Skal til psykolog til torsdag

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg har skrevd en huske liste sammen til første møte med psykolog som jeg skal til... Siden jeg ofte ikke klarer å prate om mine problemer..

 

Jeg har hatt en grusom barndom.. Mye vold og rus/ seksuelt misbrukt. (omsorgsvikt av mine foreldre) Har ikke klart å fullføre skolen en gang.

 

Flyttet ut som 16år. Traff en syk mann. som var 13 år eldre en meg. Han stengte meg inne.. klarte å komme meg vekk fra han. Siden jeg prøvde å ta mitt eget liv.. Siden jeg følte at jeg hadde ikke noe mer å leve for.. Følte meg så ensom.

 

Etter at jeg selv fikk barn begynte mine problemer å dukke opp. Ting som jeg har fortrengt som barn selv.. Kan ikke helt forstå det selv.

 

Jeg håper jeg får hjelp, å at det er noe de kan ta tak i.. Hva tror dere som kan feiler meg?? Kan jeg bli kvitt alt dette her. Ønsker bare å leve helt normalt. Skulle ønske jeg klarte å ta meg en utdannelse. Men klarer ikke det.. Det går bare rundt i hodet mitt. Er fylt 25. Traff mannen min som 18 år.. Fikk vår første barn som 20åring. Etter 3 1/2år seinere kom neste man. Ellers har jeg hat masse nok med meg selv. Har vært veldig redd for å søke hjelp. Det var mannen min som fikk meg til å gjøre det.. Jeg veit at jeg har masse problemer.. Men jeg er så fryktelig redd for å grave i fortiden min. Ting kan vel ikke bli være vel????? Håper noen svarer meg..

 

Hilsen ensom

 

 

 

• Må ha kontroll til en vær tid

• Angst, uro i hele kroppen

• Veier samtaler (tenker på hva som gikk galt i samtalen)

• Har veldig dårlig samvittighet for alt å ingen ting

• Selvmords tenker (ser for meg hvordan jeg skal ta livet mitt)

• Har 1000 vis av planer i hodet

• Får en tanke, da må den gjennomføres med en gang

• Sover dårlig

• Eier ikke sex lyst

• Klarer ikke å konsentrere meg (har masse bilder i hodet eller planer som forstyrrer meg)

• Har et humør som svinger veldig

• Dagdrømmer går inn i en transe med musikk. (fantaserer om stort sett alt som har med livet å gjøre)

• Er bestandig stresset (klarer aldri og slapp av) Har for mye tanker å uro inne i meg

• Spiser til jeg kaster opp/ får vondt i magen. (overspiser)

• Er konstant usikker. Klarer aldri å ta noen valg

• Har ikke selvtillit

• Er liv redd for masse folkemengder

• Er veldig mørkeredd (ser for meg ting) føler at det er noen som kommer etter meg

• Er husredd

• Humøret kan være veldig høyt.. detter veldig fort ned i kjelleren.

• Skvetter, hører lyder ofte. Er på vakt til en vær tid.

• Tenker stort sett bare negativt

• Har vonde minner som dukker opp stadig når jeg sitter i ro

• Tar ikke tlf hvis der uskjente som ringer

• Flukt følelsen (pakker alt jeg har, veit ikke hvor jeg skal ta veien)

• Skulle ønske ikke jeg eksisterte her på denne jord

• Vil helt bare være en liten flue som ingen ser

• Får for meg ting. ALT BLIR SÅ VELDIG VIRKELIG (da er det slik)

• Takler ikke forandringer

• Må planlegge vær eneste ting

• Grubler

• Ber om unnskyld hele tiden (føler meg dum)

• Har ikke tron på meg selv

• Gråter mye

• Frykte og være sammen med familie og venner

• Blir veldig ofte sint på meg selv (du fortjener å dø)

• Dårlig samvittighet når jeg spiser

• Hvis ikke folk svarer meg på sms/tlf Da får jeg en tanke om jeg har gjort/ sakt noe galt. (fantaserer om hva som har skjedd)

• Føler meg som et dårlig menneske

• Kan kjøpe masse ting, uten å tenke om jeg virkelig trenger det

• Redd for fremende

• Glemmer/ mister ting

 

[Anonym bruker]

Jeg vil tro du har angst og er deprimert. Kanskje du også kan begynne på medisin som antidepressive.

