Skal til psykolog til torsdag

[Tingeling med 2 troll]

Mannen min og jeg har skrivet en huske liste sammen til første møte med psykolog som jeg skal til... Siden jeg ofte ikke klarer å prate om mine problemer..

 

Jeg har hatt en grusom barndom.. Mye vold og rus/ seksuelt misbrukt. (omsorgsvikt av mine foreldre) Har ikke klart å fullføre skolen en gang.

 

Flyttet ut som 16år. Traff en syk mann. som var 13 år eldre en meg. Han stengte meg inne.. klarte å komme meg vekk fra han. Siden jeg prøvde å ta mitt eget liv.. Siden jeg følte at jeg hadde ikke noe mer å leve for.. Følte meg så ensom.

 

Etter at jeg selv fikk barn begynte mine problemer å dukke opp. Ting som jeg har fortrengt som barn selv.. Kan ikke helt forstå det selv.

 

Jeg håper jeg får hjelp, å at det er noe de kan ta tak i.. Hva tror dere som kan feiler meg?? Kan jeg bli kvitt alt dette her. Ønsker bare å leve helt normalt. Skulle ønske jeg klarte å ta meg en utdannelse. Men klarer ikke det.. Det går bare rundt i hodet mitt. Er fylt 25. Traff mannen min som 18 år.. Fikk vår første barn som 20åring. Etter 3 1/2år seinere kom neste man. Ellers har jeg hat masse nok med meg selv. Har vært veldig redd for å søke hjelp. Det var mannen min som fikk meg til å gjøre det.. Jeg veit at jeg har masse problemer.. Men jeg er så fryktelig redd for å grave i fortiden min. Ting kan vel ikke bli være vel????? Håper noen svarer meg..

 

Hilsen ensom

 

 

 

• Må ha kontroll til en vær tid

• Angst, uro i hele kroppen

• Veier samtaler (tenker på hva som gikk galt i samtalen)

• Har veldig dårlig samvittighet for alt å ingen ting

• Selvmords tenker (ser for meg hvordan jeg skal ta livet mitt)

• Har 1000 vis av planer i hodet

• Får en tanke, da må den gjennomføres med en gang

• Sover dårlig

• Eier ikke sex lyst

• Klarer ikke å konsentrere meg (har masse bilder i hodet eller planer som forstyrrer meg)

• Har et humør som svinger veldig

• Dagdrømmer går inn i en transe med musikk. (fantaserer om stort sett alt som har med livet å gjøre)

• Er bestandig stresset (klarer aldri og slapp av) Har for mye tanker å uro inne i meg

• Spiser til jeg kaster opp/ får vondt i magen. (overspiser)

• Er konstant usikker. Klarer aldri å ta noen valg

• Har ikke selvtillit

• Er liv redd for masse folkemengder

• Er veldig mørkeredd (ser for meg ting) føler at det er noen som kommer etter meg

• Er husredd

• Humøret kan være veldig høyt.. detter veldig fort ned i kjelleren.

• Skvetter, hører lyder ofte. Er på vakt til en vær tid.

• Tenker stort sett bare negativt

• Har vonde minner som dukker opp stadig når jeg sitter i ro

• Tar ikke tlf hvis der uskjente som ringer

• Flukt følelsen (pakker alt jeg har, veit ikke hvor jeg skal ta veien)

• Skulle ønske ikke jeg eksisterte her på denne jord

• Vil helt bare være en liten flue som ingen ser

• Får for meg ting. ALT BLIR SÅ VELDIG VIRKELIG (da er det slik)

• Takler ikke forandringer

• Må planlegge vær eneste ting

• Grubler

• Ber om unnskyld hele tiden (føler meg dum)

• Har ikke tron på meg selv

• Gråter mye

• Frykte og være sammen med familie og venner

• Blir veldig ofte sint på meg selv (du fortjener å dø)

• Dårlig samvittighet når jeg spiser

• Hvis ikke folk svarer meg på sms/tlf Da får jeg en tanke om jeg har gjort/ sakt noe galt. (fantaserer om hva som har skjedd)

• Føler meg som et dårlig menneske

• Kan kjøpe masse ting, uten å tenke om jeg virkelig trenger det

• Redd for fremende

• Glemmer/ mister ting

 

[klg,2 boys now:)]

hei tror nok du vil få gd hjelp hos en psykolog.det kan kansje ta tid,men vigtigste er at du søker hjelp.

 

lykke til!

[Tingeling med 2 troll]

Takk for det..

 

Ønsker deg en god sommer

[klg,2 boys now:)]

takk god sommer til deg og dine.å til ett friskt sinn:)

[Dr. Google]

Du har jo symptomer på bipolar lidelse.

Mamma har det, så vet hva jeg snakker om..

