Når kom morsfølelsen?

[Anonym bruker]

Jeg har jo alltid hørt om de som syntes barnet var det vakreste de hadde sett idet det kom opp på magen etter fødselen... sånn var det ikke for meg... jeg syntes først og fremst han så litt snål ut, og de første ukene var det mest som å ta seg av en hundevalp... jeg følte masse ansvar og omsorg, men ikke den altoppslukende kjærligheten jeg forventet... det var ikke fordi jeg var deprimert eller noe sånt heller.. jeg fantes ikke sint på den lille, bare forundret og kanskje litt fremmedgjort.. Nå er han to måneder gammel og jeg synes stadig mer og mer om han, men jeg må innrømme at den helt helt store kjærligheten fremdeles glimrer med sitt fravær... Jeg håper jo dette er mer vanlig enn jeg skulle tro når jeg snakker med venninner osv.. men... føler jo litt på det noen ganger... stakkars gutten min som ikke har en mor som er totalt forelsket i han... dvs. jeg gjør jo alt for han, og står i senga bare han lager en liten lyd... og koser og prater og duller dagen lang... men... ja, dere skjønner sikkert:-)

 

Nå som vi er anonyme.. noen andre det har tatt litt tid for?

 

På forhånd takk for svar:-)

[Anonym bruker]

- setter pris på svar fra de som fikk morsfølelse raskt også - kanske allerede da den lille ble født... hvordan føles det, hvordan visste du at dette var den store morsfølelsen osv? :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Tror det tok ca 3 måneder for meg....Jeg følte også omsorg og ansvar, men mest av alt var jeg forvirret, sliten og fortvilet. Han gråt mye og sov lite! Jeg følte han hadde "stjålet" livet mitt, og at jeg aldri kunne gjøre noe alene igjen! Kanskje jeg hadde en mild form for depresjon?! Nå er lillemann snart et år, og jeg elsker ham overalt på denne jord )))

[Anonym bruker]

Med eldste tok det sin tid! Jeg klarte ikke å kjenne den store kjærligheten, jeg hadde mer følelsen av at jeg passet på henne for noen.

Men etterhvert som månedene gikk, hverdagen kom og vi ble kjent med hverandre så kom den. En eller annen gang mellom 9-12 måneder.

Den kom i allefall!

 

Med yngste kom følelsen fra jeg var gravid. Jeg kunne sitte i timesvis å stryke på magen og drømme søte babydrømmen (med første hadde jeg store problemer med å akseptere min gravide kropp). Da babyen ble født, så ble kjærligheten enda sterkere.

 

Jeg er glad for at det gikk så bra med andre, mtp første, så bekymret det meg veldig.

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det også, min kom ikke før hun var 4-5 mnd. Men da var det helt herlig også jeg må si jeg er misunnelig på de som fikk den vakre følelsen ved fødselen og morsfølelsen med en gang.

Følte det som ett nederlag egentlig, når alle andre som hadde fått barn satt og snakket om denne herlige følelsen mens jeg satt og lyvde og sa jeg elsket barnet mitt overalt for jeg følte meg som en dårlig mor siden jeg ikke hadde den følelsen:(

 

[Lemonia]

Jeg hadde heller ingen stormende morsfølelse det øyeblikket jeg så ham. Jeg hadde en tøff fødsel, jeg fikk ham ikke rett på magen en gang, han ble tatt ut for å undersøkes av lege. Etter 10 minutter fikk jeg ha ham hos meg noen minutter, så ble jeg trillet til operasjonssal for å sy og han måtte på nyfødtavdelingen. Var hos ham flere ganger i løpet av dagen, om natten sov jeg uten ham. Jeg syntes han var en vakker gutt, følte et slags beskyttelsesinstikt, men noen morsfølelse hadde jeg i grunnen ikke. Jeg tror veldig mange rett og slett lyver når de sier de hadde sterk morsfølelse fra første øyeblikk. Tviler ikke på at noen har det, men langt fra alle, det er bare ikke så akseptert å si. Ingen vil vel være noe annet enn den perfekte mor. Alt skal jo være så rosenrødt det øyeblikket man har blitt mor og få vil innrømme at man ikke bare kan skru på en bryter når det gjelder følelser.

 

Ellers må jeg si at morsfølelsen kom sakte men sikkert, og syv måneder etter blir den fremdeles bare sterkere og sterkere. Man blir jo mer kjent med den lille, opplever mer og mer kommunikasjon etterhvert. Ikke tenk så mye på hva du føler eller ikke føler. Bare la dagene gå, ta vare på gutten din og du vil oppdage at det bygger seg opp følelser etterhvert.

[LillaGorilla♥♥]

Har hatt det mye som deg.

