noen som kan litt om spiseforstyrrelser?

[Anonym bruker]

Har nettopp fått vite at lillesøsteren min har dette:( hun overspiser og kaster oppog til tider sulter hun seg. Er dette anorexi eller bulumi? hva kan gjøres for at hun skal bli bedre? Noen som vil dele sine erfaringer med meg?

 

Takk.

[Anonym bruker]

min søster har også hatt dette. Det kan lønne seg å prøve behandling, før det blir for seint og kroppen ikke klarer å holde på maten. jeg vil tro dette er bulimi siden hun kaster opp av og til. Fastlegen kan henvise videre til spesialisthelsetjenesten (DPS) hvor hun kan gå i samtaler med en behandler, evt gruppeterapi (mange sykehus har spesialavdelinger for spiseforstyrrelser).

[Anonym bruker]

Bulumi?

[Anonym bruker]

Bulemi er det. Om man har etefestival til tusen og trykker i seg det man kan, for så og få dårlig samvittighet og stor frykt for å ha lagt på seg så går man og kaster det opp igjen. Bulemetikere er ofte ubesluttsomme, og overspiser ofte i forbindelse med stress/krangel/ andre negative ting. Hun kan få behandling av lege. Terapi hos senter for spiseforstyrrelse/poliklinikk, hun kan bli innlagt eller få noe som heter fluoxetin, som gjør at man ikke skal overspise..

[malingus]

Spiseforstyrrelser er en psykisk lidelse. Har mange fellestrekk med blandt annet selvskading (kutting ol). Det handler som regel ikke om vekt (ihvertfall ikke etterhvert -som regel ikke i det hele tatt!). Det dreier seg vel om å ha kontroll over noe. Men veldig forskjellig fra person til person. Jeg ville rådet din søster til å ta kontakt med legen sin og fortelle hvordan det ligger an. Det finnes hjelp å få for selvskadere!

Fluoxetin som en nevnte kan fungere, men da er det viktig at det er i forbindelse med terapi. Dette dreier seg ikke bare om å klare å slutte å kaste opp/sulte seg. Det dreier seg om å nøste opp i de bakenforliggende problemene. Og det gjør IKKE en medisin!

Viktig å ta tak i problemene på et tidlig tidspunkt. Da er det mye lettere å gjøre noe med!

[Anonym bruker]

Jeg har hatt anorektisk bulimi og jeg skal garantere deg at det kun handlet om vekt.

[Anonym bruker]

Du bør ta en anonym telefon til barnevernet.

[malingus]

Jeg kan ikke si hva det handlet om for deg. Men for de aller fleste bunner det i psykiske problemer/traumer som må tas tak i av profesjonelle! Det er en psykisk lidelse og må tas på alvor!

[blond]

www.iks.no

http://www.senterforspiseforstyrrelser.no/

http://nkns.no/dok.php?kat=beh

[Anonym bruker]

Så bra at du intresserer deg for å hjelpe søstera di! Jeg håper ikke hun har barn oppi alle problemene sine.

Her forteller noen om spiseforstyrrelser: http://www.dinbaby.com/forum/thread/140301428

 

Jeg håper du når inn til søstera di og at hun blir friskere.

[Anonym bruker]

Har også hatt anorexia og ALT; ABLOLUTT alt skyldtes at jeg ville bli litt tynnere...

 

Også går det litt for langt. Undersøkelser har vist at også personer som ufrivillig går gjennom sult fatksik kan utvikle anorexia,- og da en kombinasjon anorexia/bulimi når sultperioden er over/de får tilgang til mat. Detter fordi mangel på visse næringstoffer endrer hjernes oppfattelse av en selv.

 

Men vi må ikke glemme de som utvikler SF pga andre psykiske underliggender, det være seg overspising slik at de blir ekstremt fete, eller de som får anorexia og blir kjempetynne eller de med bulimi , som som regel er ganske normalvektige..Problemet er at i Norge i dag så skal alle SF typer behandles med utgangspunkt i at det noe som har utløst den....Det er liksom ikke "skjellig grunn" at man har påført den seg selv, av egen friv vilje, mer eller mindre....

 

Det verste jeg gjorde under min behandlingstid var å gå til psykologen..Han skulle lete og grave i fortiden min for å finne en ÅRSAK til sykdommen..Jeg skulle jo bli tynnere, ikke noe annet..Men det ble spørsmål om mobbing, overgrep, angst/depresjon osv osv..Om jeg VILLE kunne jeg ha skyldt på mobbing (for hver en minste kommentar kunne visstnok være "skyld" i min diagnose...) eller at mamma snakket slanking EN gang (hun har aldri snakket om slanking kropp så vidt jeg kan huske..Kanskje nevnt en gang at jeg skulle gått ned litt,- vet ikke) eller at jeg var for "flink" (gode karakterer på skolen) og at jeg på grunn av ønske om total selvkontroll og perfeksjonisme utviklet anorexia for å kontrollere også DETTE området av livet...

 

ÅÅÅhhhh, blir så utrolig isnt når jeg tenker tilbake pådet..Etterhvert la jeg på meg nok til å kome hjem, og da ble det mindre psykologtimer, og jeg kunne fokusere på vekt, og kroppssbilde helt alene,- uten å lete etter "unnskyldninger" i fortiden min....

 

Så i forhold til søsteren til HI er det viktig å finne ut om det er slanking som er årsak, eller om det er "Noe annet":... Slanking som årsak krever en annen fremgangsmåte for å bli frisk, og tror det gjør det vanskeligere å bli frisk også, da sykdommen bunner i at man "vil det selv"...Mens om det ligger andre grunner bak, så er det denne ÅRSAKEN som må behandles og forholdet til mat og vekt kan "settes litt tilside";- fordi det vil bli bedre ved behandling av det "andre",- for å si det sånn....

