Er jeg fryktelig kjip nå da....?

[Piken på landet]

Vi er tante og onkel til en gutt på 10 år. Foreldrene hans er meget spesielle, mangler litt på de sosiale antennene for og si det slik, og det gjelder også gutten. Søt gutt, men krever mye selv om han er 10.

 

Denne gutten bor veldig mye hos besteforeldrene sine, og bestefaren har fått litt for vane og sette han av her hos oss i den tro at det er helt greit. Det hadde det også vært viss barna våre var på den aldren og de lekte i lag, men våre barn er 1 og 4, og 10 åringens yndlinshobby er å terge. Blir alltid mye bråk.

 

I dag har han satt han her igjen, og når han kom for å hente han, så ville ikke gutten bli med. Han ville være her sa han. "Ja er det greit for tante det da?" sier bestefaren. "Eh... Vi har tenkt oss på stranden om ikke så lenge vi" og mener da meg og mine to små barn som er mer enn nok og passe på ved sjøen. "Ja men Per har badetøy med han, det ligger i bilen"

 

Så setter bestefaren badetøyet ut og setter seg i bilen og kjører. Jeg kjenner jeg blir MEGAirritert. Klarer å skjule det for barna, men ringer til mannen og lar det gå utover han stakkar

 

Men så tenker jeg; burde jeg passet på han med glede? Mannen min er fadderen, så det skule vel kanskje bare mangle at vi kunne ha han med litt? Føler meg plutselig kjip og sutrete.....

 

 

[du og jeg og vi to]

Tja, man bør vel passe sin nevø med glede - og det hadde du sikkert også gjort, hvis det ikke var for at han ble overlatt til deg støtt og stadig, selv om det ikke passer. Men det er jo ikke guttens feil, og det vet du jo - så det er fint at du ikke lar det gå ut over han.

 

Men jeg ville tatt dette opp med besteforeldrene, og sagt det som det var. Veldig mange av konfliktene som er gående både hjemme og på jobb, oppstår vel nettopp fordi vi ikke er tydelige nok? Det er i alle fall min erfaring. Bestefaren kan ikke bare sette av gutten hos dere - men som du skriver gjør han det i den tro at det er helt greit. Han trenger å vite at det ikke er helt greit, han tenker nok kanskje ikke på at det f.eks krever mer å passe på et barn til på stranda, eller at dine barn er litt for små for å leke sammen med gutten, og at det bare blir grining og uvennskap ut av det.

 

Og dersom besteforeldrene ikke orker å passe gutten så ofte som foreldrene har behov for, så får det bli en sak mellom dem.

[Piken på landet]

Ja problemet er at det absolutt ikke er et engangstilfelle. Vi bodde tidligere på samme sted som foreldrene til gutten, og de også bare sendte han ned til oss. Plutselig kunne han stå på døra med beskjed om at "Jeg skulle til dere jeg, pappa kommer og henter meg klokka 20." Det verste av alt var at de en gang sendte han på buss inn til besteforeldrene, uten penger og uten at besteforeldrene var hjemme. Han hadde bare fått beskjed om et klokkeslett bussen gikk, og med beskjed om at farmor betaler når hun møter deg. Da kom han til oss, overrasket av at ingen tok imot han. Jeg ringte farmoren, og hun var på jobb og ante ikke at han skulle komme med buss midt på dagen. Det er ikke noe enestående tilfelle, så det er rett og slett synd på gutten.

 

Har prøvd å si noe til bestefaren tidligere, men det går visst ikke helt inn. Akkurat som han ikke gidder å høre helt etter. I dag hadde jeg tenkt å si noe mer, men han bare setter seg i bilen og kjører før jeg har fått sukk for meg. Hehe, må le litt av han altså, den mannen eier ikke en bekymring i livet, og så lenge han ikke ser problemet med noe, så er det ikke et problem!

 

Nå har mannen min fortalt i klartekst at det ikke er greit å gjøre slik. Det er helt i orden at de kommer innom, og at han er her en time sånn innimellom, men å sette han av her for hele dagen uten at det er avtalt syns jeg er drøyt.

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Alvorlig samtale med foreldrene og evt bekymringsmelding til barnevernet?

Hvor gammel var gutten når han ble satt på bussen alene?

De fleste oppegående foreldre forstår at man må avklare det først om noen skal være barnevakt. Og forstår at man ikke setter en liten unge alene på bussen, uten penger, når man ikke engang vet om de man tenkte skulle passe ungen var hjemme.

[hysterika]

Jeg synes ikke du er kjip, men jeg synes du, i den grad du orker, skal bite tenna sammen og gjøre det du kan for denne gutten. Han har det tydeligvis ikke så bra hjemme, og det kan godt hende at du er den ene voksne som er det stødige punktet i hans tilærelse. Kanskje når han blir voksen vil han tenke tilbake på deg som den ene voksne som gjorde forskjellen! Jeg hadde selv en vanskelig oppvekst med uberegnelige og psykisk syke foreldre, og hvis det ikke hadde vært for nabokona som alltid hadde plass til en til og som alltid hadde middag til en ekstra, vet jeg ikke hvordan det skulle gått med meg. Jeg synes absolutt ikke at du skal ringe barnevernet fordi han ble satt alene på bussen, men det virker jo som om foreldrene trenger litt hjelp. Jeg forstår godt at det blir mye for deg (er det ikke du som har den mannen som alltid jobber / kjører traktor?).