Uansett er det kjempeflott at du får hjelp nå. Håper du liker psykologen din og at du etterhvert klarer å snakke med han eller henne. Du skulle hatt hjelp for lenge siden. Jeg syns nesten det er litt rart at du ikke har fått det før nå!

Lykke til! Du har nok en lang vei å gå, men hvert skritt er mot det bedre

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar annonym 20:35

 

Jeg er veldig klar for å ta tak i livet mitt... Er veldig glad for at mannen min står ved min side..

 

Ensom

[Anonym bruker]

Denne listen bør du ta med til psykologen, klassiske symptomer på angst og depresjon. Jeg har hatt akkurat de samme tankene og følelsene du opplister her.

Det finnes hjelp å få og den som har best dokumentert effekt er antidepressive tabletter og samtale med psykolog.

 

Men husk det tar tid å bli frisk, ta det skritt for skritt og du blir bra igjen.

Lykke til!

 

jeg tenker på deg, har gått igjen akkurat det samme som deg. Angst og depresjon er noe dritt.

[Anonym bruker]

Takk for svar anonym 20:43.. Håper å bli kvitt dritten.

 

Kan jeg spørre deg hvor lang tid du brukte..? Siden du har hatt samme tankene og følelsene..

 

ensom

[Anonym bruker]

Ut fra symptomlisten din kan det godt være bipolar lidelse eller PTSD (post traumatisk stress disorder) PTSD med tanke på at du har opplevd overgrep og mishandling. Angstsymptomene sekundære til bipolar eller PTSD.

[Anonym bruker]

Takk for svar anonym 20:50. PTSD eller bipolar er det farlig??

 

Tenker på barna mine... hvis jeg skulle mist mannen min. Er så fryktelig redd for at han skal ta fra meg barna.. At jeg skal få noe på papiret.. Hvis jeg har PTSD ELLER BIPOLAR er det noe kan bli kvitt.?

 

[Anonym bruker]

dytter litt jeg..

 

ensom

[Anonym bruker]

http://www.lommelegen.no/320670/post-traumatisk-stresslidelse

 

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=3083

 

Høres ikke så veldig ut som bipolar?

[Anonym bruker]

20:43 her.

 

Det er 4 år siden jeg fikk dette, med tabletter tok det 1,5 år å bli kvitt angsten. Tror jeg fikk depresjon pga angsten. Depresjonen tok lengst tid 2-3 år, tror jeg har hatt det lenge uten at jeg visste det. Tok tid før jeg oppsøkte hjelp. Men først da gikk jeg til psykolog.

 

Når jeg begynte på tabletter ble det fart i sakene og merket først litt bedring umiddelbart, så tilbakefall og nesten 1 år gikk og så plutselig begynte ting å løsne virkelig. Det var så jeg ikke kunne tro det. Jeg følte meg så normal, det var helt herlig. Nå nyter jeg hver dag og oppsøker positive ting, holder meg unna negative ting. Jeg ble fortalt at det er fare for tilbakefall 6 mnd etter jeg er ferdig med tablettene. Dette skal jeg ALDRI igjennom engang til.

Nå kjenner ikke jeg så godt til biapolar og p.stress syndrom.

 

Men slik var det for meg i allefall. Men ikke bli motløs av at det tar lang tid å bli frisk, du får veldig lyse dager innimellom også.

Hilsen 20:43

[Anonym bruker]

Jeg fikk ikke opp den siste linken din.. anonym 21:27 Men den første fikk jeg opp..

 

Jeg kjente meg veldig mye igjen..

 

Håper å komme til buns i dette her.. Slik at jeg kan få et bedre liv sammen med barna/ mannnen min.

 

Mvh

 

Ensom

[Anonym bruker]

Så fint å høre... Nå ble glad..

