Hvor mye kan man forvente?

[Bolla Pinnsvin]

Jeg bare spør...

Hvordan ligger det an følelsesmessig mellom deg og mannen/samboeren din? Da mener jeg dere som har vært sammen noen år altså.

Elsker du han faktisk?Føler du virkelig noe så sterkt for han?

Har du fortsatt lyst på han?Finnes det fortsatt kribling i magen,gode samtaler og en piff i forholdet?

Eller er det bare "greit nok"? Det meste er en vane og man "funker" sammen,men ikke mer enn det?

 

Jeg og sambo har vært sammen i 9 år.Det ble brudd i fjor,men vi hadde akkurat kjøpt nytt hus osv,og det ble til at vi skulle gi det et forsøk til.Det har i og for seg vært et bra år,men jeg sitter igjen med null følelser for han..Han vet at jeg rett og slett ikke elsker han lenger.Klart jeg er glad i han,han er jo pappaen til to av barna mine osv,men det er faktisk ikke mer enn det.Vi er veldig forskjellige.Han mistenker meg for alt mulig hele tiden,vil vite ALT om hva jeg driver med,hvem jeg prater med osv..Jeg er lei av sjalusien hans.Den er helt ubegrunnet og driver meg til vannvidd.Jeg kunne godt tenke meg å være venn med han,gjøre ting sammen osv.Men jeg tenker mer og mer på at jeg har et langt liv foran meg..og føler virkelig ikke at vi er de rette for hverandre.Hadde vi ikke hatt barn hadde vi aldri i verden vært sammen nå...

Spørsmålet er om man holder ut for ungenes del?Eller rett og slett går fra hverandre og kanskje er så heldig å treffe noen senere i livet?

 

Eller hva føler dere for mannen deres?Er det liksom normalt å føle slikt?Det nekter jeg å tro!

[~sjiraff~]

Det er vanskelig å si hva andra skal forvente og kunne leve med. Det er kun du som vet om du kan leve slik resten av livet. Og det er kun du som kan finne ut av om det bare er en downperiode eller noe varig. Har du snakket med mannen din om dette? Vet du hva du savner? Og vet du hva som kan gjøres for at det skal bli bedre? Hvorfor fallt du for han i utgangspunktet?

[Bolla Pinnsvin]

Ja,har pratet med han om det.Når vi valgte å fortsette sammen var tilliten mellom oss allerede ødelagt og min følelser for han omtrent lik null..mye som hadde skjedd.Dette året som skulle vært brukt på å bygge opp forholdet igjen har blitt sølt bort.Han vet at jeg ikke elsker han osv...og kan være sur og irritert i dagevis pga det.Men alikevel mener han liksom at vi er rett for hverandre...? Jeg savner at vi er en familie.At han deltar med interesse i annet enn rollen sin som forsørger.Jeg savner å ha lyst til å være sammen med han.Jeg savner følelsen av at han unner meg å ha det litt morro,finne på ting med venninner osv.Han prøver nemlig alltid å gi meg dårlig samvittighet når jeg skal noe.Han sier han elsker meg,men da mener jeg at jeg hadde følt det!Føler overhodet ingen kjærlighet eller omtanke fra han...Jeg er kanskje sær der,men ord betyr så lite for meg i forhold til handling!

Jeg savner vel egentlig mest "meg"...for jenta jeg var er borte,og dukker bare opp når jeg er sammen med andre mennesker og venner.Uten han. Det skal jo ikke være sånn!

[~sjiraff~]

Det høres ikke særlig riktig ut nei. Og hvis dere allerede har vært igjennom ett brudd og prøvd på nytt uten at det har vært vellykket, så er det kanskje ikke ment to be. Men det er vanskelig å gi råd i situasjoner som man egentlig ikke kjenner.

 

Men et forhold skal jo også bestå av oppturer. Og ikke ville gjøre ting med sin parter er jo et ganske så tydelig tegn på at noe er galt.

[Bolla Pinnsvin]

takk for at du gidder å lese:-)

Ja,alt tyder jo på fra min side at dette ikke kommer til å forandre seg nevneverdig på det følelsesmessige plan for min del ihvertfall.Men det er liksom ikke bare å dra heller...med 3 unger og et hus ingen av oss har råd til å sitte med alene..Men har bare lyst til å tenke på MEG litt nå.Føler at jeg dør litt inni meg dag for dag rett og slett..Jeg har da større tro på kjærligheten enn dette!Men så er det det med at gresset ikke er grønnere på andre siden da..

[erteposen + 4]

På den første delen av spørsmålet ditt så tenkte jeg at sånn er det for de fleste i perioder. Varer det lenge, så bør en få help om en står fast, og kommer en ikke videre så er ikke barna god nok grunn til å holde sammen. En kan samarbeide fint om barna etter en skilsmisse.

 

Vi har også vært sammen lenge, og i perioder føler vi begge at det er dødt på flere områder. Vi snakker alltid godt sammen om jobb, fag, interesser, familie osv. Samtidig føler vi at det er et kollektiv, men to beboere som roter mer enn andre. Jeg elsker min mann, og han elsker meg. Forelskelsen og spenningen mellom oss kan forsvinne fullstendig, og vi må virkelig jobbe for å komme igang. Forskjellen, i forhold til din situasjon, er at vi ikke har noe problem mellom oss som sjalusi osv.

 

Om barna er det eneste som holder dere sammen, og dere har jobbet med saken så lenge, høres det fornuftig ut at dere avslutter forholdet. Mannen din, som fortsatt er sjalu, virker jo ikke akkurat ferdig med deg.

[~sjiraff~]

Det er vanskelig å bryte (det skal det også være synes jeg). Men etter flere år med døde følelser og mye sjalusi så skjønner jeg at du har et behov for å tenke på deg selv litt. Det er lov det. Og jeg er enig med erteposen at barna skal ikke være det eneste som holder dere sammen. Du klarer deg fint på egenhånd om du ønsker det!