selvmord - den mest egoistiske handlingen som finnes?

[Anonym bruker]

vel... jeg er jo forsåvidt enig i det da.. man tenker kun på seg selv når man velger å avslutte livet sitt... MEN.. er det ikke greit å være egoistisk da? eller mener dere at det er riktig å fortsette livet sitt kun for andres skyld? Hvis en selv har det fryktelig med å leve, hver dag er vond osv... Er vi ikke alle herre over egne liv?

 

Tanker om dette?

[Anonym bruker]

Jeg syns det er en utrolig egoistisk ting og gjøre.

De som sitter igjen skjønner skjelden hvorfor de tok livet sitt.

Det vil jo da si at dem ikke har snakket om det eller noe, feig ting å gjøre istede for å få hjelp!

Syns folk tar livet av seg for ingenting for tiden, idiotisk.

Tror det har vært en form for ''trend'' de siste årene!

 

[Anonym bruker]

Det er vel forsåvidt en egoistisk handling, men man er seg selv nærmest, eller hva? Hvorfor skal man da ikke ta en beslutning som man selv mener er best for en selv? Jeg mistet min aller aller beste venninne for et par år siden på denne måten. Jeg har aldri klandret henne for det hun gjorde - det var hennes valg, hun VILLE dø, og det aksepterer jeg. Jeg sier ikke at jeg ikke savner henne, at jeg ikke gråter over tapet av henne, at jeg ikke kunne ønske det var annerledes.... Men hennes liv var - i hennes øyne - så vanskelig at det ikke var noen annen utvei. Hun hadde virkelig prøvd å leve et normalt liv, hun kjempet, falt, reiste seg igjen og falt igjen.... Hun var sliten, og følte hun ville få det bedre "på den andre siden". Jeg respekterer de som velger å ta sitt liv, men ønsker for alle at de finner meningen med livet før de går til det skrittet....

Det skal også nevnes at min venninne ikke hadde noen barn.

[Anonym bruker]

enig med deg 11.49. Jeg synes det vitner om storsinn å se sånn på det selv om du har lidd tapet av din aller beste venninne... Jeg mener du forstår nyansene i dette..

 

HI

[Anonym bruker]

Takk hilsen 11.49!

[Gjest]

Eller.... den eneste handlingen som ikke er egoistisk...

 

 

 

ex.phil, hehe

[Anonym bruker]

Jeg tror det blir for lettvint for psykisk friske mennesker å "avfeie" selvmord som egoisme. Mennesker som lider av sterk depresjon, angst, personlighetsforstyrrelse o.l har gjerne en lidelse som gjør at det blir vanskelig for dem å skulle innse hva som er fornuftig i henhold til "normalen". Mennesker med krafig angst el. depresjon, evt begge deler, kan være ufattelig egosentriske, uten at de ser det selv. Jeg vet det høres litt "strengt" ut, men det jeg vil frem til er at for de som sliter veldig med dette er problemene, livet, "mørket", det som frembringer følelsene, så ufattelig altoppslukende at de ikke har kapasitet til å skulle ta seg av andre enn seg selv. Og dette er noe psykisk friske mennesker overhodet ikke har mulighet til å sette seg inn i, med mindre de har vært så langt nede selv. Selv da er det sjelden man klarer å se det klart i etterkant, rett og slett fordi det er traumatisk.

Så nei. Jeg synes ikke det er egoistisk å ta selvmord hvis man virkelig lider.

Men ja, jeg synes også at mange kanskje kunne "holdt ut" litt lenger.

[Tokatter_USA]

Da en av mine beste venner tok livet av seg i november, var det et stort sjokk for alle, ikke minst konen og datteren. Ingen forstår helt hvorfor, men det ser ut til at han følte at han var en sånn byrde på familien at han ved å fjerne seg selv, ville hjelpe dem. Han skrev noen kryptiske emailer på slutten, hvor han bl. a. ga uttrykk for at han ikke ville dra andre med seg ned, og at det bare var én ting igjen å gjøre, men det krevde mot.

 

Han sa aldri til noen at han tenkte på selvmord, og han var et av de mest givende mennesker jeg har truffet, så jeg kan ikke se at hans gjerning var egoistisk.

[Anonym bruker]

Jeg har et nært familiemedlem som valgte å ikke leve lenger, og jeg klarer ikke å se på det som en ensidig egoistisk handling. Hun var syk og klarte ikke å se i hvor stor grad hun var viktig i andre sine liv. Når en mener at resten av verden har det bedre uten deg så er det ikke egoistisk.