 

Da ordner det seg sikkert for meg også.. Tusen takk far at du svarte på innlegget mitt. Lykke til videre

 

Mvh

Ensom

[Anonym bruker]

Du, jeg tenkte på en ting.. Du skriver at du er redd for å miste mannen din og barna dine, men så vidt jeg vet skal det MYE til for at han (ved et evt. brudd en gang) skulle ha rett til å "ta dem fra deg" som du sier. Jeg vil bare si at det skal du ikke bekymre deg for. Barna trenger deg. (Om du har psykiske problemer eller ikke.) Lykke til på ferden videre! Dette går så bra, så!

[Anonym bruker]

Det var godt å lese... Der er mye av grunnen til at jeg ikke har oppsøkt hjelp tidligere.. Han har truet meg flere ganger, siden han mener at jeg er gal.

 

Jeg er ikke stygg med barna mine.. Elsker deg over alt på jord.

 

Kan heller si at jeg kan være stygg med meg selv.

 

Ensom

[Gunn og Gutta]

Heisann!! Har ingen råd eller erfaringer å dele med deg, men vil bare ønske deg lykke til i fremtiden:o) Du har tatt det viktigste steget nå, så dette klarer du!!

[Anonym bruker]

Takk for hyggelig tilbake melding Gunn og gutta...

 

Føler meg ikke mye ensom nå.

 

 

Ha en riktig god natt

 

Mvh

 

Ensom som ikke er ensom.. hiihi

[Anonym bruker]

Det her synes jeg var veldig ekkelt å lese for å være ærlig:( Samtlige punkter kjenner jeg meg igjen i, det er som jeg har skrevet det selv. Bortsett fra å være mørkredd, stemmer alt. Jeg er forresten også 25, klarer ikke fullføre utdannelse, fikk barn da jeg var 21.. jeg har gått på Zoloft tidligere, men da jeg gikk på det gjorde jeg utrolig mange dumme ting, det var som å gå på dop..

 

Beklager hvis jeg får dette til å handle om meg, men hva burde jeg gjøre?? Må jeg oppsøke psykolog jeg også, det var så tøft for meg å slutte på antidepressiva, vil ikke begynne på det igjen..uff:(

 

Jeg ønsker deg all verdens lykke til HI, håper det går bedre med deg og du er tøff som har tatt dette steget! Klem

[Anonym bruker]

Kjære Anonym 00:35.

 

Uff så trist å lese at det er flere skjebner der ute. Men samtidig litt godt å lese at jeg er ikke den eneste som har opplevd mye vondt.

 

Jeg har ikke noe lyst til å gå på medisiner som jeg blir dopet på. Jeg har mer tro på psykolog, som kan hjelpe meg til å bearbeide alt det vonde som jeg har opplevd.. Siden jeg var så fryktelig dum å rusa meg fra jeg var 14-18 + at jeg hadde en sprekk når jeg var ca 22. Så tror jeg at det ligger latent inne i meg. Siden jeg veit at stor del av min familie har slitt med alkohold problemer.

 

Derfor er jeg veldig redd for tabletter.. ønsker ikke å bli en rusmisbruker.

 

Jeg syns burde ta kontakt med fastlegen din. Så ordner de resten for deg.. Det gjorde jeg.. Det er veldig godt å stikke hull på den verkebyllen..

 

Ønsker deg masse lykke til.

 

Klem Ensom

 

[Anonym bruker]

Hei! Anonym 23.18 her. Truer mannen din deg med å ta fra deg barna? Det er ikke mye snilt, må jeg si. Bra han har fått deg til å gå til psykolog, da, for der vil de hjelpe deg! (Og husk: Det er DEG de vil hjelpe, ikke din mann etc.) Ikke tenk en gang på mannen din sine trusler.. Det er ikke noe "galt" med deg, du har bare en tøff periode i livet, som jeg er sikker på at du med selvhjelp og profesjonell hjelp vil komme over!

 

Ikke tvil om at du elsker dine barn, og dine barn elsker deg!! Ikke glem det.

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du skal fokusere på noen diagnose. Diagnoser har kun noe å si i forhold til behandling.

Jeg har lang erfaring med depresjon og angst. Jeg er nå 100% "frisk".

