiduralen som først ble satt på 8 cm åpning fordi anestesilegen var under operasjon. Jeg er i utgangspunktet en som tåler mye smerte, men smerten var så ubeskrivelig en liten periode. Det at jeg ikke kan stole på at jeg ikke får noe smertestillende neste gang samt at det var forferdelig å ikke vite om jenta kom til å overleve var en grusom følelse.

Etter hvert kom det en lege inn. Det var tilslutt 7 helsepersonell der inne for å hjelpe til med å få henne ut. Jeg merket at de sluttet å snakke med meg, det var ingen som lenger konsentrerte seg om meg. Jeg skjønte da at dette var ett dårlig tegn. Jeg hadde på nytt fått lov å begynne å presse. Barnet fikk ikke nok oksygen og hun måtte ut fort. Legen prøvde flere ganger å få sugekoppen på. Jeg kunne tydelig se han var stresset. Det eneste som for gjennom hodet mitt var at nå dør jenta jeg har ventet så lenge på. Etter mye styr fikk de henne tilslutt ut. Jeg hørte ikke noe lyd fra henne, og trodde hun var død. Jeg spurte om hun hadde skreket, men alle var opptatt med sitt, ingen svarte meg. Jeg fikk vite litt etterpå at hun hadde laget en liten lyd med en gang, noe som var bra. Grunnen til at puls/hjertelyden sank under hver rie var fordi navlestrengen var snurret rundt halsen, noe som gjorde at det var fare for at hun ble kvelt. Dette sammen med at hun satt i dypt tverrleie gjorde at det kunne gått galt.

Da hun var komt ut var legen litt bekymret. Barnet var berre 1870 gram og var født 2 uker før termin. Det viste seg at jeg hadde gått med morkakesvikt, noe jeg selv hadde mistenkt (min mor opplevde det samme da hun gikk gravid med meg). Store deler av morkaken viste seg å være forkalket.

Nå i ettertid har jeg hatt mye tid til å tenke. Jeg tror selv IKKE at jeg overhode klarer å føde normalt, både av psykiske og fysiske grunner. De psykiske grunnene har jeg skrevet ned. De fysiske grunnene er at jeg mistenker at jeg har for smalt bekken til å føde. Jeg er en meget liten dame. Å jeg har flere ganger lurt på hvorfor i alle dager jeg har hatt problem med å få ut jenta mi som var under 2 kg. Noen sier at den dype tverrstanden var grunnen til dette, noe som sikkert stemmer. Jeg tenkte en liten stund at sjansen for at det skjer igjen sikkert er liten. Men så kom jeg til å tenke på at jeg har skjeve hofter. Den ene er vridd fremover og er høyere oppe enn den andre. Den andre er vridd bakover og er lengre nede. Dette fører til at bekkenet ikke er helt bent heller. Jeg tror kanskje dette kan være grunnen til plasseringen av babyens hode. Hvis dette er tilfelle så er det jo stor sjanse for at dette skjer igjen. Jeg orker nå ikke lenger tanken på å føde normalt, jeg er rett å slett redd og det ødelegger meg psykisk å gå å engste meg for dette. Dette er mest sannsynlig mitt siste svangerskap. Jeg har hatt mye styr i begge svangerskapene jeg har hatt, og jeg skulle så ønske at jeg kunne fått glede meg de siste mnd før fødselen. Jeg ønsker sånn at jeg for en gangs skyld skal ha ett godt minne. Jeg ønsker på det sterkeste å få keisersnitt. Jeg har snakket litt med min fastlege om dette. Han sier han støtter meg på dette, både pga de psykiske grunnen, men også de fysiske. Han mener at det beste for meg ville nok vert å få keisersnitt.

Jeg vet det er andre risikoer forbundet med keisersnitt, men for meg kan det se ut som at i mitt tilfelle så er det mer risiko forbundet med å føde normalt.

Det ble sikkert mye rot i forklaringene mine, men jeg har prøvd så godt jeg kan. I det store og det hele er det redselen for å miste barnet mitt som er den største grunnen til fødselsangsten, men også de intense smertene jeg opplevde (jordmoren som tok i mot barnet mente jeg hadde hatt en HARD FØDSEL). Forhistorien med det at jeg egentlig ikke kan få barn er nok med å forsterker alt dette. Det er ingen tvil om at jeg sliter nå med å stole på helsepersonell. Dette skyldes jordmoren jeg gikk til første gang som ikke tok meg seriøst da jeg sa at noe var galt. Hun mente alt var fint, noe det viste seg at det overhode ikke var.

Jeg håper at dere kan hjelpe meg å bearbeide alle tankene og følelsene mine og vurdere KS..

 

Vennlig helsing .......

