Hvordan forholde seg til mennesker som

[Attpåklatten :-)™]

alltid skylder på alle rundt seg?

 

En sjelden gang (heldigvis), møter man mennesker som tydeligvis føler seg så ufeilbare at det er skremmende. Som alltid skylder på andre, det være seg barnehage, skolesystemet, barnas venners foreldre, familie, naboer, venner etc......som aldri ser sin egen rolle i kaoset sitt. Og som har behov for å rope høyt, fortelle andre hva som er det rette og som er de mest fordømmende og dramatiske mennesker....

 

Jeg skyr dem som pesten. Har møtt, svært få vel og merke, oppigjennom årene. Jeg trekker meg bort, ønsker ikke å få energien deres i nærheten. Men noen ganger må man på et eller annet vis forholde seg til sånne.

Hva gjør du når du må forholde deg til sånne mennesker?

 

Og hvorfor er det så vanskelig for sånne mennesker å se at de faktisk spiller en stor rolle i sitt eget kaos? Det er da common sense at vi mennesker påvirker våre egne liv i stor grad, og kan velge å forandre oss, lære oss å tenke annerledes enn gamle mønstre etc.....eller?

 

Håper det er flere som har tanker rundt temaet...for jeg tror de fleste av oss møter noen på livets vei, og forundres over manglende selvinnsikt. Selv om disse menneskene ofte er de som prater mest om hvor utrolig mye innsikt de har.........fniiis:-)

 

 

[♥Snulder]

Å ja da!! Man møter stadig noen i kategorien du beskriver:=/

Jeg kan i de fleste sammenhenger gjøre som deg.... trekke meg unna. Men dessverre så jobber jeg sammen med ei slik ei..... null mulighet til å komme seg unna....blæhhhh.....

[Gummelillan]

Hm, kjenner typen. Finnes en del av den sorten, ja. Ganske så utmattende å måtte forholde seg til sånt. Har møtt de både privat og i jobbsammenheng og blir egentlig slått over hvor navlebeskuende er det egentlig mulig å være.

 

En kollega av meg forsøkte nylig å fortelle en slik person at hun kanskje var litt vel negativ... Kan vel bare si at det ikke gjorde situasjonen særlig bedre ;-)

[Babyonboard ;-)]

Aller helst så unngår man sånne mennesker... Men det går ikke alltid, og da sliter ihvertfall jeg...................

 

Har noen sånne rundt meg, og ja jeg MÅ forholde meg til de :-( Og nei jeg aner ikke hva man skal gjøre, spesielt når man har lyst å be de dra dit peppern gror ;-)))

[Fireblade]

Må jo le litt da for det er som jeg skulle skrevet det selv. Og etter mange år med å gremme meg så har jeg kommet frem til den konklusjon at det har ingen som helst virkning verken å si noe, gremme seg eller noe som helst. Mennesker av den kategorien er ganske enkelt ikke i stand til å se seg selv utenfra, de er heller ikke i stand til å se at andre enn de selv har rett så uansett hvor gode poeng man kommer med så vil de bare finne en grunn til hvorfor nettop du er helt idiot som kunne si noe sånt. Kun en ting å gjøre; ha så lite med de å gjøre som overhode mulig og vær overbærende. Å gremme seg gir bare deg selv magesår til slutt og du kan aldri klare å omvende de eller få de til å se hvordan de virker på sine omgivelser. Du kan jo selvfølgelig be om ett mirakel... Tror kanskje det eneste virkemiddele som kanskje gir effekt er å gi klar beskjed om at du ikke ønsker å høre noe negativt om noen andre eller deres mening i bestemte saker eller hvor rett de har og at alle andre tar feil.. Selv om de bak din rygg vil si at du er helt håpløs så slipper hvertfall du å høre på de om du klarer å være konsekvent da.

