Flytte til annet land med barn mens far blir i Norge

[Anonym bruker]

Det er slutt mellom meg og faren til barnet mitt, men de har et nært forhold og mye samvær. Jeg har funnet en ny mann, han er fantastisk og vi er forelsket. Har hatt et forhold i ca ett år nå. Før jul flyttet han tilbake til hjemlandet sitt, og reisetiden mellom oss er nå på 5-7 timer og oppover (2 flighter).

 

Jeg har hele tiden tenkt at det er for langt å flytte med barnet fra faren, men det er nå gått så langt at jeg vet at den nye er the one. Jeg har hatt et tøft liv med mange skuffelser, men han har evnet å gitt meg troen tilbake. Altså er det ikke bare en flørt. Jeg tror han kunne gjort meg lykkelig. Det er bare det at av diverse grunner så kan ikke han flytte hit.

 

Jeg sliter sånn med å finne ut av hva jeg skal gjøre. Jeg vet at hvis jeg velger å flytte så må jeg gjøre det ganske raskt for å gjøre overgangen enklere for barnet, men jeg gråter ved tanken på å rive opp forholdet mellom ham og faren. Helt ærlig er det mest for faren sin del, for jeg vet at barnet vil venne seg fort til det, og han kommer til å få mye utbytte både språklig og kulturelt ved å vokse opp i dette andre landet.

 

Men selv om jeg føler meg som en drittsekk som i det hele tatt vurderer å flytte, så har jeg også en tanke om at det ville være idiotisk å forkaste mannen i mitt liv.

 

Ønsker å høre hvilke erfaringer folk har med slike situasjoner. Og til dere som bare vil slenge dritt, vær så snill og gjør det et annet sted.

[Anonym bruker]

Du kan faktisk ikke ta med deg ungen og flytte utenlands uten lov fra faren.

[Anonym bruker]

Glemte å si at reising frem og tilbake med barnet kommer til å skje så ofte som tidsmessig mulig, og kjæresten er innstilt på å gjøre alt han kan for å få det til å fungere - til og med la far komme og bo hos oss for å treffe barnet.

[Anonym bruker]

du kan ikke ta med deg barnet uten farens tillatelse. hvor kommer han nye fra? hvorfor kan ikke han bare bli i norge med dere hvis han er så flott og elsker deg like høyt som du elsker ham?

kjærlighet gjør en blind. er du sikker på at han ikke vil ha deg for å kunne skaffe seg norsk pass? det er ulempen ved å bo verdens beste land. man vet aldri om folk som viser intresse er virkelig intressert i deg eller passet ditt..

[Anonym bruker]

Vet du bare vil ha tilbakemld fra de i lignende situasjoner, men må bare kommentere allikevel (sånn blir det når du legger ut på anonym...).

 

Hva om situasjonen hadde vært omvendt? At far tok med barnet 5-7 timer bort fra deg? Hva hadde du følt? Hvis du syns han kan gjøre det med god samvittighet kan vel du gjøre det samme.....

Og greit barnet ditt er kanskje så liten at han vil venne seg til situasjonen, men det betyr ikke at han vil synes at det er greit når han er eldre allikevel.

 

Helt ærlig så syns jeg at hvis det er så viktig for deg å flytte til din nye kjærste, så bør du tilby far foreldreretten til deres barn slik at det kan beholde kontakten med far (og sikkert besteforeldre og annen familie også)

[Anonym bruker]

Dette er veldig enkelt; du kan ikke ta med barnet og flytte utenlands, uten farens godkjennelse. Innen Norges grenser kan du flytte hvor du vil, men ikke utenfor.....

 

Hvorfor ikke la far få hovedomsorgen, mens du flytter for å prøve dette? Det kan du gjøre om far vil ha hovedansvaret. For hvor du alene bor, har ikke barnefar noe med. Men han har noe med hvor hans barn bor.

[Gjest]

Moren min flyttet pga en ny "the one". Fordi hun trodde det var best for oss å bli med faren vår flyttet hun uten oss, men fem år etterpå valgte vi å likevel flytte etter. Det var på ingen måte en ideell situasjon verken at vi var her eller der, for vi var alltid langt vekk fra den ene forelderen vår. Det er såpass dyrt å reise så langt som du antyder at det er kun i ferier at barnet vil kunne se sin far og familie her i Norge.

 

Hvis denne mannen virkelig elsker deg, og ikke har andre barn å ta hensyn til vil jeg tro den optimale løsningen sett fra barnas ståsted er om han kommer hit. For all del, jeg tjente mye på å bo i utlandet i form av å lære et annet språk og en helt annen kultur, men samtidig har jeg ikke en ekte tilhørighet noe sted og jeg hadde når som helst heller hatt begge foreldre under oppveksten enn et ekstra språk.