[Anonym bruker]

Den setningne har jeg i hvert fall hørt mange mange ganger..

 

Nå er det svært sjeldet at sinnsfriske mennesker begår selvmord. I og med at de lider av en eller annen form form forstyrrelse kan en ikke kalle dem egoister. Veldig mange som tar eller prøver å ta selvmord tror at de gjør familie, venner og verden generelt en tjeneste ved å forsvinne. De føler seg som en byrde..

 

I vårt miljø var det nylig en ung gutt som tok selvmord. Han hadde riktignok etterlatt seg et brev. Han hadde kranglet med kjæresten og strøket på eksamen. Han oppgav dette som grunn.. Hvorvidt dette var eneste grunnen blir bare spekulasjoner..

 

Vet også om andre som har tatt selvmord i vårt nærmiljø. Hver eneste gang har de vært fulle når de har utført det..

 

Det tristeste er når svært unge mennesker velger denne veien.. Skulle så gjerne fortalt dem at det kan bli bedre jo eldre enn blir..

[Anonym bruker]

Å dø av selvmord er ikke noe mer eller mindre egoistisk enn å dø av kreft.

 

Den ene type sykdom er psykisk, mens den andre er somatisk, men begge delene skyldes sykdom.

[LillaGorilla♥♥]

Ingen fysisk og mentalt friske mennesker tar selvmord, og de som velger dette som utvei er alvorlig psykisk syke på en eller annen måte. Så det handler ikke om egoisme i ordets rette forstand- i de aller fleste tilfeller mener faktisk den som tar sitt eget liv at det beste for familie og venner rundt er at de slipper den 'byrden' de tror de er for dem.

Altså gjør de det for det de tror er andres beste, og ikke utav egoisme.

 

Selvmord er uansett årsak en tragedie for dem som er involvert, både for den som tar sitt eget liv og de som er glade i dem.

[Anonym bruker]

Man avslutter ikke livet for sin egen skyld, men for andres. Det er ingen som ønsker å dø, men av og til kan det synes som den eneste rette utvei til omgivelsenes beste og ens eget. Det er jo ikke rasjonelt resonnert, men så er man ikke syk for å være så rasjonell heller.

[Gjest]

Jeg vet ikke om jeg er enig i påstanden om at man ikke avslutter livet for egen skyld, men for andres.

Det som er sikkert er at de fleste som velger å avslutte livet for egen hånd ofte er bunnløst fortvilet. Dette kan skyldes så mangt og ikke nødvendigvis være betinget av en psykisk lidelse slik flere hevder. Mange ser ikke "veien ut" av kjærlighetssorgen - de økonomiske problemene - konflikten på arbeidsplassen - osv.... At disse menneskene kan ha et øyeblikk med psykisk ustabilitet / ikke rasjonell tankegang er ikke dermed sagt at de lider av psykisk sykdom.

 

Mange ønsker selvsagt ikke å være til bry for omgivelsene/familien sin. Men det er faktisk slik at mennesker uten pårørende også velger å begå selvmord...

 

Desverre viser det seg at flere og flere barn og unge tar livet sitt. Ofte skyldes dette mobbing. Det synes jeg er for jævlig!

[Gifteklar:0))]

Vi som blir sittende igjen er da vel og litt egoistiske,dersom vi mener at vedkommende skulle fortsette å leve et liv som var uutholdelig for h'n bare fordi vi ikke ville miste de.

Skal da en person som kanskje har slitt flere år med alt mulig,og som er sliten og lei livet,og som bare ønsker seg til et bedre sted,fortsette å leve bare for andres skyld?

[Anonym bruker]

Den som sier slike ting, aner ikke hva de snakker om!

Er du så rasjonell i hodet, og har overskudd til å tenke på andre, er du ikke så syk at du tar livet ditt.

Det er det samme som å si at det er fryktelig egoistisk å bli så syk at du dør fra dem som er glad i deg!

[Anonym bruker]

Vet du hva? Jeg har prøvd å ta mitt eget liv, og jeg har venner som har klart det.

 

Jeg er av den formening at en er aldri så egoistisk som når en velger denne løsningen. Aldri i livet kommer du til et mer egosentrisk punkt enn når du utfører selvmordet.

 

Du er så sentrert om deg selv, at det overgår alt annet. Ingen tanke for hva andre vil tenke og føle. Ingen. Du tror de vil føle lettelse over at ditt liv er over. Du evner ikke å tenke empatisk. Dine tanker om det hele er det du tror alle andre også tenker.

