Bekymrer meg for vennina mi. (Tidligere spiseforstyrrelse.)

[Anonym bruker]

Hun fikk baby i fjor høst. Har hatt bulimi i mange år før det, men mente hun ble bedre da hun ble gravid. Snakka bare om vekta og utsende hele svangerskapet, og hvor tynn hun skulle bli fort etter babyen var kommet.

 

Nå veier hun lite igjen og snakker om mat hele hele tida. Hun har noe hun kaller spisedag en dag i uka, og da kan hun spise usunt. Men klarer det ikke og spiser usunt (masse is, boller sjokkis etc) utenom også. da blir hun sint på seg selv og sier "alt går i grisen" og sier stygge ting om seg selv. Alt handler om utsende, mat, vekt osv (alltid veldig brun, silikonpupper, etc, men men).

 

Datra er liten enda og ganske lubben. Men jeg bekymrer meg for at hun apsolutt ikke er frisk og at datra vil lide av det her. Hun vil ikke snakke om bulimien og jeg tenker at det kanskje er fordi det ikke er over. Bekymrer meg for at hun spyr det opp når hun får etekick på is seint på natta.

 

 

Hva gjør jeg??? Jeg vet ikke hvor mye samboern vet og om hun er ærlig med han.

 

Kan noen med peilig på sånt si hva de tror? Tenker mye på det!

[Anonym bruker]

Og hva kan skje framover om hun fortsetter sånn? Med spisinga til datra hennes?

 

HI.

[Anonym bruker]

Kan noen værsåsnill legge innlegget ut på skravle? Trenger virkelig gode råd!!

[3 er nok!]

sannsynligheten er stor for at hun aldri vil bli frisk av bulimien selvom hun kan ha bedre perioder innimellom. ta dine bekymringer opp med henne, spes det at du bekymrer deg for datteren hennes, men presiser at hun IKKE er en dårlig mor. kanskje du da kan nå inn til henne. dersom ikke samboern hennes vet omn hvor omfattende problemet er synes jeg du skal ta deg en prat med han også dersom du ikke når frem til venninna di. vis at du støtter henne. tilby deg å hjelpe og vær der for henne. fortell at hun kan ringe deg når som helst, selvom det er midt på natta, uansett hva det er for noe. faren her er selvfølgelig at hun kan føle at du blander deg inn i hennes liv eller at hun blir enda flinkere til å skjule ulimien sin fordi hun vet du følger med på henne, likevel synes jeg ikke du kan stå på sidelinja når hun trenger hjelp (selvom hun kanskje ikke vet det selv).

 

det finnes mange steder man kan henvende seg for å få hjelp, både for de med spiseforstyrrelser og de pårørende. modum bad (søk på nettet) er et behandlingssenter som også støtter og veileder pårørende), videre kan du se på disse nettsidene for hjelp og veiledning om hva du bør gjøre.

 

http://www.senterforspiseforstyrrelser.no/default.aspx?id=9

 

http://www.pkompetanse.no/xp/pub/topp/om_paarorende/230291

(om psykiske lidelser, men bulimi faller også under denne kategorien)

 

http://www.nettros.no/content.aspx?page=10488

 

 

synes du skal ta kontakt med et av disse sentrene for råd og veiledning, du kan også oppfordre din venninne og hennes samboer til å ta kontakt.

 

din venninne bør også være bevisst på at hennes holdninger før eller siden kommer til å smitte over på hennes datter. barn oppfatter mye mer enn det vi foreldre har en tendens til å tro. barn tar etter det vi gjør, ikke det vi sier, og selvom barnet ikke ser moren kaste opp får det med seg hennes usunne holdninger til mat og sitt eget selv/kroppsbilde. "bland deg inn", ikke bare for din venninnes skyld, men for hennes datter

[Anonym bruker]

Takk for kjempefint svar! Veldig hjelpsomt! Vil gjerne ha flere svar, så kan noen legge ut på skravle?

 

Takker for hjelp!

