Angst

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å skrive dette så kortfattet som mulig. Jeg sliter litt med angst til tider. Det startet vel da sønnen min ble født for snart ett år siden. Jeg fikk store problemer med å la enkelte mennesker holde han, og ingen andre enn mannen min fikk holde han over lengre tid. Jeg gråt og skjalv da svigerinnen min skulle ta han med på trilletur da han var liten baby jeg hadde nesten ikke hatt barnevakt for han. Gradvis har dette gått nesten over heldigvis.

Men en ting henger i. Innimellom ser jeg for meg dramatiske og forferdelige ting skje med sønnen min. Det høres fryktelig ut, men jeg "stopper" på en måte tanker før det går for langt. Feks når vi står i et veikryss og venter på grønn mann for å gå over gaten - noen ganger ser jeg for meg at vogna triller ut i gaten og en bil kjører på han! Eller hvis noen holder han så kan jeg se for meg at personen bare skal bruke all sin kraft og kaste han i gulvet. Jeg blir helt kvalm av tanken, og må bare riste de ut av hodet før tankene går for langt om du skjønner.. Fatter ikke hvorfor jeg tenker sånn. Jeg kunne ALDRI latt noe skje med sønnen min. Han er alt for meg, så jeg kunne aldri skadet han.

 

Nestehelg skal jeg og mannen min på en dagstur til nærmeste storby. Det er ca 2-3 timer reisetid og sønnen min skal være hos besteforeldrene sine imens. Jeg har vært borte fra sønnen min så lenge før, men har aldri vært så langt fra han. Jeg gruer meg veldig og har flere ganger avlyst turen. Men største grunnen til at jeg gruer meg er i frykt for at noe skal skje med oss på veien. Vi skal sitte på med et vennepar av oss, og jeg ser for meg i hodet mitt av vi kræsjer med bilen. Jeg får helt angst av å tenke på at sønnen vår blir etterlatt uten foreldre. Idet jeg skriver dette går det opp for meg at jeg har større problemer enn først antatt.

Altså jeg tenker ikke sånne tanker hele tida. Kanskje 1 gang om dagen, eller flere når det er som verst og ingen på gode dager. Men det er uhyggelig

 

Hva kan jeg gjøre for å slippe angsten?

[Anonym bruker]

Hvordan slippe angsten ? Det er vel terapi og selv jobbing som må til.Jeg sliter selv med angst og kan kjenne meg igjen i det du sier. Det jeg gjør med en gang tankene kommer prøver jeg å fjerne det med "roten". Jeg ringer noen for å prate , ikke om problemet men for å distansere meg selv. Jeg går og trener og jobber hele tiden med å bryte tankemønsteret mitt. Det hjelper hvis jeg tar det ved "roten", hvis jeg ikke gjør det får jeg hjertebank, blir tungpusten og redd.

Leger kan skrive ut angstdempende, det kan også være godt å snakke med legen om dette.

 

Alle sliter med angst i forskjellige grader så det er ikke noe å skamme seg over.

 

Lykke til og kos deg på turen, det vil gå fint :=)

[Anonym bruker]

Takk for svar Jeg føler ikke at dette hemmer meg i hverdagen egentlig. Selv når jeg står i veikrysset og spiller filmen hvor vogna triller ut i veien inni hodet mitt så vet jeg godt at dette bare er tull, også kan jeg lett riste på hodet og tankene forsvinner. Det er lett å slutte å tenke slik, men de kommer opp innimellom likevel. Det kjennes nesten som at jeg drar opp tankene selv. At jeg gjør det med vilje om du skjønner? Men forstår ikke hvorfor! Det gjør meg jo bare uvel.

Også er jeg litt redd for terapi. Har hørt om tilfeller hvor folk mister barna sine fordi de ikke er friske i hodet.. Er livredd for å miste sønnen min!

 

Takk, jeg vet egentlig det vil gå bra. Men jeg gruer meg veldig likevel.. Det KAN jo skje!

 

Hi

[Anonym bruker]

Uten at jeg er kvalifisert til å stille diagnoser så tror jeg at du bare har et meget godt utviklet beskyttelses ansvar ovenfor din sønn. Du går igjennom farlige senarioer og vurderer dem, du ligger ett steg foran .

Og dette er veldig vanlig hos mødre, så tror ikke du skal bekymre deg for mye. Hadde vært verre om du ikke klarte å riste tankene av deg.

 

Reis på tur og nyt tiden med annen din og dine venner, du glemmer nok frykten din ganske raskt i godt selskap

 

Klem fra meg som svarte deg :=)

[Anonym bruker]

Dette her er katastrofetanker. Jeg har MYE slike tanker og er en del av det å ha angst. Jeg ville funnet meg en som holder på med kognitiv terapi, som går på endring av tankemønster. Det er slitsomt å ha mye irrasjonelle tanker, men det går an å gjøre noe med.

 

I forhold til ungen din går det sikkert bedre etter hvert, men du har kanskje godt av å overlate han litt oftere til andre? Det er jo mest skummelt i begynnelsen, men jeg garanterer deg at det går bedre etter hvert!

 

Og som hun over her sier, det er nok også mye normalt i å være overeskyttende ovenfor barna sine, men man må jo gi barna litt pusterom etter hvert. Ellers kan man fort overføre sine angster på barna.

[3 er nok!]

det kan virke som om du har seperasjonsangst i fht din sønn. du bør virkelig søke hjelp, og dette er jo første skritt på veien; å innse at du jar et problem. husk at dette ikke bare er ditt problem, det er også din sønns prøblem, han merker at du har problemer med å forlate han, stole på andre og er overbeskyttende, som igjen kan skape seperasjonsangst hos han. både du og han (spes han) kan få store problemer når han skal begynne i barnehage/skole om du ikke løser dette nå. gå til en psykolog/terapeut, ikke først og fremst for din skyld, men for din sønn.

 

lykke til!