 

Vet jo at ingen vil ha en SF frivillig, men i og med at selvbestemt slanking ene og alene har gjort en syk så sier jeg det på "den måten",- og særlig bulimi er jo veldig "selvvalgt"...Man kaster opp rett og slett for å ikke få i seg nok mat,- og dermed gå ned i vekt...Og kan til slutt bli mer en fysisk sykdom enn psykisk (kroppen kan ikke annet enn å kaste opp etter mat, så man greire ikke å slutte selvom man PSYKISK er i stand til det....)

 

SØstera må ha hjelp, men vær så snill, som søster og prøv å finn ut hva som ligger bak....Det er det viktigste..HAr hun "bare prøvd å slanke seg";- så er det en lang vei å gå..Har hun opplevd noe somhar utløst sykdommen, så må man avklare det og hjelpe henn eå finne andre måter enn mat og håndtere det problemet på..

[malingus]

Mye bra du har skrevet her!

Dette oppleves nok på forskjellige måter.

Men jeg er uenig med deg i at det er lettere å behandle en SF hvis det er psykiske årsaker som ligger bak. Det er nemlig ofte veldig vanskelig å bearbeide og lære seg å håndtere vanskelige følelser.

Vil nesten si det er lettere hvis det bare dreier seg om slanking. Da har man ingen andre problemer å streve med. Da kan man lettere fokusere på og få hjelp til å lære seg å holde en lav/normal vekt ved å leve sunt. Da har man jo også fullstendig kontroll!

Men du sier det ikke hadde noen annen årsak enn at du ville slanke deg. Og så sier du at du måtte ha total selvkontroll og perfeksjonisme... Hvorfor måtte du ha det da?

[Mammas lille venn heter Liam]

Synes det kommer frem mange gode råd og argumenter her. Men det en ikke må glemme her, selvpåført/ønsket eller psykisk grunn i starten, er at de fleste mister selvinnsikt etterhvert og da også selvkontroll. Dette er meget fremtredene hos anorektikere, da kroppen utvikler mangelsykdommer, kroppen slutter å fungere normalt.

 

Det er viktig for dere som er rundt den personen det gjelder, å se dem. Ikke bare se at de er der, men virkelig se dem. Se utviklingen, prøve å se årsak, snakke med dem.....å få de selv til å ta kontakt med lege er ikke alltid realistisk da de ikke selv ser dette som et problem.

 

Har ei venninne som nesten døde grunnet SF. Det startet med at hun fikk et sykt barn. Hun gikk opp i rollen som mor og ivareta barnet sitt at hun helt glemte seg selv. Glemte å spise, men så det ikke selv. En dag var hun i butikken og det hun sier hun husker selv er at hun så hun løftet bena og så var hun borte. Ambulanse inn på sykehuset hvor hun lå lenket til en seng i 2 mnd. Kunne ikke reise seg ut av sengen pga faren for å dø, fordi hjerte ikke ville takle det, kroppen virket ikke. Etter 2 mnd i seng, fikk hun gå ut. Men, hun måtte lære seg å spise normalt igjen. Det er ikke bare å putte på mat en må bygge det opp. Og hun måtte overvåkes. Fikk ikke lov å gå etter måltid, da var det kunn rullestol, så hun ikke skulle forbrenne det lille hun hadde fått iseg. Etter 3 mnd kunne hun komme hjem, fremdeles mager, men bedre.

 

Ta deres nære og kjære på alvor og se dem, før det er for sent. Bedre å bry seg og få en skyllebøtte enn å miste dem.

 

 

[Anonym bruker]

JEG følte ikke at jeg måtte ha total kontroll og perfeksjonisme..Jeg var skoelflink og satte meg mål for mine skoleprøver..SOm alle andre, men jeg krevde av meg selv å få tilnærmet alt riktig på prøvene,,fordi det var "Mitt nivå";- ikke fordi jeg skulle "være perfekt"... Og når det kom til andr ting i livet som ryddig rom, kontroll på skolebøker, når ting skulle skje osv,- så var jeg VELDIG avslappet..Men psykologen mente altså at min "skoleflinkhet" var et "tegn på" ,-sammen med anorexia,- en streben etter det perfekte...Og ment at jeg nok var mer nøye på rot, hvor jeg hadde ting hen og oppmøter til riktig tid enn hva jeg mente selv???? Ehh, nei, også i ettertid ser jeg at det var en teori helt ute på jordet...

 

At "andre årsaker" er letter å kurere enn slanking er ikke noe jeg har begruunelse for sånn forkningsmessig...Men litt avhengig av hvor lenge man har hodlt på med overdreven slanking og alvorlighet i "andre utløsende faktorer" så tror jeg at en som har slanket segog derfor hatt SF over MAAAAANGE år, er vanskelig og omvende..FOr det er blitt en livsstil..En som har holdt på i mange år pga "Noe annet";- har da et annet utgangspunkt.. En som har vært "slankesyk" i kortere tid derimot, tror jeg kan være av de "enkleste og kurere",- av den grunn at det ikke har blitt en livsstil enda,- og det har derfor ikke "satt" seg... EN osm har hatt SF som livsstili årevis må ikke bare bli frisk, men endre hele livet sitt..EN som har vært syk i kortere tid har ikke "fått som vane" og leve med SF enda...

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar.

 

Hun har holdt på med dette i 11 år uten at noen har sett det. Nå bor hun ikke på samme sted som oss lengre, men hun fortalte meg om det i går. Foreldrene våre aner fortsatt ingen ting. Vet hun har fått hjelp av en lege, men om hun har fått psykologhjelp vet jeg ikke enda.

 

HI