 

[misscelia]

jeg forstår deg veldig godt,, det er ikke bare bare det du har vært igjennom, men det kunne jo hende at denne gangen er det litt anderledes?, jeg regner med at du har byttet jordmor, siden sist og fortalt henne om ditt problem, hvis hun er bare litt menskelig vil hun forstå deg godt, og la henn også skjekke om alt ser ut til å ligge tilrette for normal fødsel, hvis ikke ville jeg kreve å få ks, noen ganger er man bare maks uheldig, men de sier jo også at ingen fødsler er like, og jeg ville tro a du med din sykdom og mange problemer du hadde sist ville gjøre at de følger deg nøye og tett opp igjenom dette svangerskapet, og at de ikke vil la deg gjennomgå noe slikt igjen hvis de mistenker noe unormal med leie eller andre ting. men det viktigst for deg er at du får snakket med jormor, ta gjerne kontakt med sykehust, bestill en time og snakk med dem og fortell dem hvordan du føler det,, de er der for å hjelpe, eller s syntes jeg brevet ditt var helt ok,, ønsker deg lykke til,, fortell gjerne senere hvordan det går=) krysser mine fingre for deg,

[Tryne_ nr.3 på vei]

selve svangerskapet blir godt fulgt opp denne gangen. legen som tok i mot jenten min skrev ned svart på hvir at jeg skulle ha OFTE kontroller på Ul av babyen, måling av blodgjennomstrømmning i livmor og morkake, måling av fostervann osv... Blir det oppdaget noe galt så må de berre ta barnet ut. i tillegg blir jeg fulgt opp av IVF legen min som har satt meg på medisiner.

 

det er til fødselssamtale på sykehuset jeg skal i slutten av mnd. mitt problem blir vel at jeg stoler ikke på noe av det de lover. fødselsopplevelsen har ødelagt mye å jeg kvir meg noe helt ubeskrivelig. er jo faktisk en mulighet for at selve fødselen ikke var noe tilfeldighet. Hva skjer neste gang om barnet har en normal størrelse???

[en fin gutt og et lite + på cb]

med din historie burde fastlegen din henvist deg tidligere til psykososialt team på fødepoliklinikken på sykehuset ditt!!

uansett hva man ønsker av en ny fødsel så burde du kanskje bli "ferdig" med den forrige først..

har selv fått hjelp til å "bearbeide" en langvarig fødsel som endte opp i et relativt dramatisk hastesnitt. eller, det vil si.. vi jobbe enda med saken

det er når man er svakest man må være sterk og ikke minst ressurssterk.

 

[Lisa,Vegard&Tarjeis*mor]

Jeg har sendt deg en melding med svar på facebook vennen:)

[Mamma til Mathias&Amilia]

Gud..jeg leser innlegget ditt og tårene triller hos meg! Blir så lei meg på dine vegne..og støtter deg fullt og helt når det gjelder ks. Hvis det er det legen din og du tror er best syns jeg sykehuset skal følge det!

Ønsker deg virkelig alt godt!

Jenter flest er jo glade over å være gravid og gleder seg over mye underveis.Dessverre finnes det noen som tar en graviditet for gitt-meg selv inkludert. Jeg tenkte ikke på hvor heldig jeg var når jeg gikk med forrige mann. Men nå-etter å ha lest din historie,sett en venninne av meg miste barnet sitt i en alder av drøye 5mndr og i tillegg se at min bestevenninne prøver iherdig med å bli gravid i nå nesten ett år(de prøver fortsatt) skjønner jeg at jeg er utrolig heldig!

Skulle ønske jeg kunne ha hjulpet deg på noen måte! Lykke til. Mange gode tanker fra meg til deg..

[lille frø, mor til to]

Skjønner veldig godt du ønsker KS. Det er tydelig at du har hatt det veldig tøft.

Ønsker deg lykke til videre i svangerskapet å ta vare på dere selv.

 

Klem

[Tigerpote]

Huff, stakkars deg! Du har skrevet et velartikulert brev, og er flink til å fortelle din historie. Kan ikke skjønne om du ikke skulle få ks. Lykke til!

[septbaby09]

Jeg har en venninne som fikk beskjed av legen at babyen kom til å veie over 4 kg, da finn hun fødselsangst, sa det til legen og fikk ks uten diskusjon, hvordan hun fikk det så lett, eller hvorfor mange gir utrykk for at man nesten aldri får det vet jeg ikke. Husker fra forelsening i sykepleierstudiet, hvor en lege foreleste, at kvinner som har et sterkt ønske om ks vanligvis får det, fordi man ikke skal stress kvinnen unødig, men at man såklart ikke skal likestille det med normal fødsel.

 

Du burde absolutt få ks, lkke til:)