Sliter litt med kjæresten min,jeg...

[Bæ bæ lille lam:)™]

Han er en enstøing rett og slett.Noe er pga noe som skjedde for snart 2 år siden,som gikk inn på han og forandret syn på mye.Men dette gjør at han ikke vil treffe folk,så nå har vi vært sammen i 7 mnd,og vi bor sammen,men han har ennå ikke truffet vennene mine,han vil ikke og finner på andre ting når jeg spør om ikke han kan være med å hilse på..Syns det begynner å bli flaut,og dette har vært roten til mye krangling.Vil så gjerne at han treffer de,for jeg vet at han ville storkost seg med de.

Sånn som i dag spurte noen om ikke vi kunne komme å treffe de,de skal på en eller annen brygge og bare sole seg og kose seg.Da hadde vi hatt muligheten til å bare stikke innom og gå igjen om han ville det.

 

Han vil heller ikke gå ut på byn,og det er noe jeg trenger av og til,bare være ute med venner og kose meg og slappe av.Men han liker det ikke,så de 2 gangene jeg har gått ut,har det endt med full krangel og nesten brudd..

 

Han er slik med sine venner også,de er flink å invitere han/oss med på ting,men han vil ikke.Nå skal en kompis feire 30-års dagen sin,og jeg visste det ikke,for hadde jeg det hadde jeg presset på for at vi skulle gå.Men det kommer til å ende opp med at de slutter å invitere,og det syns jeg er så trist..

 

Den tingen som skjedde var alvorlig,men han må komme videre med livet sitt.Søsteren har jobbet seg gjenom det,og fungerer ganske bra,ved hjelp av psykolog.Noe jeg vil han skal også,men han vil ikke og sier han ikke trenger det.

 

Det er så slitsomt dette,for jeg vil at han skal ha det bra,man han mener han har det bra når vi er hjemme og koser oss.Men vi kan ikke mure oss inne heller..

 

Ble litt langt og rotete dette,og egentlig vet jeg ikke hva jeg vil med dette,kanskje bare lufte tankene litt..

[Sjefsmegga]

Er det noe han skjemmes over, sjokk? Eller er det traume?

Jeg vet om et tilfelle der et menneske har isolert seg i lengre tid fra alle sosiale sammenhenger pga noe et nært familiemedlem har gjort mot andre, som har ført til at vedkommende vegrer seg for å treffe andre mennsker i sosiale sammenhenger. Det er rett og slett en kombinasjon av skam, sjokk, sorg, sinne og frykt som gjør at personen isolerer seg.

Ingen belemrer denne personen for noe som helst da vedkommende er helt uskyldig, men familiemedlemmer er svært forhatt i lokalsamfunnet, det er nok for mange.

 

 

 

 

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Nå vet ikke jeg hva han har opplevd, men det er tydelig at det har satt veldig dype spor hos ham. Det er jo kjempeflott at søsteren har kommet seg gjennom det verste, men vi er skrudd forskjellig sammen okke som.

 

Menn har oftest mye høyere terskel for å søke hjelp, og går ofte langt for å kompensere og opprettholde status quo. Han skjermer seg og gjør det fordi han trenger det.

 

Jeg skjønner godt at dette er veldig vanskelig for deg, og at du er redd for at han skal skyve fra seg hele nettverket sitt, og deg i samme slengen. Desverre skjer det dette ofte når noen sliter over lang tid, gjerne fordi at omgivelsene ikke forstår hva som skjer.

 

Mitt beste råd blir å fortsette å gi ham tid. Du må gjerne presse forsiktig, men kjenn hele veien etter og husk at for mye på for kort tid, vil virke mot sin hensikt. Om han skal komme til et punkt hvor han føler at han kan ta tak i dette, må han komme forbi fornektningsstadiet han befinner seg på nå. Det finnes ikke en fast for hvor lang tid dette tar, men det er tydelig at han ikke er klar for å bearbeide dette enda.

 

Bidra med det du makter av støtte og gi ham tid. Forhåpentligvis er nettverket hans solid nok til at også nettverket kan holde ut med støtte og tid. Du kan ikke gjøre annet enn å respektere grensene han har satt (det er fordi han ikke makter nor annet nå), men du skal heller ikke gå på tvers av dine egne grenser. Dersom dette blir for mye for deg, er det en helt ærlig sak og du i din fulle rett til å trekke deg ut.

 

Håper det ordner seg for dere begge! :-)

[Angelina Jolie]

Det spørs jo helt hva som har skjedd siden han oppfører seg slik. Noe sier meg at det er noe med foreldrene sine søsteren hans også ble preget av dette. Det er aldri noe fasit på hvor lang tid folk bruker på å komme over ting. Men han hadde sikkert ikke hatt vondt av litt profesjonell hjelp istedet for å lulle seg selv inn på den måten.

[Jente 06 + aprilgutt 09]

Jeg vil tro at dette etterhvert vil gå hardt utover forholdet deres, det gjør det jo allerede. Han trenger hjelp! Kan du stille ham et ultimatum kanskje - om at han må søke hjelp hvis det skal fungere? Jeg gikk til psykolog etter press fra kjæresten, fordi det sleit sånn på han også. Det åpnet øynene mine for at jeg virkelig trengte hjelp, jeg kunn ikke bagatellisere lenger. Og det hjalp også veldig å gjøre det. Er verdt et forsøk!

 

Lykke til:)

[Bæ bæ lille lam:)™]

Takk for svar:-)

 

Vi får se hva som skjer,men jeg kjenner jeg blir trist og deprimert av det.Og det er ingen god følelse..Men jeg elsker han jo,så jeg kan jo ikke bare stikke heller.

[Verdens tøffeste mamma]

Nå vet jo ikke jeg hva som har skjedd, men jeg må bare si at du er utrolig tålmodig..

Du oppgir ganske mye ved å ha en asosial mann..

 

Ja, det kan kanskje være rett å gi ham tid osv, men her høres det ut som om han ikke innser at hans oppførsel er et problem for deg.. Og det er det jo..

Slitsomt å hele tiden måtte ta hensyn til den andre parten..

 

Det er ingen tvil om at han trenger hjelp. Prøv å få ham til å oppsøke legen sin. Det finnes hjelp å få..

 

Ønsker deg og dere masse lykke til!!

[Gjest]

Huff!

Folk drasser på seg kjærester som bare er en klamp om foten og innskrenker livet deres.

Hvorfor???

[Bæ bæ lille lam:)™]

Kan nesten lure på det samme:p

 

Men så var det denne "gøye" tingen de kaller kjærlighet..