Hva feiler egentlig mannen min?

[Anonym bruker]

Hvorfor klarer han ikke å oppdra sønnen sin? Hvorfor er det slik at når vi nå skal ha han i to uker på sommerferie, så skal han få lov til å være oppe så lenge han vil, fordi faren skal være snill når det er ferie? Hvorfor skjønner han ikke at det ikke er bra for ungen å snu opp ned på døgnet, og det ihvertfall ikke er bra for oss?! Hvorfor skal ungen sitte oppå oss hele kvelden mens faren ser på alt mulig på TV, som jeg aldri ville eksponert mine egne barn for? Jeg GRUER meg til babyen vår blir født, for jeg vil ikke ha bortskjemte drittunger som jeg kommer til å skjemmes over å sende til besteforeldre pga at de tror det er de som bestemmer. Jeg klarer ikke å nå inn til han på noe som helst slags vis, så jeg vurderer å ringe familieterapeut hvis dette skal kunne fungere. Vi trenger voksentid, vi trenger å få ungen til å forstå at det er de voksne som bestemmer. Noen flere som har tafatte menn som ikke takler å være forelder, og er det noen som har råd til hva jeg skal gjøre for å nå inn til han, for jeg kan ikke leve resten av livet med å ha barn med all makten over hjemmet?`Jeg blir så frustrert over å se alle andre rundt meg være forelder, mens mannen min oppfører seg som om ungen er president og konge på en gang.

[Anonym bruker]

Hos ble det ikke liekdann med fellesbarna. Der er han streng nok, men jeg er vel enda strengere, og de er veloppdragne flinke småfolk. Jeg mener jo at han egentlig ikke har rett til å være streng mot dem, når hans større unger får lov til ting, som de små ikke gjør. Men det er noe en annen ting. Vi er rimelig enige når det kommer til dem.

Han forklarer en del med aldersforskjell, men jeg sier klart i fra at ungene våre ikke skal få lov til alt mulig bare de blir litt større.

Hos oss sier han at de får jo se all den dritten på tv hjemme hos mora, så da spiller det liten rolle om han sier nei, for det er der de er mest. Det ødelegger bare for ting de ønsker, men redder dem ikke fra dritten.

Jeg merner jo at det kunne faktisk gi dem litt perspektiv.

Klenging og styring av omgivelsene det får de også holde på med. Det er ikek så mye at de vil kose med faren at de klenger, det er mer for å kontrollere hele familien, markere seg, passe på at ingen andre får snakket med han, passe på at de bestemmer, at verden snurrer rundt dem. Stakkars unger, som får lov til å regjere sånn.

[Anonym bruker]

Sånne konflikter har hos oss, litt etter litt, ført oss til randen av skilsmisse. Noe jeg egentlig ikke ønsker, men det er blitt ganske fælt, faktisk, å se far "jatte med " bare for å holde seg populær og for å slippe å gi beskjeder barna ikke liker.

 

Ta kontakt med familievernkontoret, og prøv å holde seg så saklig du kan. To uker, med ett eneste bortskjemt barn - det jhadde jeg nesten ønska meg nå, for de siste somrene har foregått med fire ukers opphold for TO bortskjemte barn - pluss noen felles som selvsagt ikke nyter sine storesøskens privilegier... hutte tu.

 

Gå til terapeuten så fort du kan, ikke end opp som jeg. Vil ikke bli aleinemor, men disse konfliktene har etter hvert spist opp alle positive følelser vi som voksne har hatt for hverandre...