Middagsinvitasjoner..

[Anonym bruker]

Vi er en familie med fire barn og et femte på vei. De to eldste er 13 og snart 10 og er innimellom hos sin far..

De to yngste er selvsagt alltid her og slik blir det med minsten også.

 

Vi inviterer mennesker til mat og grilling (har stooor hage og et lite hus som også blir stooort i sommer pga påbygg) Det er sjelden ingen kommer, for å si det sånn.

Men, min mann er så skuffet over at det alltid er vi som inviterer. Ikke det at de lever på oss, for det meste har de med grillmat eller tilbehør, vi bytter på.. Det er liksom følelsen av å bli invitert selv, han savner.

 

Hva mener dere andre, er det sånn at de med mange barn er slitsomme å invitere? Tenker av naturlig grunn aldri dette selv, men synes dere det blir "for mye" med en familie som oss? Vi har jo med oss litt liv, kan man si..

Håper jo de trives i vårt selskap, noe jeg også tror, siden de gjerne kommer hit. Ellers ville de vel sagt nei?!

[Anonym bruker]

De ville nok sagt nei, hvis de ikke trivdes sammen med dere.

 

Er litt i samme situasjon, bare at vi har kun ett barn, og ett på vei. Synes aldri vi blir invitert noen steder. Vil vi treffe folk, må vi be dem selv. Hyggelig det bevares, men hadde vært kjekt om man av og til ble bedt bort til andre også. Virker som alle vi kjenner, har store venneflokker som de samles med. Vi er ikke med i noen sånn venneflokk, kjenner et par her og et par der, samlet opp gjennom årene fra skole og forskjellige arbeidssteder.

 

Kjennes litt trist for oss begge, lurer jo av og til litt på hva som 'feiler' oss...

[Anonym bruker]

Har det på samme måte som deg 13:11. Jeg fordi jeg har fjernet meg fra en gjeng med dårlige venner, og fordi jeg selv ikke liker å trenge meg på folk selv om jeg er utadvendt. Jeg har hatt noen opplevesler spredt over mange år der venner har skuffet meg veldig, og jeg har liksom alltid vært andreprioritet for venner.

 

Han er typen som sjelden tan initiativ til noenting sosialt, og han er ikke den som kommer lettest i snakk med folk selv om han kan prate for seg. Synes det er kjipt å se at mine veninners menn finner sammen og ikke han. Det igjen gjør at vi blir utelatt fra parkvelder. VI er som regel invitert når alle kommer, men sjelden bare oss to og et eller to vennepar. Han har vesentlig høyere utdannelse enn dem, og jeg tror at de skaper en kløft selv om min mann på ingen måte er høy på pæra. Det jeg tror er at han oppfattes slik fordi han ikke tar initiativ og fordi folk vet at han kommer fra den pene siden av byen. De tror at han ikke er interessert, mens han tror det samme om dem,..

 

Jeg har en gjeng jeg går i klubb med, men denne klubben startet mens jeg studerte i utlandet et semester. Kvelden etter jeg kom hjem var denne klubben samlet, alle var mine veninner og ingen av dem tenkte på å invitere meg. Da fikk jeg faktisk en unskyldning helt uopfordret, men likevel så gjør det litt vondt.

 

jeg kjenner at det går ut over selvfølelsen min. Det jeg er mest lei meg for er at alle jentene jeg går i klubb med er innvitert til en av dem på høst og sommerfest med partnere og ikke vi. Jeg tror faktisk hun som inviterer ikke har tenkt tanken på at hele veninnegjengen er der med menn utenom oss. Hun har invitert flere og flere hvert år (er ikke bare klubben), og nå er altså hele klubben med. Jeg har kontakt med henne utenom klubb også, mens en av de andre ikke har det. Om jeg en gang får invitasjon tror jeg at det følger med en bismak.

 

Det er slitsomt å alltid være den som blir kuttet fra listen først.