[du og jeg og vi to]

Det er absolutt drøyt - og etter det du skriver om at han blir satt alene på bussen og sånt, ville jeg virkelig gjort som Sauen har 2 jenter =) og tatt en alvorsprat med foreldrene. Jeg ville gjort det før jeg sendte en bekymringsmelding til barnevernet, kanskje fått mannen til å snakke med dem hvis det er hans familie?

 

Synes forøvrig kampanjen "Vennligst forstyrr" eller hva den heter som går nå er veldig bra, heller bry seg en gang for lite enn en gang for mye. Men jeg ville snakket med dem først, og kanskje foreslått at de kontaktet noen for å få litt hjelp, veiledning eller avlastning hvis de trenger det?

[erteposen + 4]

Mannen din burde nok si til besteforeldrene at de kan spørre før de kommer med han. Dere vil gjerne tilbringe litt tid med gutten, men det er ikke alltid det passer og det gir en del merarbeid.

 

Kanskje kan dere heller avtale med foreldrene at han kan være med dere av og til? Jeg har fadderbarn som jeg tilbringer tid med alene, og har på besøk. Men om det ikke er krise eller foreldrene trenger hjelp vil jeg bestemme selv når det passer.

[Piken på landet]

Hehe, joda, det er jeg som har han i traktoren :-) Ja det blir faktisk altfor mye som faller på bare meg allerede, så jeg føler vel ikke at jeg har kapasitet til å ta meg av en til. Han er en gutt som krever mye, for grenser og respekt for hva voksne sier eier han ikke. Og hadde problemet her vært at foreldrene hadde psykiske problemer, var kronisk syke, ressurssvake osv, så hadde det også vært en annen ting. Da hadde jeg nok gjort det med glede. Foreldrene er tvert i mot fullstendig oppegående, friske, ressurssterke folk med bra jobber, flott hus i bra nabolag, båt osv. Men de fikk gutten når de var svært unge (ingenting vondt om unge foreldre!) og da i en vanskelig økonomisk situasjon, og har blitt sydd puter under armene på fra første dag. Svigers har stillt opp noe helt enormt (alle ære til dem), det samme har søsknene som for 10 år siden var uten barn og hadde anledning til å trå til med det meste.

 

Nå har imidlertid ting endret seg for noen og enhver, men det bryr ikke disse foreldrene seg om. De forventer samme sørvissen, og det gjelder ikke bare barnepass, men det meste. De tror at verden sviver rundt dem, og for å si det rett ut så er de frekkere enn ti fly. De utnytter folk til de grader, og er slik at gir en de lillefingen så tar de hele armen, så det frister faktisk lite å være på tilbudssiden.

 

Nei jeg kommer ikke til å kontakte barnevernet, det syns jeg ikke det er noen grunn til. Han lider ikke under noe omsorgssvikt, men han er absolutt ikke førsteprioritet i foreldrenes liv. Han er bare en som er der i ukene når han går på skolen, og blir sendt til besteforeldrene hver helg mens foreldrene lever livet som nærmest barnløse. Heldigvis stiller besteforeldrene opp, og de er fantastiske folk. De er absolutt stødige punkt i livet hans. Men siden de har han så mye, burde de absolutt trått inn i en oppdragerrolle etter mitt syn, men de vil bare være snille gode besteforeldre som lar han få lov til alt. Men det er nå en annen sak.

 

Det hadde vært veldig fristende og tatt en alvorsprat med disse foreldrene, men det kommer aldri til å skje. Forholdet er fra før av anstrengt og vi har lite kontakt. Vi er av en eller annen grunn virkelig lagt for hat av moren hans, så vi er absolutt ikke de rette til å si noe. De har heller ikke sosiale anntenner helt som andre folk, og hadde virkelig ikke taklet en alvorsprat.

 

Nei det er vanskelig dette her, for det er jo gutten som er den skadelidende her...

[Piken på landet]

Takk for svar alle sammen. Det er godt å se at jeg ikke er helt unormal her. Mannen min sa i fra til besteforeldrene i dag at det ikke er populært at de bare kommer med han slik, og bestefaren tok det på alvor og kom og hentet han en time senere. Da hører jeg gutten si "Jammen vi skulle jo gå å bade". Så bestefaren hadde tatt han med seg og badet de to i lag. Jeg får jo bare såååååå dårlig samvittighet.

 

Så det endte jo med at jeg inviterte svigers og gutten her på grilling litt senere for å bøte litt på min dårlige samvittighet. Da fikk jeg heldigvis også bevist for meg selv (og besteforeldrene) at denne gutten jammen er krevende. Han må faktisk nesten ha konstant tilsyn, for han er ikke snill med 1 åringen, og han holdt på og ta livet av kattungen til jentene (prøvde og grave den ned i sandkassen). Slikt blir det bare bråk av, og jeg må si at jeg var skvær gåen etter noen timer, og møkklei av mekling og trøsting og irettesetting selv om vi faktisk da var fire voksne til og passe på.