roer 3 åringer seg ned med årene??

[Lovemelikeyoudo]

datteren min er et skikkelig trassetroll og en vet liksom aldri når "hell brakes loose". Går dette over??

[Gjest Sekretøsa]

dattera mi er snart 5, og er sånn enda... men jeg skal si fra om det snur seg

[Lovemelikeyoudo]

oi, oi! i tilfelle har vi noen intense år foran oss!! blir hun oppfattet som sær av omgivelsene?

[Gjest Sekretøsa]

Nja, de sier ikke noe men jeg tror det. Eller, kanskje ikke sær i den forstand, men hun sutrer jo for alt og ingenting. Kan slå seg vrang for en liten filleting, og har ikke helt de sosiale spillereglene inne....

[meg & to små vampyrer]

Men sånn er jo min på snart 3 også for tida. tror det er helt vanlig jeg.

[Liten]

de roer seg i 20-årene ;-)

[Gjest]

Blir nok roligere perioder, men går over? Tror ikke vi småbarnsmødre vet hva "hell brakes loose" betyr en gang jeg ;-) Bare vent til hun er 14 år... Min eldste på 6,5 år kan være ekstremt temperamentsfull til tider, men det går i det minste an å snakke til ham nå, i hvertfall når han har roet seg litt.

[Sjefsmegga]

Det går som regel over, men det er viktig at man tar tak i problemt på riktig måte. Kommunikasjon og oppmerksomhet er nøkkelen.

 

 

[Vipsenmamma]

Å du verden! Jeg snakker og forklarer til jeg blir blå i trynet - men hører hun på meg? NEI. Og min er snart 5.

[Sjefsmegga]

Snakk og forklaring hjelper skjeldent på småbarn, handling og avledning er mer smarte metoder å bruke på de under skolealder. Har endel erfaring og har gjort mine feilskjær selv, men lært med tida.

 

Tenkt situasjon:

 

Vesle Kari på 3år har en lei dag, våkner og er sur. Frokosten blir kastet i gulvet, hun nekter å kle på seg, vil heller ikke pusse tennene. Mor og far forklarer og maser seg blå i trynet, velse Kari nekter fortsatt. Mor og far begynner å bli småsvett, det er på tide å komme seg på jobb, så da blir klærne dratt på og tannpussen hoppa over. Kari trappes i bilstolen og de kjører avgårde. De leverer en halvbustete, småsulten og skikkelig sur unge i barnehagen som fortsetter suttringa. Men mor og far må på jobb og med samvittighet svartere enn kull så drar de avgårde til jobb.

 

Etter jobb hentes Kari av mor, og mor spør Kari ( som i grunn har glemt morgenens styr) om hun nå er blid ( dette er ganske typisk oss voksne som har morgenen ferskere i minne enn barna) og det hele setter i gang igjen. Det blir et helvete å komme seg hjem med sur og trassig unge i bilsete. Middagen blir svidd og kaos er et faktum. Mor og far gleder seg til at Kari tar kvelden.

Kari nekter å legger seg og tilbringer halve kvelden med å rase, sparke i sengegavl og hive dyne og pute på gulvet mens kosedyra hagler rundt en fortvilet og sliten mor og far som er på randen av nervesammenbrudd.

Til slutt sover vesle Kari, mor og far sover også til slutt, med fortsatt dårlig samvittighet.

 

Lignende ting har skjedd både oss og andre foreldre.

 

En avledningteknikk jeg bruker er å ta fram feks tegnesakene, så setter jeg meg ned å begynner å tegne, da går det ikke lenge før selv den sinteste 2-3 åring blir nysgjerrig og får lyst til å være med på leken de også.

Andre ting jeg bruker er en boks med fine småting i, den finner jeg også fram som avledning og setter meg ned å ser igjennom, da stilner det fort og det hender de får låne en eller to av tingene i esken.

Ellers er det lurt å involvere dem i ting, som husarbeid, stell av småsøsken, lage mat, kle på seg selv, hjelpe til med å børste mammas hår kan jo være skikkelig spennende for dem ( litt smålugging må man tåle som mamma) osv.

 

Fantasien setter grenser! Bruk kreativitet i barneoppdragelsen.

[Vipsenmamma]

Vel, det er mulig du har tid til dette. Men i min verden med 100% stilling er det ikke tid til å dra ut ting i timesvis på hverdagene.

 

Og svaret til HI var at en urolig 3-åring fortsatt er urolig som 5-åring.

[Sjefsmegga]

Tror du ikke jeg og folk flest har travle dager? Prioritering og tidsbruk heter det. Jeg står heller opp grytidlig og har god tid til å ordne alt for barna mine slik at de får en god start. Det er også måten man gjør det på,er man stresset selv så smitter det over på barna.

 

Det jeg selv har lært av egen erfaring og ved å ha sett andre er at foreldrenes lynne, stress og humør smitter veldig på barna.

 

Så har man veldig vanskelige og obsternasige barn så er det faktisk i seg selv man bør gå.