Barnevernet

[Anonym bruker]

Hvem trenger fiender når man tilstadighet har venner som ringer barnevernet. Hvorfor ikke prøve å henvise sine venner til lege og psykolog i stede for å skrive anonyme brev i hytt og gevær. Glad jeg har fornuftige venner som ikke legger sten til byrden.

[Anonym bruker]

de fleste klarer vel å holde nok styr på unga sine slik at man slipper å ringe barnevernet, men dersom man ikke klarer det syns jeg det er flott at man har venner som bryr seg nok om andres som som faktisk ringer barnevernet!. det handler om å bry seg om andre, og der er de fornuftige vennene som faktisk ringer til barnevernet.

[Anonym bruker]

Herrejesus! Hvis du "tilstadighet har venner som ringer barnevernet" så har du alvorlige problemr, HI, og jeg tipper ungen (e) dine er glad for at noen ringer barnevernet.

[Anonym bruker]

Det er jo blitt mote å ringe barnevernet jo. Tenker på alle de barna som trenger hjelp som ikke får hjelp fordi hevn/intrigelystne huskjerringer ringer i hytt og pine for å melde naboen sin som har barn som griner hver kveld. Sløsing med ressurser

[Anonym bruker]

Det har nok ikke blitt mote å ringe barnevernet, nei. De aller fleste som ringer barnevernet har god grunn til det.

[Anonym bruker]

Vet du hva, HI? Barnevernet er faktisk der for å hjelpe. Men på deg høres det ut som om det er det samme som å bli meldt til politiet for noe galt en har gjort. Det er ikke det. En kan få hjelp en trenger, men som en ikke makter å se selv at en selv og ens barn trenger eller klarer å ordne alene.

 

Barnevernet er ikke farlig, slik mange ser ut til å tro. De er der for å hjelpe, tro det eller ei. Og det er faktisk bedre at de kommer inn FØR det blir helt galt for barna det gjelder. Da er det nemlig lettere å hjelpe på en god måte.

[Anonym bruker]

Ganske alvorlig når det er så mange grupper som disser barnevernet på FB, og noen av de som støtter disse gruppene er mennesker som har mistet barna sine er medlemmer. Jeg vet om ei som de hadde en veldig god grunn til å ta fra barna, likevel er hun en støttespiller for mange, og skriker opp om hvor fæle barnevernet er.

Jeg har nesten lyst til å skrive hvorfor de tok barna. Men gjør det jo ikke.

Men det ER altså grunner til at barn blir fratatt foreldrene.

Noen mennesker er helt fjerne i toppen når de skriver om barnefjernet, som de kaller dem. De vet ikke selv hvor mye de dummer seg ut.

 

Barn skal ha det godt!

[Anonym bruker]

barnevernet er ikke nødvendigvis bare en instans som kommer å henter ut barna fra hjemmene sine. mange samarbeider med barnevernet, spesielt aleneforeldre, og det er en bra ting. Har selv vært besøkshjem via barnevernet for ei herlig jente, det var ikke problemer i hjemmet som gjorde at mora kontaktet barnevernet, men rett og slett en erkjennelse at mor og datter trengte en liten pause en gang i månedenen.

[Anonym bruker]

Jeg har vært barnevernsbarn, og det burde vært større tiltak. Dessverre ble lite gjort. Jeg har ikke hatt det bra i oppveksten, og skulle ønske en nabo, slektning eller noen andre kunne tatt seg bryet med å meldt ifra den gangen, når det var ille.

Fosterhjemmet var heller ikke mye å skryte av. Bare et sted å være.

 

[Anonym bruker]

De var greie i fosterhjemmet, men det fantes ikke oppfølging. Må presisere at de ikke visste hva de begikk seg ut på når de tok på seg jobben. Det var ikke deres feil.

[Anonym bruker]

"Glad jeg har fornuftige venner som ikke legger sten til byrden."

 

Og hva er byrden, HI? Ungene dine?

[Anonym bruker]

Jeg kan forklare deg hvorfor:

 

En kan ikke tvangsbehandle noen. Tvang-paragrafen i loven blir sjelden brukt fordi en legger vekt på frivillig behandling. Og som pasient kan en takke nei til all hjelp fra leger/helsevesen generelt.

 

Det en som venn da har igjen, er barnevernet. DE har makt til å hjelpe, for de skal hjelpe barna og ikke den voksne. Her kan ikke den voksne si neitakk til hjelp, dersom barnevernet mener det trengs. Dette er nettopp fordi de er der for barna. De kan kreve at foreldrene får hjelpen de trenger, med begrunnelse i barnas beste. De har på en måte sterkere kort der, enn hva en venn eller en lege har. Kan nok føles som en trussel, men er egentlig bare bunnet i barnets beste. Og om foreldrene DA nekter å få behandling, så har barnevernet makt til å evt fjerne barna fra hjemmet, om det er galt nok der for barna. Men dette skal mye til før skjer.

 

Av og til skulle en kanskje hatt litt mer "ufornuftige" venner, HI? Barna skal ikke måtte trenge å bare tåle, om foreldrenes byrde er så stor at den går ut over omsorgen for dem.