For meg hadde antidepressiva absolut ingen verdens ting å si. Når problemene er bagasjen man bærer på, så er det vel idioti å medisinere bort det fortiden gjør med en? Det blir jo ikke borte, man bare utsetter problemene en stund.

Det som hjalp meg var gruppeterapi. Et år intensiv behandling og tre år med oppfølging i tillegg til individuell terapi hos psykolog.

En ting er å snakke om ting som har skjedd, noe som nok er viktig, men for meg har det viktigste vært adferdsendring. Klare å gå ut av fastsatte mønstre for så å klare å ta kontroll over eget liv. Gruppeterapi kan hjelpe deg med å se tydelig hvilken rolle du lettest tar på deg i sosiale settinger og gir deg muligheten for å prøve ut andre sider ved deg selv, i et trygt miljø.

 

I dag er det over 7 år siden jeg begynte i behandling og livet mitt er fundamentalt forandret. Jeg gjør gode valg for meg selv og har ro i sjelen. Jeg setter meg mål som jeg klarer å realisere. Ting som sikkert er helt vanlig for folk flest men som for meg er en bragd.

Fortiden blir man ikke kvitt, men man lærer å leve med den. For meg har den blitt noe jeg vet, men som jeg sjeldent har fremme. Og den er ikke utslagsgivende for hvordan jeg lever livet mitt.

 

Ellers bør jeg kanskje slenge på at å jobbe med ting gjør vondt, men man dør ikke av det. Etter hvert så gjør det litt mindre vondt og til slutt så lærer du at du ikke dør av å ha det vondt, og at det faktisk går over.

Mitt mål var i utgangspunktet at jeg skulle klare å leve et liv uten å være suicidal. Jeg har fått så utrolig mye mer enn det. :-)

 

Masse lykke til!

 

[Angelina Jolie]

Syns du virker litt kua av mannen din jeg. Slår han deg?

[Anonym bruker]

Kjære deg, trist å lese om at du ahr hatt en så vond oppvekst. ingen abrn skulle ha det sånn..

 

Kjempebra at du tar steget å gå til psykolog. Jeg er enig i deg ang at man skal være litt skeptisk til medisinering av dette, det aller, alelr viktigste for deg som ahr vonde minner er å bearbeide dem!! Dvs snakke, snakke og snakke om det- igjen og igjen!!! Og med all snakkingen så må du være forberedt på at følelsene dine komme rtil å gjennomgå en stor påkjenning.. Mye tristhet, sorg, sinne og redsel som skal ut. Men dette MÅ ut!!! Det er bra at du går gjennom en del av det på nytt, hvis ikke blir du aldri kvitt det. Å stenge ting inne hjelper ikke!!! Ønsker deg lykke til, du har tatt første skrittet mot et nytt og bedre liv....

 

klem

[Anonym bruker]

Ja han har gjort det flere ganger.. For noen mnd siden var jeg veldig deprimert.. Ville bare flukte fra alt. Det har vært mye sykdom i familien. Ikke minst den lille gutten våres.. Flydd inn og ut av sykehus. Uten at de klarer å finne noe.. Han har vært syk fra han var 2 mnd gammel.

 

Mannen min begynte i ny jobb fra januar.. Han møte veggen i mars, tilegg ble jeg akutt lagt inn på sykehuset. Måtte ta galleblæra mi. Var veldig syk..

 

I tillegg var minsten syk oppe på det helle. + mye masse mer som jeg kunne fylt ut her..

 

Det var da mannen min tvang meg til å søke hjelp.. Jeg ville ut av forholdet.. Bare maktet ikke mer.. Hadde bare mest lyst til å gi opp..

 

Vi er fortsatt syke alle sammen.. Går til behandling, tillegg hadde mannen min et hjerteinfarkt for 2 uker siden.

 

Det gikk heldigvis bra med han.. Men nå håper jeg at livet vårt vil begynne å gå på skinner igjen.. Ellers så veit jeg ikke hva jeg gjør..

 

Ensom

 

[Anonym bruker]

Nei han slår meg ikke...

[Tingeling med 2 troll]

Takk for all tilbakemelding som jeg har fått av dere.. Setter så stor pris på det..

 

Ensom