Faren til min venninne er borte..

[Anonym bruker]

..har vært borte siden torsdag morgen. Han er alltid blid og hyggelig, verdens mest imøtekommende. Har hatt et tøft liv, har blant annet mistet to barn. Han sliter med en skade fra samme ulykke som barn nummer to mistet livet.

 

De sitter igjen med at han enten vil ha tid for seg selv, eller så har han tatt livet av seg. Helt uforståelig og vanskelig å forstå.

 

Noen som har vært borti noe lignende, hva sier man og hva gjør man? Dette er veldig vanskelig å sette ord på...

[Anonym bruker]

Hva du gjør i.f.t din venninne? Still opp! vær der, bry deg. Spør om hun vil snakke, om de trenger hjelp til noe. F.eks kan det være så enkle ting man trenger hjelp til som handling. I en sånn situasjon kan man bli helt handlingslammet av usikkerheten, så det kan være godt med noen som trår til litt.

Har de kontaktet politi e.l.? Siden de ikke vet noe om hvor han er?

 

Håper alt ordner seg!

[Anonym bruker]

vær der for henne! og ikke gjem deg bort fordi du er redd for å si noe galt. i en sånn spesiel situasjon finnes det ikke "rett" eller "galt". man må bare gjøre så godt man kan, og det viktigste er å ikke trekke seg unna.

Men selvfølgelig; ber hun om fred og ro så er det jo noe annet.

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar!

 

Jeg formulerte nok litt dårlig, vi har et veldig nært forhold så jeg har ingen problemer med å være tilstede. Må heller anstrenge meg litt for å la de få være litt i fred nå. Han har stor familie, med foreldre fortsatt i live. Mange tar dette selvsagt veldig tungt. Min venninne sier at hun vet vi jentene er her, og kommer tilbake til oss når hun er klar. Jeg sender meldinger hver dag, men har selvsagt sagt at hun får svare om hun klarer. Jeg venter med å ringe.

 

Politiet er kontaktet og han er meldt savnet. Vi frykter det værste, de tror ikke han har skadet seg eller har vært utsatt for noe. De tror en av de to tingene jeg skrev først.

 

Det jeg lurte på om noen har noen råd på, er hvordan man håndterer det psykiske i dette. Dette er ikke en vanlig situasjon hvor man kan jobbe ut fra noe håndfast som sykdom eller ulykke om dere skjønner.. Hvordan vil det bli framover? Alle reagerer selvsagt forskjellig, og jeg vet jeg skal være der og det kommer jeg til å være. Men hvordan håndterer man en slik situasjon i forhold til sorgarbeid?