HJELP:Dere som har vært langt nede fysisk og/eller psykisk

[Anonym bruker]

Og kommet dere opp igjen.

Hva gjorde at situasjonen snudde?

 

Jeg har rett og slett møtt veggen. Føler ikke jeg får hjelp av legen.

 

Har tenkt på å legge om kosthold og trene mer, men er så tungt å komme i gang. Her er det rett og slett flatt batteri...

 

Kan du fortelle hvordan du klarte det? I så fall takk!

 

 

[Anonym bruker]

Tok kontakt med en psykolog og fikk hjelp der. Gikk 1 år i terapi og er blitt mye bedre. Dette gjelder den psykiske delen.

[Anonym bruker]

Jeg har fått god hjelp av antidepressiva og oppfølging på DPS (distrikts psykiatriske senter, e.l. noe sånt).

Har også fått god veiledning fra fastlegen, det er han som må evt. søke deg videre i systemet, hvis ikke du vil oppsøke privatpraktiserende psykolog/psykiater

[Anonym bruker]

Jeg har vært det en kaller utbrent. Hadde ikke depresjon, selv om det nok kan minne litt om det. Jeg var kun sliten etter mange år hvor jeg presset meg selv langt forbi mine grenser.

 

Jeg hvilte, og tok livet med ro. Prøvde å ha et minimum av faste avtaler. La opp dagen etter formen, og prøvde å være litt aktiv på mine egne premisser. Sykmeldt i tilsammen ca 1 år. Kroppen fikset det egentlig selv, men det har tatt tid. Og jeg kjenner i dag at det skal ikke like mye til, før jeg nærmer meg igjen. Tåler rett og slett stress og full timeplan dårligere enn før. Akkurat som om kroppen setter på bremsene tidligere enn før, pga erfaringen. Tror det kun var tiden som hjalp meg. En psykolog kunne jo ikke fikset at jeg var så sliten. Jeg hadde jo ikke psykiske problemer i den forstand.

[Anonym bruker]

Det er så forskjellig hva som hjelper fra person til person... Jeg har hatt (og vet jeg kommer til å ha) perioder der alt er helt vanskelig psykisk, der jeg ikke orker noe og ikke klarer å gjøre de mest dagligdagse ting (som å sette på en maskin med klær, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å orke å henge de opp....)

 

Men etter mange år slik, så kjenner jeg tegnene på kroppen. Blir først veldig aktiv i en periode før jeg synker sammen som en våt klut og har store problemer med å sove. Så jeg klarer å ta mine forhåndsregler. Jeg har en fantastisk mor som vet akkurat hva hun skal si, en skjønn kjæreste som er forståelsesfull og veldig gode venner som vet at jeg av og til kan "bure meg inne".

 

Det er ingen skam å ha det vanskelig psykisk. Det tror jeg må være det første steget for å komme videre. Ikke bær på skyldfølelse fordi du er som du er. Snakk med de du kan snakke med, og støtt deg til familie og venner.

 

Noen mener at man føler seg bede ved å komme i form fysisk, men orker du ikke, så tror jeg det blir et større nederlag å tenke at "jeg skulle vært flinkere til å trene, spise mindre osv".

Jeg ville tatt en ting av gangen. Finn noe du liker å gjøre og prøv å gjøre det hver dag. Sett deg små mål som du vet du kan holde (f.eks. å komme seg ut av huset 15 min. eller å klare å gå på butikken). For meg er det slike mål jeg må ha, ellers kommer jeg meg ikke opp av sengen, eller ut av huset. Og så kan jeg sette meg gradvis større mål.

 

Jeg prøver også å sette et tidsperspektiv på det. Hvor lenge tror jeg det kommer å være slik denne gangen? Trenger jeg en time-out i en uke? To uker? Tre uker? En måned? Da klarer jeg å se at det er en ende på det, at jeg ikke kommer til å ha det slik for alltid.

 

For meg er det detter som fungerer. Jeg har hatt timer hos psykolog (og til og med psykiater) for en del år tilbake, og det hjalp litt med å finne ut årsaken til at jeg er som jeg er. Men det som hjelper meg mest i de periodene jeg har er at jeg slipper å skamme meg for den jeg er. De som er glad i meg er glad i meg uansett hvordan jeg er.

 

Jeg vil bare ønske deg lykke til! Det er ikke godt når det føles slik som du har det nå, men det kommer til å bli bedre

 

[Anonym bruker]

Psykolog