 

Et annet spørsmål er jo selvfølgelig om barnets far vil godta at du flytter med barnet da, men det blir jo en helt annet problemstilling.

[Anonym bruker]

 

Når du har forpliktet deg med barn, kan du ikke lenger gjøre alt som passer DEG. Du må tenke på barnet ditt først og fremst, selv om denne mannen kan se ut som THE ONE!

Det å ta barnet bort fra far og familie i Norge, er rett og slett for ego av deg. Og som andre sier, du trenger farens tillatelse for å kunne gjøre det.

 

Du må også tenke på hvilke muligheter barnet ditt får i det nye landet. Da tenker jeg på sosial omgang med andre barn, hvilket skoletilbud det finnes osv. Er det f.eks et land som kan betegnes som u-land, vil nok ikke ditt barn få like gode muligheter som i Norge. Har du samvittighet til å begrense ditt barns muligheter i livet?

 

Hva skjer om du og denne mannen får flere barn? Da kan det bli vanskelig for deg å flytte hjem igjen, hvis det skulle bli slutt.

 

Hvordan vil mannens familie være innstilt til deg og barnet? Skal dere bo i nærheten av andre utenlandske/norske?

 

Og hvilket land dreier det seg om? Det har litt betydning om det er et muslimsk land f.eks, for da er kulturen veldig annerledes, og det kan tenkes at du og barnet ikke blir ønsket så veldig velkommen av mannens familie og omgangskrets.

 

En skal aldri gi opp alt for en mann, det tar for ofte slutt....og spesielt når det er forskjellige kulturer og religioner.

[Anonym bruker]

Kjære HI,

 

jeg syntes du har fått noen skikkelig snevre tullingsvar her, særlig hun uopplyste som sier Norge er verdens beste land å bo i... Det er meget subjektivt, for meg er det ihvertfall ikke det!!!

 

Men, jeg svarer deg fordi akkurat det samme skjedde med meg. Du skriver ikke om barnefaren er informert og kanskje til og med tillater at dere flytter til utlandet? Her er min historie:

 

Barnefaren og jeg møttes da jeg bodde i et annet europeisk land (som jeg er halvt fra). Jeg vokste opp i Norge, og var på ferie der da jeg traff han. Jeg ble forelsket, men var veldig klar på at jeg ikke skulle bo i Norge (har aldri trivdes, har det mye bedre i det andre landet). Han var helt enig i at vi skulle bosette oss i dette landet. Hadde han ikke lovet dette på dyrt og hellig, ville det aldri blitt noe mer i utgangspunktet, så viktig er det for meg å bo i utlandet. Jeg ble gravid (mens vi hadde et midlertidig langdistanseforhold mens han søkte jobber i det andre landet)

BF landet samtidig selve drømmejobben i Norge- kjempegodt betalt og veldig spennende. Jeg gikk derfor med på å komme til Norge under graviditeten og til babyen var 1 år. Jeg leide ut leiligheten min, og han lovet at vi skulle flytte tilbake når baby ble 1 år... Slik ble det ikke. Han elsket den nye jobben sin, og da jeg var 8 mnd gravid sa han at han aldri, aldri, aldri ville flytte fra Norge. Jeg har skjønt etterhvert at han alltid har ment dette, men ikke turte å si det i begynnelsen av frykt for å miste meg.

Jeg vantrivdes i Norge selv om jeg har masse venner osv osv der- det bare er ikke stedet for meg. Men jeg ga det virkelig en sjanse- av hensyn til forholdet og barnet vårt. Da han var 2 år fikk jeg et jobbtilbud som var helt fantastisk det stedet jeg hadde flyttet fra, og savnet så fælt. Barnefaren skjønte tilslutt at jeg bare var ulykkelig og sa han syntes jeg burde ta jobben. Det gjorde jeg.

 

Nå, to år senere, vet jeg at jeg gjorde det riktige. Men det har ikke vært lett- sønnen vår savner pappaen sin mye, men vi har heldigvis en veldig god økonomi og ikke så lan reisevei, så vi har en regel om max 3 uker uten å se hverandre.

Min ex skjønte ikke alvoret i å lyve til meg om hvor vi skulle bo, og jeg er veldig lei meg for den situasjonen som har oppstått pga dette. Jeg har fremdeles mye dårlig samvittighet, men jeg mener at jeg ikke kunne leve de neste 20 årene i Norge fordi jeg ble løyet til av en mann. Og mye løser seg med godt samarbeid.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Dersom du og barnefar har felles foreldreansvar, kan du ikke flytte utenlands med barnet uten hans samtykke. Se barneloven § 40.