[Anonym bruker]

HI HER!

 

Jeg ser at dere syntes at bv er en flott innbanding uanset om det er noe galt eller ikke. Det jeg henspillte til var det andre innlegge der mennesker som mener venninna si har spiseforstyrrelser velger å løpe til bv. Hadde jeg hatt ei venninne med spiseforstyrrelser ville jeg brukt masser av tid på samtale og forsøk på å få henne til behandling. Og før jeg hadde ringt bv hadde jeg sørget for at jeg hadde en mistanke om at bana ikke har det godt. Hvis jeg kun hadde ringt barnevernet regner jeg med at min venninne som alt sliter psykisk hadde blitt enda værre og jeg regner også med at bv ikke hadde grepet inn fordi HI i det andre innlegget faktisk bare kunne tenke seg at barna led under mors spiseproblemer. Derfor vil jenta som trenger venninner kun få en dolk i ryggen og føle svik. Dessuten skriver man ikke innlegg her om venninners problemer, man snakker med den det gjelder

 

MED VENNLIG HILSEN HI

[Anonym bruker]

Og hva er problemet med å få hjelp fra barnevernet? Det er det jeg ikke forstår, HI. Er det pga all skremselspropagandaen en finner på nettet fra foreldre som har mistet omsorgen for sine barn pga at de ikke evner å se hva barna trenger?

 

Ja, hva i all verden er egentlig problemet? Jeg ser det ikke, nemlig.

 

Og for å hjelpe noen som sliter med psyken, så bør en ikke være venn, men profesjonell. En venn kan støtte, men dessverre ikke fikse...... Og imens en prøver, så går tiden, og barna vokser......

 

En person med spiseforstyrrelser har faktisk et høyst unormalt forhold til mat. Dette vil uansett gjenspeile seg i barna til denne personen. Selv om den syke ikke tror det eller ser det selv. Den syke vet jo ikke hva et normalt forhold til mat er.

[Anonym bruker]

Signerer 10:47 her. HI nekter tydligvis å forstå at hun trenger hjelp av proffesjonelle.

[Anonym bruker]

En person som har spiseforstyrrelser trenger mer enn at en venn henviser til lege og psykolog. De fleste vet vel at syke folk trenger lege og at de med psykiske lidelser trenger psykologisk hjelp, så problemet blir ikke løst av at de syke blir opplyst om akkurat det, for det vet de fra før.

 

Barnevernet verner om barnas ve og vel, og siden folk med spiseforstyrrelser har mye av fokuset på seg selv så er det nok ikke dumt at noen fra barnevernet i hvert fall vurderer situasjonen litt objektivt.

 

 

[Anonym bruker]

Hvilket innlegg er det HI mener her? Er det på skravle?

[Anonym bruker]

Never mind. Jeg fant det lenger ned her.

[Miss Misantrop]

Det bør selvfølgelig ligge en reel bekymring for barnets ve og vel til grunn for at barnevernet blir kontaktet. Mange sliter psykisk og over 20 prosent av norgesbefolkning har hatt eller har en psykologisk diagnose. Mange av disse er fantastiske foreldre. Det viktigste er å være nær, støtte og hjelpe slik at man vet om barna lider overlast. Det er å blir et ingrep i privatlivetsfred, men av og til er det nettop det som er nødvendig.

[Anonym bruker]

Du vet nok ikke mye om spiseforstyrrelser Miss M, men med tanke på omsorg for barn så er det langt mer "smittsomt" enn mange andre psyk sykdommer.

[Anonym bruker]

JEG vet mye om spiseforstyrrelser, for jeg har hatt det selv. Man kan aldri si man er 100% frisk, da man alltid vil ha et konsentrert forhold til mat. Men det vil ikke si at mitt barn vil bli smitta av den grunn. Jeg spiser sunt, det må jeg gjøre for ikke å gå i fella igjen. Koser meg nå og da, men med grenser. Se heller på dem som nekter barna godis og sjokolade i bursdagselskaper til de er gamle nok til å finne ut at de vil kjøpe en selv på butikken og smake... DET er ille det.

[Anonym bruker]

Ja, DET er virkelig ille! Ha ha.

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet innen psykiatri og jeg vil definitiv si at det å ha en depremert eller angstpreget mor kan være mange ganger så ille som å ha en mor som har spiseforstyrrelser. Det værste er selvfølgelig tunge diagnoser, men da blir stort sett bv koblet inn. Vi kontakter ikke bv fordi mor har et spiseproblem.

[Anonym bruker]

23:07:

Da vil jeg vite akkurat hva slags utdannelse du har og hvor den er fra, for det er BULLSHIT!

[Anonym bruker]

Heihei... Bulimi eller anorexia? Spise"problem"?

 

Alle foreldre overfører sine egne spisevaner til barna sine. Det gjenspeiler seg over alt i samfunnet. Og det ser en med det blotte øyet. Trenger ikke engang høyere utdannelse for å se det. Hva da med barna til folk med spiseFORSTYRRELSER? Hva lærer de?

 

Og jobber du innen psykiatrien, så hadde du hvertfall visst at det heter deprimert, og ikke depremert. Snakk ikke før du vet hva du snakker OM.