Hvorfor vil han ikke gifte seg?

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg ser at dette temaet er blitt tatt opp før, men jeg vil likevel forsøke for å få gode svar både fra damer og menn. Damer i samme situasjon som meg - og også av menn som kanskje forstår menn og kan forklare meg det bedre.

 

Jeg har ikke egentlig hatt noe stor romantisk drøm om å gifte meg siden jeg var liten. Jeg synes faktisk hele bryllups dagen kan være pinlig med all oppmerksomhet. Men ønsker likevel å bli fridd til (verdens mest romatiske gest) og gifte meg og fullbyrde det hele- bli en familie.

 

Vi har vært sammen i over fem år og venter vårt første barn. Jeg har ymtet frempå at jeg ønsker å gifte meg, men uten at jeg har presset med at jeg vil gifte meg før vi får barn etc. Han ønsker egentlig ikke å gifte seg, noe han begrunner med at skilsmissestatistikken er så høy. (Selv om den jo er høyere blandt samboende)

 

Problemet mitt blir at siden tanken på dette at jeg ønsker å gifte meg med ham har festet seg i hodet mitt blir jeg fortvilet over at han ikke vil.

Og det gjør meg jo usikker på ham og på oss. For om han var 100 prosent sikker på at det skulle være oss og at han elsket meg over alt på jord, hvorfor skulle han da ikke ønske å gi med denne æren? Og å ønske å vise meg og seg selv at det var meg han ønsket å bli gammel med?

 

Jo mer jeg tenker på det jo mere trist blir jeg over at dette ikke er noe ønske fra hans side. Samtidig vil jeg jo at dette skal være noe han ønsker selv og ikke presse ham til noe. Dermed føler jeg at jeg ikke kan fortelle ham hvor lei meg jeg blir etc.for om han da frir vil det jo være på falske premisser. Det ender jo med at jeg går å lurer og ødelegger mitt syn på vårt forhold fordi jeg alltid vil lure på hvorfor han EGENTLIG ikke vil. Som ender med at jeg også trekker meg unna litt, dette blir en ond sirkel jeg har virret meg inn i.

 

Jeg føler liksom nå at han har valgt å få barn meg meg, men at han ikke har valgt MEG som familie, men mer som en som kan gi ham barn. At de blir familien hans men ikke jeg. Det føles helt feil om han ikke velger hele familien.

 

Hva gjør man med sånt? Noen råd? Er det jeg som har fått giftemål på hjernen? Det er jo det at jeg søker en bekreftelse på at han er 100 % sikker på at det er meg han har valgt og at han tror på oss uansett.

 

Blir glad for alle svar.....

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei du,

 

Vet nøyaktig hvordan det føles!...Har opplevd det samme selv, og har lurt på hvorfor ganske lenge.

Kan jeg spørre hvor gammel han er?

Samboeren min har hele tiden sagt- helt inntil nylig- at han ikke vil gifte seg. Selv om jeg er den rette og han elsker meg veldig høyt. For ham er det mer et papir og en fest, og har liten betydning. Det som har betydning er forholdet, kjærligheten til hverandre etc. Og ingenting vil forandre seg etter et bryllup, dere våkner opp til samme hverdagen, og med samme mann/dame.

Merket at etter han passerte 30 og etter flere samtaler i årenes løp, så har han sagt ja til å gifte seg - det gjør han for meg og for oss. hvis han noengang føler at han blir presset vil jeg heller droppe det.

Bryllupet er en utrolig romantisk seremoni og fest, jeg vil gifte meg ikke for å gifte meg - men fordi han betyr alt for meg og er den jeg vil dele resten av livet med.

Slik jeg ser det er du ikke giftegal, du må bare ha litt tålmodighet (ja, vet det er vanskelig!) Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Hei hei,

 

Og takk for svar! Han er 33 år. Men jeg innser også at gutta har et annet syn på dette enn oss.Og at det viktigste jo er at man har det bra og lever godt sammen. Og at lista for å gifte seg nok mest sannsynlig ligger lavere for jenter generelt. Tror også muligens at mange gutter/menn ønsker å få barn først (for å se åssen det går) for så å gifte seg om de "må", mens vi jenter egentlig vil vite at vi har valgt den rette før vi får barn. roblemet blir jo som jeg sa ikke egentlig å evt ikke bli gift, men å lure på hvorfor ikke. Og man er jo ikke den eneste som lurer etterhvert. Andre spør jo og en del. Jeg mener om det virkelig var så betydningsløst for dem om man giftet seg eller ikke skjønner jeg ikke hvorfor de vil "såre" ved å la være. Eller ser de ikke egentlig at vi blir såret av det? Tror du ikke de vet at vi går og graver oss ned i tankene på hvorfor de ikke vil? Det er jo mulig at de ikke klarer å se det fra vårt synspunkt. Og igjen dilemmaet: Hvorfor gifte seg med dem dersom de mener det er så betydningsløst med giftemål? For å håpe på at de synes det er romantisk likevel?

