En personlig spørsmål fra oss...

[Gjest]

Vi, dvs jeg om min kommende mann, har en diskusjon gående, selv i disse bryllupsrus-tider...

 

Jeg ønsker meg et barn til, det har jeg klart å finne ut nå i disse ekstreme babytider - alle rundt oss får baby nå, og jeg kjenner jeg lengter etter en liten tass til..

 

Men det vil ikke min kommende mann. Han har, som jeg var, blitt skremt etter den ekstremt dårlige starten vi hadde forrige gang vi fikk barn. - Jeg ble jo syk etter fødselen, og var innlagt på sykehus i 3 mnd. Og det var bare den fysiske delen av det. Den mentale siden tok enda lenger tid før jeg var 100% meg selv.

 

Men, jeg vet jo at det ikke skjer igjen - for det første er vi en erfaring rikere, for det andre så er det veldig sjelden at man blir smittet med gule staffylokokker. Sannsynligheten for at det skjer igjen er lik 10%..

 

Men, så kommer vi til hovedpoenget mitt. Hvem har "rett" i slike følelsesmessige diskusjoner?

 

Jeg, som akkurat nå blir veldig følelsesladet når jeg tenker på at jeg aldri skal kunne glede meg over en liten baby igjen.. - og faktisk har problemer med å glede meg med venner og familie og deres babylykke...

 

Eller han, som ønsker å slippe babygråt, våkennetter, sliten mamma, labert sex-liv, bleieskift og amme-helvete...

 

Hvordan kan man komme frem til en "minnelig" løsning her da?

[*Rutletutt*]

Vanskelig...uff, høres ut som om dere har hatt en tøff start:o( Hvor gammelt er barnet deres og har dere en eller flere? Er jo ingen som har mer rett enn en annen i en sånn sak, man har jo følelser man syns er "rett" begge to, og man kan jo ikke tvinge sine følelser på en annen. Dere må jo rett og slett snakke sammen om det og bli så mye enige om det som dere kan. Er jo bare det ene eller andre som kan blir utfallet, vanskelig med kompromiss...med mindre det kan være snakk om å vente en stund så dere får det litt på avstand eller noe. Ting har en tendens til å føles lettere jo mer tid som går...

[Gjest]

Vi har ett felles barn - han er nå 2 år. Min tilkommende har et barn fra tidligere som er 10 år.

 

Vi snakker om det masse - men det ender bare med at jeg blir lei meg, for jeg føler jeg ikke blir hørt. Han føler at jeg aldri blir fornøyd, og det hele blir egentlig ganske leit.

 

Så nå vet jeg ikke om jeg tørr å snakke med ham om det mer.. men da får jeg jo ikke flere barn.

 

Klokka tikker for oss begge, og vi nærmer oss 40 - så det er også noe med at tiden ikke helt er på vår side.

[*Rutletutt*]

Ja, da er det jo ikke så lett å bare ta tiden til hjelp...nei, jeg vet ikke...er jo sånn at en ikke kan tvinge en som ikke vil ha barn til å få flere...men får krysse fingrene for at han ser din side avsaken da og vil ha et barn til:o)

[Grip noen i å gjøre noe godt]

Hva med å legge diskusjonen "død" til utpå nyåret en gang,f.eks. midt januar?

Da kan dere bli enige om å diskutere det en periode og bli enige om noe endelig en gang for alle.Ha f.eks. en frist på å bli enige til evt. mai/juni eller hva som passer dere best.

 

Da får dere sjanse til å tenke ordentlig gjennom ting før dere nogenlunde rolig kan prate sammen om dette(uten at noen føler seg ikke hørt eller overkjørt).

 

Jeg tror ikke noen har "rett" i situasjoner som dette,det rette er hva man blir enige om sammen og vet man kan leve med..

 

Lykke til,håper dere kan ha nytte av rådet mitt.

 

Mvh og klem fra