For all del, jeg har vært glad i ungen, følt omsorg for henne og hatt et enormt beskytterinstinkt helt fra hun lå i magen.

Men det hele har jo vært ganske uvirkelig, jeg har også på en måte følt det som om jeg har hatt enda en hundevalp i hus!

 

Jeg tror det har noe med trettheten i begynnelsen å gjøre, usikkerheten og det at man på en måte ikke 'kjenner' sitt eget barn enda. Man går rundt som i en tåke, det er mye å tenke på, mye å lære- og man sover dårlig. Jeg føler bare at jeg generelt ikke har fått tid og overskudd til å kjenne på mine egne følelser- før nå!

 

Nå, som ungen er 2,5 mnd, har jeg kommet inn i litt rutiner, fått orden på tilværelsen og det er ikke så mye kaos lenger- og lillesnupp har dessuten begynt å 'livne til'. Jeg får mer respons fra henne, jeg ser hun er et eget lite menneske, hun smiler og skravler og er bare helt deilig!

Nå kan jeg ikke se meg mett på henne, kunne spist henne opp, og jeg hadde lett drept den som krummet et hår på hennes hode.

 

For noen kan det ta enda lenger tid før disse følelsene dukker opp, spesielt om man har det ekstra ille mht kolikk, nattevåk, er alene, har sykt barn eller depresjon osv. Men i de aller, aller fleste tilfeller kommer det til slutt!

[Gjest]

Det tok faktisk nesten 8-9 mnd for meg med min første, plutselig en dag så bare kom den -pang! Med nr 2 kom den i det babyen var ute og med nr 3 etter få timer.

[Gjest ✿biss med twins✿]

Det med morsfølelse var litt rart for meg egentlig, jentene kom 11 uker for tidlig ( 700 gram og 1500 gram )

Under keisersnittet var jeg bare livredd for at de skulle dø, og med dårlig info og fordi hjertet mitt stoppet noen ganger, visste jeg ingenting før 6 timer etterpå.

Da plutselig fikk jeg spørsmål om jeg ville se jentene! Ble trillet inn på intensiven og fikk dem på brystet og jeg bare gråt..det var det minste og nydeligste jeg noengang hadde sett..og nå begynner jeg å grine;-)

Jeg var bare så glad for at de var i live begge to tror jeg..det var nok en sterk morsfølelse som kom med en gang.

Men jeg fikk nesten ikke ta på dem, de måtte ligge helt stille, jeg kunne bare holde hånden forsiktig over dem. De ble lagt inn i kuvøse igjen ganske raskt og det var kritisk for minstejenta. De neste dagene gikk ting mer opp for meg og hvor skummelt alt egentlig var, og morsfølelsen ble egentlig bare erstattet med redsel. Jeg kunne heller ikke bidra med noe ( bortsett fra melken som kom etterhvert, noe jeg var sjeleglad for ) Etterhvert følte jeg meg ikke som en mamma i det hele tatt og det var ufattelig vondt, det var sykehuset som 'eide' ungene, ikke meg.

 

Jaja, detta ble langt..men etter 10 uker fikk vi dra hjem og da kom den følelsen snikende tilbake, vannvittig stort å få ta dem med i vestibylen i bilsetene:-D

Da vi kom hjem FØLTE jeg meg som en mor, men kunne kjenne ordentlig på MORSFØLELSEN etter kanskje et halvt år, da ting begynte å falle på plass med jentene og jeg kunne slappe av!

[Anonym bruker]

Har aldri hatt den veldige morsfølelsen, forventer ikke at den kommer heller nå er jo eldste mann tenåring.

Har vel aldri hatt så mye følelser for andre mennesker, kanskje jeg er følelsesmessig handicapet???

 

Har alltid kost og klemt mye på ungene, fortalt hvor glad jeg er i dem og hvor nydelige de er. Vokter dem som en hauk, prøver å beskytte dem mot all unødig smerte.

 

Håper at de skal være i stand til å ha følelser overfor andre mennesker, ikke bli som meg.

 

Jeg setter pris på andre mennesker, som mann, barn og venner. Men ikke glad i noen, ikke greit å ha det sånn

[Anonym bruker]

å, nå ble jeg rørt, biss med twins.. nnydelig historie!

 

 

[Anonym bruker]

Det er nok store forskjeller, og det er nok naturlig. Alle reagerer jo ikke likt. Jeg fikk morsfølelse allerede som gravid og var svært forundret over at man kunne føle noe så sterkt og at hun var så fantastisk vakker helt fra første øyeblikk....

 

Din reaksjon er sikkert like vanlig som min.

[Anonym bruker]

Den kommer og går til stadighet.