 

En kan sitte å tro at en vet, men før en har vært ved det punktet selv, så vet en ikke. Vet det er lett å søke trøst i gode forklaringer/unskyldninger, men.....

[malingus]

Hvorfor må man unskylde at man tok sitt eget liv?

 

Nei jeg ser det ikke som noen egoistisk handling. Om man er psykisk syk eller så fortvilet av en eller annen grunn, at en ikke ser noen utvei, tenker en at det ville være en lettelse for andre om man døde. Da ville de slippe å bekymre seg for deg. Slitt å lide under de økonomiske problemene du har forårsakt ect...

Men ja en tenker også på seg selv. Men er det alltid egoistisk å tenke på seg selv (som hi spurte om)? Alle gjør da det!

Vi mennesker er sånn at vi tenker på oss selv først. SÅ kan vi tenke på/ta oss av andre. Det er naturlig.

Jeg er av den mening at ethvert menneske har rett til å bestemme selv når det vil dø.

Og det er ikke bare å søke om hjelp når en er deprimert/psykisk syk. Selv om du får hjelp, er det ikke sikkert det er den riktige hjelpen. Og det kan ta så lang tid å jobbe med problemene at en på veien ikke orker mer, og gir opp.

 

Selv finner jeg stor trøst i å tenke på døden. Den er min siste utvei, om alt skulle gå til helvete. Jeg er ikke redd for å dø. For meg blir det som en god drøm, når alt er svart.

Når jeg er "frisk" tenker jeg at jeg aldri vil komme til å begå selvmord. Har jo en datter og familie ellers å tenke på. Men når en er så langt nede, evner en ikke å ta hensyn til andre. Da er man i sitt eget private helvete, og alt gjør vondt. Forventer man virkelig da at en skal tenke på andre? Har man det så vondt, gjør man hva som helst for å slippe. Selv om andre vil bli bunnløst fortvilt over valget man tok.

[Anonym bruker]

Jeg kan si deg såpass at det er IKKE mange unge som er tungt deprimert når de gjør det. Det vet jeg av egen erfaring. Jeg var ikke det minste deprimert, men hadde kjærlighetssorg da jeg prøvde. Noe som er veldig vanlig.

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange flotte svar og refleksjoner:-) Dette viste seg å bli en interessant tråd som jeg har lest med stor appetitt...

 

HI

[Anonym bruker]

Husker psyk- pensum delte inn selvmord i flere kategorier. Husker naturligvis ikke dette helt, men eks:

 

- Depressiv årsak

- Bli martyr i planlagt attentat

- Ønske om å få andre til å lide/ få skyldfølelse ved å dø/ forsøke selvmord- sosiopatiske trekk som årsak

- Eget selvmord etterfulgt av drap på andre- impulsive og psykiske årsaker

 

osv

[Anonym bruker]

Det er helt feil å si at det er egoistisk å ta selvmord. Har selv erfart det i nærmeste familie, og med de ettervirkningen det har slått ut over de involverte barna. Depresjoner, akutte innleggelser på psykatrisk av en under 18, aggresjon, og utagerende oppførsel fra en enda yngre. Og man kan ikke klandre den som tok selvmord for at barna lider, ja, det kunne vært unngått. Men det skader like mye å ha en nær voksen eller søsken i familien som er psykisk syk, og derfor ikke er i stand til å takle hverdagen, og de utfordringene som skjer.

 

De som tar selvmord ser ingenting, de klarer ikke å oppfatte tanker om de rundt seg, de er i en så sterk psykisk tilstand at det eksisterer ingen lyspunkter i livet. Det er ikke en egoistisk handling. Det er en desperat handling for å få avsluttet smertene som ødelegger deg på innsiden.

[Anonym bruker]

bare for å tilføye det jegt skrev over.. hvor modig er ikke de som velger å ta selvmord som tør å hoppe fra en bru, å vite at det er det siste de gjør, eller henge seg, ta det skrittet som strammer tauet rundt halsen, osv.. De er ikke feige egoister. Prøv selv å stå oppe på en bru. Har du lyst til å slippe tak og hoppe?

[Anonym bruker]

Jeg har mange ganger i løpet av livet mitt følt at nå orker jeg bare ikke å leve mer. Pga smerter og livssituasjonen min.

Hva har stoppet meg?

Familien min og barna mine. Jeg kan bare ikke svikte dem.

 

 

[Anonym bruker]

Uten tvil!

 

Gidder ikke utdype engang, for dette er en "no-brainer"!

 

SPESIELT hvis det er barn inni bildet!