[Anonym bruker]

nå er vel jeg mere på vennina di sin side, har bulimi selv og hatt det i maangen år.

vær den som griper inn, ta det opp med henne.

mine tanker om mat har jeg overført på min datter, tanken da velogmerke!

jeg ser på henne, og er livredd for at hun skal få i seg for mye usunn mat, livredd for at hun skal måtte slite med vekten, og sånn fortsetter det!

hun har og hørt meg spydd og stått i døren og sagt "mamma spyr"

så vær den som griper inn, gi vennina di trygghet og støtte! for dette er ikke noe som forvinner, men noe en må lære å leve med!

 

 

[Anonym bruker]

Du bør melde til barnevernet!! Jeg var på kurs i lover og regler i forhold til barnevernet og opplysningsplikt, og der fikk vi høre at mødre med spiseforstyrrelser bør ha hjelp for å ikke skade barna som skal vokse opp med dette!!

 

Tenk på barnets beste, det er tross alt et langt liv som kan bli lidende og ødelagt av at mor har spiseforstyrrelser, og hvem ønsker det for et barn?

[Anonym bruker]

DA jeg som 15 åring var innlagt for anorexia (ikke psykiatrisk, men på barnesykehus pga alder) så møtte jeg flere barn med spiseproblem av ulike sgar..Jeg fikk forklart av min lege at om jeg ønsket å bli mor en gang måtte jeg love å bli HELT frisk først..FOr han hadde set 2 åringer med bulimi og anorexi,-langt fremtredene..De tar etter foreldrene på godt og vondt, og skjønner ikke hva osm er galt i det...

 

Spsenekt er noe mange banr kan ha, men diagnose ANOREXIA, skal det MYE til å gi til barn, men det skjedde altså..I 90% av tilfelllen hvor barn under 5 fikk en slik diagnose var det mamma og/eller papp som var syk..Barna så og læret...

 

 

Så jeg synes dette er MEGET alvorlig sak...Man nesten "dømmer ungen" til et liv med spiseforstyrrelser..SAmtidig som man med en SF blir blind for omverdenen og bare fokusere på mat, kropp og vekt...Fort gjort å sette barnet litt til side..Ikke direkte mishandling, men likegyldighet til barnas behov, signaler de gir osv... Har jo kommet fram at den verste form for barnemishandling, det som skader et barn meste på lang sikt er slike ting..Voksnes likegyldighet ovenfor dets følelser og behov..Sinne, fysisk vold osv er mer "Konkret", mens uteblivelse av følelser ovenfor EGNE følelser er mer vanskelig å takle for barn enn mye annet..Innefor visse grenser selvsagt...

 

Jeg ville snakekt med venninda mi og sgat fra at jeg sier fra til BV, ikke for at de skal ta ungen, men fordi jeg mener hun er syk og trenger hjelp...Og om vennskapet blir slutt pga dette bare beviser hun at hun ikke tenker nok på ungen..Utseende og vekt skalikke telle mer enn ungen

 

 

Og til du som lider av bulimi selv (eller misforstod jeg innlegget)..SELVSAGT kan man bli frisk..Ingen som skal leve med anorexia eller bulimi.Det er ikke en livsstil..Har du den forutintatte mening at "Man må leve med det";- bør også DU skaffe deg hjelp.....

[Anonym bruker]

Tror jeg kjenner venninnen din... Hun blir nok aldri frisk...

[Anonym bruker]

00:58: Jeg håper du kan bli helt frisk sånn at datra di ikke vil slite med det samme. Innlegget ditt ga meg tårer i øynene for det var så trist.

 

Tusen takk for svar alle sammen!! Veldig bra å høre andres mening for jeg vet lite om bulimi.

 

08:59: Hæ? Kjenner du henne? Hjelp! Det var ikke meningen at noen skulle skjønne hvem det er da! Men kanskje dte er mange som er like på den måten så det ikke er samme jenta.

[Anonym bruker]

Dytter.

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt så mye på dette innlegget. Hvordan går det med venninna di? Har du ringt?

[Anonym bruker]

Klart folk kjenner igjen Babygullz! Håper hun koser seg på ferie i Danmark.