Tap av foreldre

[Anonym bruker]

Dere som har mistet mor, far eller begge.. vil dere dele noen av følelsene rundt tapet? Hva var dødsårsaken? Hva skjedde? Hvor lenge er det siden?.. Hvordan føltes det da og hvordan føles det nå?

 

På forhånd takk for svar :-)

[It's all about me]

Har mistet begge mine foreldre pga kreft.

Den første døde i 2005, den andre tidligere iår.

 

Det er vondt og et sjokk, spesielt den første gangen.

Når de dør av sykdom rekker en jo å forbrede seg, men det er alikevel bittert.

Mest lei meg er jeg over at mamma aldri rakk å oppleve at jeg giftet meg eller fikk barn. Vet hun hadde blitt så glad og det var slike ting som betydde mest for henne.

 

Trist at de beste forsvinner først.

[Anonym bruker]

mistet moren min i fjor vår. Hun valgte det selv - så det er ikke noe jeg kommer over med det første... Sjokk, sinne, uro, tristhet, savn er bare noen av følelsene som fortsatt kommer over meg.

Hjernen min fungerte ikke i ca 6 mnd etter at det skjedde, klarte ikke gjøre noe på jobb, fikk ikke med meg beskjeder, husker omtrent ingenting fra de mndene. Nå er den biten bra igjen, men ellers suger det. Er så utroig leit at sønnen min og fremtidige barn ikke får bli kjent med mamman min. Gruer meg til neste graviditet - mamma var veldig støttende forrige gang (var alene om det), og det blir tøft å ikke ha henne her ((

[Gjest Tale30]

Huff, må bare si at jeg syns fryktelig synd på dere som har opplevd dette. Store klemmer fra meg..

[Anonym bruker]

Min mamma døde for snart 3 år siden. Hun var da 44år. Døde i en ulykke. Det kom selvfølgelig som et sjokk, men likevel ble jeg ikke overrasket. Litt rart, men sånn var det. Familien min var utrolig flinke til å ta vare på hverandre, så vi har kommet oss gjennom det på en kjempefin måte. Allerede noen få dager etterpå kunne vi le og prate om gode minner, og det har vi gjort mye av de siste årene også

Nå føles det helt greit. Noen kvelder kan det være hardt, men stort sett går det fint. Det er sårt at hun aldri fikk møte barnet mitt, og at barnet mitt aldri fikk møte bestemor. Og at mannen min aldri fikk møte mammaen min også. Hun gledet seg sånn til å bli bestemor. Husker hun maset på å få bli bestemor allerede før jeg var 20år (på tull selvfølgelig), men det viser hvor mye hun gledet seg

[Anonym bruker]

Jeg mistet faren min for 4 år siden. Jeg var da 29 år, han var 60.. Jeg hadde ikke sett han siden jeg var 13.. Han døde av leversvikt og hadde ligget på sykehuset en tid.. Verken jeg eller søsteren min hadde fått beskjed om at han var syk.. kanskje han ikke ønsket at vi skulle vite det.. eller kanskje hans nye kone ikke ville det... eller kanskje ingen tenkte på oss..

 

Min far var alkoholiker og drakk seg fra familie og jobb på midten av 80 tallet i den verste jappetiden.. Han opparbeidet seg masse gjeld og fikk sparken som administrerende direktør da han stadig møtte full i møter osv.. Etter dette gikk det nedover, og han greide ikke særlig mye annet enn å sitte full på en pub på majorstua.. Jeg kuttet kontakten med han blant annet fordi et besøk hos han som 12-13 åring betydde fire timer på pub før jeg ble satt på bussen hjem igjen.. Ikke særlig spennende det...

 

Året før han døde gikk jeg til psykolog og jobbet med min dårlig selvtillit... I forbindelse med dette tenkte jeg mye på å kontakte min far igjen. Jeg tenkte at jeg nå som voksen kunne forsøke å forstå han.. hvordan det var for han å miste familie og jobb og status.. til en sykdom.. for det er jo en sykdom... jeg skrev blant annet et brev til han, som jeg stadig utsatte å sende.. jeg våget ikke riktig enda.. måtte vente litt til og litt til...

 

Vel, det ble for sent... Min far døde før jeg fikk kontaktet han, og jeg vil aldri få vite hvordan det var å være han.. og hvorfor han avviste meg... Jeg var så bitter da han døde.. Bare gråt og gråt i flere uker.. Følte at min sjanse var forsvunnet!..

 

Det går litt bedre nå.. Jeg tenker at en samtale med han nok ikke ville gitt de svarene jeg ønsket uansett... og... vel... jeg kjente jo ikke faren min som voksen, men jeg kjente han som barn, og... jeg får ta vare på det..