Nå er jeg bare lettet og glad! (samme som 0-1)

[AO3]

Jeg var på sykehuset i går, og legen hadde sett nærmere på røntgenbildene av bekkenet mitt. Han sa at jeg har en bekkenanomali - egentlig en ugunstig form på hele fødselskanalen - som gjør at jeg ikke kan føde vaginalt.

 

En slik beskjed er jo i grunnen ikke positiv, men jeg er utrolig lettet. For det første gir det meg en forklaring på hvorfor fødselen gikk som den gikk. Ikke rart han stoppet opp halvveis og måtte tas med keisersnitt - når det faktisk var umulig å passere! Jeg har hatt så mye dårlig samvittighet og vonde tanker rundt fødselen, og følt at alt har vært min skyld - men at jeg har et unormalt bekken, DET føler jeg faktisk absolutt ingen skyldfølelse for, det er ikke min feil.

 

Dessuten er jeg nå, når ting ble som de ble, i den heldige situasjon at jeg har en medisinsk indikasjon for å ta keisersnitt. Jeg slipper å gråte meg til et keisersnitt pga fødselsangst, noe jeg har sett på som helt forferdelig og en umenneskelig oppgave - og også hatt dårlig samvittighet for. Jeg vet jo at vaginal fødsel egentlig er best - men nå går det faktisk ikke.

 

Legen snakket også mye - egentlig FOR mye, synes jeg - om at jeg var heldig som ikke levde for 100 år siden, eller for den saks skyld i dag i et u-land. Jeg er jo fullstendig klar over at hadde jeg levd et annet sted, i en annen tid, hadde jeg vært en av de mange, mange kvinnene som ikke overlever sin første fødsel. Det har jeg stor ydmykhet for, og det tar jeg ikke lett på. Det er en fryktelig måte å dø på.

 

Så neste gang blir det planlagt keisersnitt på meg - jeg trenger så sårt at det blir en god opplevelse, og selv om jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for det også, tror jeg det skal bli mye bedre enn forrige gang. Nå skal jeg bare legge hele fødselen bak meg, og gå videre i livet. De siste åtte månedene har vært tøffe, men nå har jeg fått svarene jeg trengte, og vet hva jeg har å forholde meg til.

[Mrs. Bouquet]

Det var hell i uhell, om det er noe å si i en slik sak. Jeg har også tenkt mye på om hvordan den første fødselen min hadde gått om det var for 100 år siden. Min ble igangsatt, så sanynligheten for at det samme hadde skjedd da er jo liten.

 

Var nå godt at du skal slippe å gråte deg til et keisersnitt ja. Har tenkt mange ganger på de som må kjempe for det mens de er fulle av hormoner. Var ikke så høy i hatten selv, og følte meg veldig sårbar som gravid. Bare litt negativitet eller et skjevt ord fra helsepersonell føltes mye værre enn det var ment. Å da skulle overbevise de som er eksperter på barnfødsler om at en trenger det er en nesten umulig oppgave for en stakkars gravid kvinne.

 

Vet mange sier de ikke kommer til å ville ha flere barn noen gang, men så forsvinner angsten og minnene gradvis hos de fleste. Slik tenkte aldri jeg, jeg følte meg snytt for den fine fødselesopplevelsen, og ville bare prøve igjen så snart som mulig. Angrer ikke på det i dag.

 

 

[AO3]

Jeg ble også igangsatt - problemet er jo at hvis vi for 100 år siden hadde måttet vente i mange døgn på at fødselen skulle ha startet av seg selv, hadde vi antagelig strøket med pga infeksjon... Så ja, hell i uhell er et bra uttrykk.

 

Jeg har alltid sagt at jeg vil ha flere barn, men jeg har vært veldig klar på at vaginal fødsel er uaktuelt... Nå er det uaktuelt av medisinske årsaker, så da er det vel i grunnen greit. Det viktigste er at jeg nå tror jeg skal klare å legge hele opplevelsen bak meg, og slutte å tenke så mye (og negativt) om dette og meg selv. Gikk fødsel nr 2 bra for deg, eller?

[Mrs. Bouquet]

Ja andre fødsel gikk helt naturlig og greit. Fikk rier om natta en dag før termin og fødte kl. 17 om ettermiddagen. Eneste som ble gjort var at jeg fikk akupunktur for å få mer effektive rier på formiddagen. Etter det reiste vi hjem til mine foreldre og leverte eldste barnet. Var i så god form begge to at vi reiste hjem med pappan etter 6 timer.

[Gjest]

Så fint at du ble tatt på alvor og undersøkt da slik at du vet hvorfor det gikk som det gikk og slipper å tenke noe mer på det :-)

[Alba44]

Flott at du fikk et svar!

Jeg vet om mange som har hatt flotte fødselsopplevelser med keisersnitt.

Spesielt de med planlagte ks.

[Lea Laus]

Jeg hadde planlagt keisersnitt, og det gikk kjempebra! Eneste jeg har å utsette er kateteret, det kunne jeg vært foruten, for det gjorde j##$"# vondt. Men man kan få satt det etter bedøvelsen, og da merker man ingen ting. Hun som skulle sette det på meg bomma 3 ganger og styra fælt, så kan ha vært derfor.

 

Derimot spinalbedøvelsen og alt det andre var ikke noe problem. Var oppe å gikk litt ca. 4-5 timer etter inngrepet og hadde babyen hos med hele tiden med unntak av når de veide henne (ca. 15 min) ¨

 

Vil anbefale å ha mannen din der hele tiden, altså leie et sånt familierom, for er litt kronglete å komme seg ut og inn av senga og få løfta babyen opp i senga til deg osv.

 

Uansett, hele opplevelsen var flott syntes jeg, og angrer ikke:)

 

 

[AO3]

Ja, det endte jo med akutt ks forrige gang, så jeg vet (dessverre) litt om hvor mye hjelp jeg kommer til å trenge de første par døgnene neste gang. Da vil jo det hele også bli komplisert av at sambo må ta seg av knerten vi allerede har - men hvis han ikke har mulighet til å være på sykehuset, får jeg bare henge i alarmsnora. Jordmødrene kan virkelig ikke regne med at man kan ta seg av et barn helt selv når man ikke engang kommer seg opp av senga uten hjelp!

 

Slipper jeg bare unna den #=(%)?")¤=#% spinalhodepinen neste gang, skal jeg være fornøyd!