Men hvertfall, du må isåfall gjennom vurderinger og tester osv sånn at de kan gi en eventuell diagnose.

Samtaler altså, ikke noe blodprøver f.eks!

Hvis du har det, så kan du få medisiner osv

Tror det hjelper masse hvis du bare får noen å prate med

Masse lykke til!

Hold oss gjerne oppdatert

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

tenkte bipolar jeg også. eksen min er bipolar, og slik du beskriver

[mamarama og lille banan]

jeg vil bare si at du har tatt et rett valg med å søke hjelp! lykke til

[bambi på isen]

Vil bare ønske deg masse lykke til :-)

 

Klem fra

[*smula*]

Du har kommet langt når du har så oversikt over problemene dine.

Dette kommer forhåpentligvis bare til å gå rett vei.

Stå på, og fortsett å prat med mannen din

[<3 2prinser <3]

Håper du finner ut av ting hos psykolog! Lykke til hvertfall :-)

[Tingeling med 2 troll]

Takk for at du svarte meg..

Jeg oppdaterer gjerne...

 

Ensom

[Tingeling med 2 troll]

Takk for det.. Håper på det samme selv..

 

God sommer.

 

Ensom

[AO3]

Vil bare ønske deg lykke til! Det er modig og riktig gjort av deg å prøve å ta tak i problemene dine. *klem*

[Ranveig R]

Har ikkje erfaring med dette, men vil tru du har kome LANGT på veg med å søke hjelp hos psykolog og fått til å lage ei så lang og detaljert liste over problema dine.

 

Veldig mykje lykke til, håpar du får det bedre etter kvart (men rekn med at det vil ta tid).

[Emil & Røra]

Dette kommer du å få hjelp med! Og en så god forberedelse til timen skal en lete lenge etter! Som flere sier så har du tatt det aller viktigste skrittet nå. Sammen med at du har en mann som støtter deg så gir det deg en gode bedringsmuligheter. Bare husk å gi deg tid, gi deg og psykologen tid til å få en relasjon og ikke stress med at endringer skal skje med en gang. Noen ganger må det kanskje også bli litt tøft for at det skal bli bedre.

 

Lykke til!

 

Og til dere andre: det er så dumt å sette diagnoser. Folk kan begynne å google og bli veldig redde. Slike symptomer som HI beskriver kan skylder så uendelig mange ting (jeg er psykolog så akkurat det vet jeg).

 

 

 

[Gjest]

Kjære Ensom!

Så bra at mannen din hjelper deg til å søke hjelp.

Barndommen er viktig, det er da vi danner tryggheten i oss selv. Slik du beskriver deg selv, er det tydelige tegn på at du ikke fikk trygghet i barndommen.

Men nå har du tatt det første skrittet for å jobbe deg fram til å bli trygg og glad. Det er skremslene vi gjemmer inni oss som blir så store og stygge.

Få det ut! "Det er aldri for sent å få en god barndom", er det noe som heter. Skap deg en ny trygghet i deg selv. Lykke til!

Ønsker deg alt godt ;-)

[Gjest]

Kjære ensom, du er ikke alene.

Det er mange som har opplevd det samme som deg, og som har det vondt.

Det er ikke din feil at det har blitt slik, men du trenger hjelp for å behandle det som har skjedd.

Og du er kommet godt på vei nå, som du innser det og har skrevet denne listen.

Dette er typisk for oss som har opplevd seksulle overgrep og omsorgssvikt. Du skulle hatt hjelp for lenge siden, men det er ikke for sent.

 

Du fortjener IKKE å dø

Du har IKKE gjort noe galt

Du er IKKE alene

 

Hilsen

Ikke ensom lengre

[Gjest]

Du har forberedt deg godt og tatt det første viktige skrittet. Du har faktisk kommet langt allerede!

 

Med din bakgrunn ville det vært mer rart om du ikke hadde vansker. Vil råde deg til å tenke langsiktig når du nå skal ta tak i problemene dine. Ta ett skritt om gangen. Ønsker deg lykke til i prosessen!

 

Så må jeg si jeg blir skremt når folk her inne setter psykiatriske diagnoser på andre. Det bør man overlate til behandleren til den enkelte!

[Jente 06 + aprilgutt 09]

Synes du er kjempeflink som har klart å lage en sånn liste!

Kjenner meg igjen i noen av tingene, og det er sikkert normalt for noen og enhver innimellom. Men for deg så tar vel dette helt overhånd, og jeg føler med deg...

 

Mange får god hjelp hos psykolog, Lykke til!

Stå på, selv om det blir tøft å grave i fortiden så må det nok til for at det skal bli bedre, bra du søker hjelp nå når du har ansvar for barna også!

Klok mann har du også tydeligvis:)

[Tingeling med 2 troll]

Tusen takk for all tilbake melding som jeg har fått. Setter så stor pris på det...

