Mamman min er Jehovas Vitne.

[Let's hear it for the boys!]

Hun er verdens beste mamma, uten overdrivelse. Perfekt er hun ikke, men jeg er evig takknemlig for at det er akkurat den kvinnen som er MIN mamma. Jeg vet at hun alltid vil støtte meg, uansett hva jeg velger å gjøre. Det er bare sånn hun er, på tross av troen sin. På tross av at jeg lever i synd og har et barn utenfor ekteskap. Jeg har også valgt å ikke være en del av Jehovas Vitner, selv etter å ha vokst opp der. Allikevel elsker hun meg for akkurat den jeg er.

 

Men jeg har store psykiske problemer som bunner i mammas tro. Jeg har sterk dødsangst. Konstant frykt for at noe forferdelig skal skje. Og det verste av alt er at jeg ikke kommer meg noen vei i livet. Hva er vitsen når vi alle skal dø snart? Det er slikt jeg tenker, og har tenkt, i hele mitt liv. Klarer ikke å forplikte meg til noe som helst, og ihvertfall ikke hvis det er flere år fram i tid. Jeg har drømmer og ambisjoner som alle andre, men jeg er redd for å strekke meg etter dem. Skal ikke jeg dø snart uansett?

 

Det hele er ganske komplekst. Jeg er redd for religion. Redd for å gå inn i meg selv og finne ut av hva jeg virkelig tror på. Mest av alt er jeg redd for å tro at det IKKE er sant. Hvis jeg slutter å tro at jorden vil gå under vil jeg, og de jeg er glad i, ha mindre sjanse for å overleve.

 

Men jeg vil aldri kunne holde det mot mamma at hun tør å stå for det hun tror på. Det er noe av det jeg beundrer mest med henne. Jeg blir heller ikke sint når hun prøver å snakke om Jehova. Herregud, hun tror jo virkelig at jeg kommer til å dø om jeg ikke tror på ham! Hvordan kan jeg bli sint for at hun forsøker å redde livet mitt? Jeg er jo barnet hennes.

 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det føles godt å ha formidlet det til noen andre enn psykologen min. Takk for at du gadd å lese, om noen kom så langt som dette

[partyoffive]

Hvis du går rundt ogfoler deg slik pga. din mamma's tro, så har du IKKE verdens beste mamma. Beklager....det var veldig kaldt, men helt ærlig. hennes valg har jo odelagt din sinntillstand og ergo store deler av ditt liv. For ikke og snakke om hva slags innvirkning din psykiske tillstand kan ha på ditt barn igjen.

 

Jeg beundrer deg jeg, ikke din mamma.

[AneB]

jeg er helt enig med partyoffive, men sender deg noen varme tanker, og håper at du en dag greier å slå deg til ro med at du ikke kommer til helvete fordi du tør å stå for det du tror/ikke tror.

 

[Let's hear it for the boys!]

Takk for det, men jeg mener at det ville vært feil av mamma å vende ryggen til noe som hun tror på 100%. Man kan ikke velge å ikke tro lenger.

 

Mamma har faktisk akkurat fått vite hvordan jeg egentlig har det, og det eneste hun sa var at det ikke er noe hun vil mer enn at jeg skal være lykkelig. Uansett hva som måtte gjøre meg lykkelig.