 

Hilsen meg!

[Anonym bruker]

Jeg fant denne gamle tråden og fikk lyst til å dytte den. Kjenner meg veldig igjen, og det er en lettelse å se at vi er flere. Det er over et halvt år siden den ble startet, ser jeg, er det noen fremgang hos noen av dere?

 

Jeg har bodd sammen med sambo i snart seks år og vi har en datter på fem sammen. Prøver på et barn til, men det har dessverre resultert i to aborter de siste årene. Jeg har alltid tenkt at vi skal gifte oss etter hvert. Har ingen drøm om hvit brud eller kirke, men vil gjerne gjøre det for vår del, med en fest av en eller annen sort. Men den kan godt være liten.

 

Jeg slo frampå med det for et års tid siden. Kanskje var ikke øyeblikket det beste, men jeg var langt nede etter en sen abort og ville så gjerne at vi skulle gjøre noe for OSS - hadde så lyst til å gjøre det for å knytte oss og datteren vår sammen og feire OSS - han og meg og oss tre, om vi nå kommer til å få flere barn eller ikke.

 

Men han ville ikke. Jeg vet ikke om det er styret og eventuell fest som skremmer ham, og han synes det er borgerlig og teit eller om han rett og slett ikke er sikker nok på meg. Jeg utelukker ikke at det siste er tilfellet, for vi har hatt en del vanskeligheter - dermed har jeg heller ikke orket å spørre om hvorfor han ikke vil. Jeg har heller ikke alltid vært like sikker på forholdet, men føler nå at jeg har bestemt meg. Og vi prøver jo å få et barn til (det var jeg også usikker på om han ville, men det ville han.)

 

Men jeg føler noen ganger det samme som HI - at han vil ikke stå fra og si at han har valgt MEG som person, men mest som en som har skaffet ham barn og bidrar med diverse annet. Når jeg forfølger den tanken stikker det en faen i meg, og jeg får nesten lyst til å gå min vei. Han vil jo ikke ha MEG, så...

 

Flere konstruktive innspill?

[Anonym bruker]

Hei,jeg kan si jeg å min kjære har vært ilag i over 15 år,ville gifte meg tidligt jeg,før vi fikk barn men da hadde vi ikke økonomi til det.Vi elsker hverandre å han har lyst å gifte seg med meg men vi begge vet da vill vi tape flere tusen kroner på det økonomisk,for man får mere i trygd vist man ikke gifter seg å siden man har barn å trenger pengene så velger jeg heller å gifte meg når vi ikke trenger så mye penger,vill si når ungene flytter ut av redet feks.Uansett er det ikke viktigt å gifte seg å det med skilsmissestatistikken komenterte også min kjære en gang,men ikke nå lengre.Man forandrer mening til eldre man blir slik er livet men det viktigste er att man har hverandre,elsker hverandre å lever godt.God økonomi har alt å si for ett godt forhold.Min svigermor har giftet seg for 4 gangen hun,men jeg blir ikke påvirket for det fordi penger betyr mere for meg enn ett brylupp,men noe jeg lurte på er hvorfor du ikke har god komunikasjon mellom deg å din partner,spørr han ut rett å slett for du får aldri noen svar av han vist du går rundt å grubler.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kan ikke garantere effekten av dette, men jeg ble nå lykkelig gift til slutt.

 

Jeg var åpen med partneren min om når jeg syntes det var på tide med frieri. Jeg anbefaler deg å være åpen med partneren din og forklare for han hvorfor du trenger at han tar dette ekstra steget. Det kan jo være religiøse grunner, usikkerhet ang. følelsene hans, du blir lei deg for at han ikke viser deg denne "respekten/æren" eller noe annet. Synes det er noen forståelige grunner som er blitt nevnt i tråden frem til nå. Tror ærlighet varer lengst og har ikke tro på at man ikke skal hinte eller prate om dette med partner.

 

Faktisk så er jeg ganske sikker på at når man er blitt "gifteklar" og partneren ikke er det, så avler dette masse konflikter. Jeg forklarte dette til partneren min. Fordi han ikke viser meg den respekten det er å gjøre forholdet offisielt offentlig, så gjør det at jeg ofte blir sur/lei meg/ vrang uten å mene det og derfor krangler vi. Tror det sank litt inn hos han etter et par ordentlige forklaringer. Nå er vi lykkelig gift og før dette var vi lykkelig forlovet i et år. Forholdet har aldri vært bedre og jeg er 100% sikker på at han ikke angrer i det hele tatt.