 

Ensom

[MammaTil2]

Hei!

 

Kjente meg utrolig mye igjen i det du skriver. Jeg har ikke opplevd rus/vold, men mange års mobbing i tillegg til seksuelt misbruk.

 

Misbruket var fortrengt til ungene var født og jeg begynte å få grepet om mammaarollen. Etter noen år hvor jeg trodde at dette fikset jeg selv, tok jeg endelig mot til meg og kom meg til psykolog.

 

Jeg har gått der i et halvt år, og er ikke ferdig ennå. Det tar tid å komme gjennom så mye grums. Du blir ikke presset til å snakke om ting du ikke vil snakke om, men etterhvert så merker du at det går greit å snakke om det meste. Min psykolog er kjempeflink til å stille små spørsmål mens jeg forteller, slik at min synsvinkel forandrer seg og jeg klarer å koble rasjonelle tanker og følelser til opplevelsene. Jeg har nå kommet så langt at jeg kan tenke på og snakke om hendelsene uten å bli opprørt, men forholdet til mannen er fortsatt ikke bra. Jeg har heller ikke så god støtte som det virker til at du har, og derfor er det tyngre for meg å skulle involvere han.

 

Håper dere klarer dette sammen, og ønsker deg lykke til! Vi er desverre ganske mange, skjønner du.. Jeg sliter også med dårlig selvtillit, høyt stressnivå, dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker (og jeg skal helst være perfekt!) og ikke minst dårlig sexlyst (somo ikke akkurat er positivt for ekteskapet)

[@Tula77@ har fått prinsen<3]

Flott at du har tatt det første steget til å få hjelp Venter selv på time hos psykolog. Vil ønske deg masse lykke til, du er ikke alene

Klem.

[Tingeling med 2 troll]

Herregud.. blir helt rar jeg.. Gråter gjør jeg også.

Det er akkurat det samme som jeg har opplevd.. mobbing, rus, omsorgsvikt, seksuelt misbruk..+ mye mer.

 

Jeg forstår liksom ikke helt at ting som jeg har fortrengt kom så veldig opp når jeg fikk barn.. Har du noe svar på det?

 

Jeg har så mange spørsmål.. Hvor var støtten fra skolen hen? Når skar meg til blods på armene mine. Elr når jeg skulka fra skolen. Ville bare ruse meg.. Det fikk meg til å glemme alt det vonde. Satt bare å dunka hodet mitt i pulten. Ba på mine knær om at jeg ikke orket mer. Barneverne kom i bilde, Når jeg prøvde å ta mitt liv.. Prøvde å ta en overdose Som 16 år. Fikk noe tilbud om terapi, men min mor mente ikke at jeg trengte det..

Jeg ba til gud om at onkelen skulle dø.. 2003 fikk han et hjerteinfarkt. Han døde, jeg fikk mitt mirakel.

 

[MammaTil2]

Jeg vet ikke hvorfor det kom opp igjen akkurat når det gjorde. Kanskje har det noe med at vi blir mer oppmerksomme på følelsene våre under baby-perioden? Jeg vet ihvertfall for meg selv at det har ligget under der hele tiden, uten at jeg har visst hva det var. Har bestandig hatt lett for å begynne å gråte, ofte uten at det var så mye som skulle til..osv.

 

Skolen ante ikke hvordan de skulle takle mobbing i det hele tatt. Ble gjort noen spede forsøk på å ta opp problemet i klassen, men det var så lite at resultatet ble bare værre. Da hadde jeg jo sladret også..

 

Jeg hadde en litt enklere vei ut av misbruket enn deg, for han var ikke en slektning. Bare en venn av pappa. Når jeg ble gammel nok slapp jeg å være med dit på besøk, og etterhvert ble jeg sterk nok til å unngå han. Da hadde det allerede gått flere år...

 

Jeg har heller ikke drevet med selvskading, så det var ikke så synlig. Jeg mistet istedet de naturlige grensene en tenåringsjente burde ha, og kombinert med lav selvtillit førte det til at jeg ikke fikk verdens beste rykte akkurat.. Skulle gjerne hatt mye ugjort, for å si det sånn...

 

Men det hjelper å gå til psykolog! Jeg har det tilnærmet helt bra med meg selv nå. Trenger mer hjelp med forholdet, men da må vi være to. Foreløpig vet jeg ikke om han er villig til å være med, eller om jeg vil ha han med. Hos oss har det gått så langt at jeg vet ikke om forholdet lar seg redde. Du er kjempeheldig som har god støtte i mannen din. Hvis både du og han er tålmodige nok, så klarer du å komme deg gjennom dette. Du har da vært gjennom værre ting før, og selv om det ikke føles slik nå så blir man sterk av så mye motgang. Det finner du ut når du begynner å jobbe med det :-)