 

Jaja.. lykke til:)

[Gjest]

Slike folk skylder ikke ALLTID på alle rundt seg, HI, det er min erfaring. Bare noe er galt. Alt som er RIKTIG er jo deres fortjeneste helt og fullt

 

Dette er folk jeg selv opplever som slitsomme å forholde meg til. Først og fremst, tror jeg, fordi ord som "plikt" og "ansvar" er ord de ikke aner betydningen av, og sjelden bruker, "rett" og "krav" er derimot ord de kjenner svært godt til.

 

Og å få slike folk til å forstå er bortkastet energi. Like bortkastet som vanlig oppdragelsesarbeid er på noen få barn. Et gammelt ord sier om oppdragelse at "Den må VETT ha som tukt skal ta". Om du leser ordene "vett" og "tukt" riktig (vett som forstand eller fornuft, ikke IQ, tukt som oppdragelse, ikke pryl) er dette en helt riktig observasjon. Når den alminnelige sunne fornuft (common sense, som du kaller det, HI) til å se at det er en verden utenom en selv mangler, nytter det ikke å oppdra, verken barn eller voksne. Det er bare sløsing med energi! Heldigvis er slike tilfeller sjeldne.

 

Akkurat samme tanke finner du for øvrig også omtalt i Salomos Ordspråk: "Tilrettevisning virker mer på den forstandige enn hundre slag på dårens rygg". Ja, for den som har forstand/fornuft/common sense lar seg påvirke av en tilrettevisning. Men mangler denne, kan man ikke banke den på plass med makt. Kunne man det vet jeg om et par jeg selv skulle brukt både skjærebrett og vaskekost hardhendt på ryggen til. Lov eller ikke lov

 

Slike må man, slik jeg ser det, bare ha så lite å gjøre med som mulig, og være dårligst mulige tilhørere for! For er man dårlig tilhører slipper man å høre mer enn høyst nødvendig av deres syt og klag (da er man "ikke attraktiv" i deres øyne), støtter man dem er de uuttømmelige!

 

Og selvsagt er det slike som snakker om sin egen selvinnsikt. Den som HAR selvinnsikt, behøver ikke å snakke om den! Når man begynner å snakke om gode egenskaper, uten at man direkte er spurt om å vurdere dem, ringer det alltid ei bjelle hos meg: "Viser ikke livet ditt dette tydelig nok, siden du, helt uoppfordret, må fortelle meg dette med ord"?

 

Som en gutt i klassen min sa til en annen gutt da jeg gikk i småskolen: "Du er så dum at du aldri kommer til å ane selv hvor dum du er!" Det er vel egentlig rette å si om slike folk du beskriver også, HI?

[Iiiiik]

Jeg syns den siste setningen din er noe jeg kjenner meg igjen i. De med lite selvinnsikt prater masse om hvor utrolig mye innsikt de har. Og jeg føyer til for egen del: de sier at andre ikke har selvinnsikt. Jeg syns også at noen alltid skyller på andre når det ikke går bra og at de ikke klarer å se hvordan de selv er med på å bidra til at det er vanskelig. Som ikke tar imot en utstrakt hånd, men som er selvrettferdige og påstår at de ikke har gjort noe galt. Nesten aldri faktisk, de bare blir utsatt for masse gærne folk. Jeg syns at det er dødfødt å forandre sånne folk og har sluttet å komme dem i møte. Alt du sier kan og vil bli brukt imot deg neste gang jeg trenger å bruke noe mot deg. Det orker jeg ikke å forholde meg til rett og slett.

[Ronja65]

Jeg jobber sammen med en sån dame. Det verste er at man må ta seg i kragen, så man ikke blir for mye påvirket... For noe av det hun faktisk sier er det jo et poeng i.....det er bare så mye og heele tiden:-(

Det triste er at det blir så negativ stemning..

 

Hun kan også være en kjempefin dame som gjør en utrolig bra jobb... Så hun er begge deler...

Vanskelig dette....