Sier dere unskyld til barna deres?

[Anonym bruker]

Når dere har gjort dem urett, beklager dere da hva dere har gjort? Og hva med mennene deres?

[hit og dit]

Ja det skulle berre mangle.

[Tia med 2 ♀]

selvfølgelig

[KaMa]

Ja, selvfølgelig.

[Soon to be mum]

Nå har jeg ikke barn enda, men selvfølgelig ville jeg ha gjort det selv hvis det hadde vært aktuelt.

[SOMMER :)]

Ja...

[Gjest]

Jepp. Senest i forrigårs.

[CottenCandy♥Butterscotch]

Selfølgelig sier jeg unnskyld.

[Anonym bruker]

ja det gjør jeg, gjør det på jobben med barna mine der og.

[Gjest]

Ja selvsagt! Begge to. Skulle bare mangle, vi er jo rollemodellene deres som skal lære dem at det er lov å gjøre feil, men at man da unnskylder seg etterpå.

[Anonym bruker]

Ja, klart jeg ber barna om unnskyldning hvis jeg har värt urimelig! Hvordan skal de ellers läre å gjöre det samme?

[Anonym bruker]

Ja, alltid! Og minst like pent og "ydmykt" som jeg ville forvente av barnet i en slik situasjon. For også det er oppdragelse! Barnet merker seg godt hva du gjør, og opptrer senere, i lengden etter "barneoppdragelsens hovedregel" som er "JEG gjør akkurat som DU gjør" (for du er jo forbildet mitt!)

[FlightlessBird]

Ja... det har vi begge måtte gjort! Sier også at voksne også kan gjøre feil (vi har ikke alltid rett) og da må vi også si unnskyld!

[♥2 små gull♥]

Selvfølgelig, både for å vise at man kan gjøre feil og da er det riktig å beklage etterpå, og fordi det føles helt naturlig og riktig for meg å gjøre det hvis jeg har gjort noe feil. Selvfølgelig! Jeg sa til og med unnskyld til bikja vår (når vi hadde hund) hvis jeg hadde vært i overkant streng og fikk dårlig samvittighet etterpå!

[Anonym bruker]

Ja, det gjør jeg. Når det plutselig går opp for meg at jeg har vært dum, urimelig eller urettferdig mot han sier jeg unnskyld. Det er man nødt for av og til, og det føles alltid bedre etterpå.

[Anonym bruker]

jeg synes ikke man skal fly og si unnskyld til ungene sine i tide og utide... Når jeg gjør en feil tenker jeg at jeg må gjøre det bedre i neste situasjon.. jeg belaster ikke ungen min med min egen dårlige samvittighet... Uretten er uansett skjedd... og hvis jeg som rollemodell vakler og viser usikkerhet rundt egne handlinger altfor ofte vil det bare føre til usikkerhet hos barna også...

[Anonym bruker]

Ja, det er jeg flink til. Synes vel ikke det er vanskelig i det hele tatt, men det blir vel kanskje verre når barna blir tenåringer:) Barna mine er flinke til å si unnskyld til andre barn og voksne, så noe godt fører det vel med seg.

[Anonym bruker]

lDet er jeg uenig i, anonym 00.40. Jeg mener selvsagt ikke at man skal si unnskyld hele tida, men jeg tror det av og til er på sin plass. Barn blir ikke usikre av det, men de lærer at voksne heller ikke er perfekte, og det er viktig lærdom.

 

Du skal ikke formidle usikkerhet, men du skal kunne formidle anger og dårlig samvittighet når du forstår at du har gjort eller sagt noe dumt overfor barnet. Vil du at ditt barn skal lære seg å si unnskyld til deg og andre mennesker, må du være en god rollemodell også på det området.

 

Da sier du egentlig til barnet: Jeg er voksen, men kan også noen ganger gjøre feil. Da er det viktig for meg å be om unnskyldning for det, og jeg vil prøve å gjøre det annerledes neste gang. Slik lærer du barnet at det ikke er farlig eller skammelig å be om unnskyldning. Ingen av oss er perfekte, men alle kan si unnskyld og prøve å forbedre feilene sine.Barn har ikke noe godt av å tro at foreldrene er perfekte og aldri gjør feil, de har godt av at vi opptrer som hele og uperfekte mennesker, som tar ansvar og elsker dem uansett.

[Anonym bruker]

Ja.

[Anonym bruker]

Støtter deg fullt ut 0047!

Å si "unnskyld" til et barn er ikke å være en "usikker rollemodell"! Det er vise barna hva man gjør når man gjør når man har begått en urett! Og det er slik barnet lærer hva DET har å gjøre når en urett er begått!

For ikke vent at barnet skal be om unnskyldning når man ikke gjør det selv! "JEG gjør hva DU gjør (ikke hva du sier jeg skal gjøre)! Og sier du et og barnet tydelig ser at du selv gjør noe annet, blir barnet usikkert på hva det skal tro på. Og da blir det hva du gjør, ikke hva du sier som bestemmer!

 

Å kunne si unnskyld til et barn er i mine øyne et signal om en voksen som er trygg på seg selv og hva en står for! Jeg har selv foreldre som aldri tok seg bryet med å si "unnskyld" (etter hvert lærte jeg jo å forstå hvilke handlinger som betød "unnskyld", men jeg hadde gjerne sett det sagt også). Og jeg minnes fra første skoleår en lærer som meget forbilledlig og ydmykt ba en elev han hadde begått grov urett mot ute i friminuttet. Ned på (et) kne ved pulten og med bøyd hode og framrakt hånd! Den læreren vant min respekt der og da, og han har den enda, selv om dette er godt over 30 år siden! Og jeg vet jeg ikke var den eneste i klassen som fikk respekt for ham der og da!

 

NN var (og er) en streng lærer, som meget godt visste hvordan han skulle ha det i sine timer. Og han fikk det slik også, displinproblemer var ukjent i klasser han underviste, selv om han krevde mer disiplin enn de fleste (av oss, men enda mer av seg selv). Ikke Ikke pga strengheten, men pga ydmykheten og hva han selv viste oss om hvordan vi skulle te oss! Fordi bare den som kan gjøre seg selv så "liten" i nærvær av en barneflokk når det er det rette er et virkelig stort menneske (og HELT trygg på seg selv som oppdrager)! Akkurat det fattet vi, helt intuitivt, selv om vi bare var seks-sju år! Tenk at NN var SÅ opptatt av å hva gjøre hva riktig var selv også, selv om han var "helt voksen" (i motsetning til foreldre flest, om jeg har forstått ting rett, på slutten av 70-tallet). For at voksne iblant begikk urett, det visste nok de fleste av oss i klassen. Men at voksne ba barn om unnskyldning for begått urett var ny lærdom for mange av oss! Og her ble lærdommen, som han fåfengt kunne snakket om i årevis, prentet dypt inn i oss på ett minutt! Slike lærere, og slike foreldre, har sjelden problemer med respekt når DEN trengs. For de har en respekt de har VUNNET hos et barn. Ikke en respekt de har BEORDRET barnet til å ha, og som de etter årevis med "gnål" ikke får mer enn høyst nødvendig av!

 

Og tror du den læreren hadde noe problem med å få noen av oss til å si "unnskyld" når det var påkrevd?

[Anonym bruker]

Nå er jeg ikke blitt mamma ennå da (venter og venter )

men det er en ting jeg vil forvente av mitt barn,og da skal hun kunne forvente det samme av meg! Skal ha respekt for barna sine,og si unnskyld til dem som du ville gjort til hvem som helst voksen.

Practise what you preach (eller hvordan det skrives )