 

Foreldreansvaret er det overordnede juridiske ansvaret foreldre har for sine barn, at man er ansvarlig for og har plikt til å fatte beslutninger på vegne av sine barn.

 

Felles foreldreansvar handler om hvilke beslutninger foreldre skal ta i fellesskap. Det kan være søknad om pass, navneendring, valg av skole, innemlding i trossamfunn, adopsjon, flytte utenlands, medisinsk behandling med mere.

med barnet

 

Foreldreansvaret har ikke så stor betydning i det daglige, om barnet er bosatt hos mor, far eller delt bosted, men får betydning dersom bostedsforelder vil flytte utenlands og ta med seg barnet.

[Anonym bruker]

Takk for alle svar (selv om en del ser ut til å være preget av fordommer).

 

For å utdype litt;

 

Kjæresten min bor i et vesteuropeisk land og har overhodet ingen planer eller motiv for å utnytte meg (det finnes ingenting han kunne dratt nytte av ved meg).

 

Grunnene til at han ikke kan flytte hit er sammensatte, men det har ingenting å gjøre med at han ikke elsker meg, at han ikke får lov til å reise hit eller andre "suspekte" ting.

 

Jeg er klar over barneloven og at far må gi tillatelse hvis jeg skal flytte barnet ut av landet. Jeg har ennå ikke tatt det opp med ham, fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg ønsker. Jeg tror imidlertid at han vil gå med på det, fordi forutsetningene er til stede for at han vil få treffe barnet temmelig ofte (1-2 ganger i mnd - mer enn mange barn får se fedrene sine selv om de bor i samme land).

 

Om han derimot ikke går med på det, så er det selvsagt lite jeg kan gjøre, annet enn det som noen over her foreslo, nemlig å overlate hovedomsorgen til far. Noen spurte hvordan jeg ville følt det om han tok med barnet til et annet land på samme måte, og det har jeg tenkt mye på. Jeg ville overhodet ikke likt det, men barnets beste ville fortsatt vært i fokus for meg - og jeg vet at det ville i høyeste grad bli ivaretatt også dersom vi flyttet.

 

Dette er ingen tilfeldig elsker, og det skal mye, mye til før jeg kaller noen "the one". Jeg kjenner vårt forhold og dets styrke, så jeg trenger ikke dere ukjente til å fortelle meg hvorvidt jeg har dårlig dømmekraft angående akkurat det.

 

 

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Det ble stille her når det kom frem at det ikke var snakk om en potensiell selvmordsbomber av en muslim uten norsk oppholdstillatelse...

[Gjest]

Hadde jeg fått sett den andre forelderen annen hver uke hadde jeg uten tvil ikke hatt noe i mot å flytte til utlandet, så hvis du er sikker på at det kan la seg gjøre okonomisk høres det jo veldig bra ut :-) Men det er jo en lang reise og det kan kanskje fort bli dyrt?

 

Det er jo som du sier veldig fint å få med seg et ekstra språk og hvis barnet for reise hjem til Norge mange ganger i året mister ikke barnet tilhørighet på samme måte som jeg gjorde (reiste kanskje maks en gang i året også kom den andre en gang i året).

 

[Groosalugg]

Det synes jeg er egoistisk. jeg hadde aldri gjort det. Hva med å la barna bli boende i Norge med sin far?

[Groosalugg]

Jeg synes det er egoistisk uansett hvilket land det er snakk om.. Å flytte barne vekk fra en far som vil ha kontakt er egoistsik om det så er innenfor dette landets grenser.

[Anonym bruker]

Ingen land i vesteuropa som ligger 5-7 timer unna... (mm du bor langt oppi nord da, ja)

 

Og at du kommer til å sende ungene opptil 2 ganger i mnd; sprøyt !!

Du mener det nok, men jeg lover deg at det vil falle bort veldig raskt... sorry !!

 

Siden DU har barn, og han er "the one", så burde det være et enkelt valg; Norge på begge to !! Barna er viktigst !

 

Det andre alternativet er at far får hovedomsorgen, og lar barna besøke deg. Tror faktisk det er mest fornuftig, og enklest.

Stortrivst du, og er like forelsket om ett år, og dersom det har gått greit med sending av barn til deg i utlandet, DA kan du kanskje få barna fast hos deg.

[Gjest]

5-7 timer med bytte av fly er ikke vanskelig å få til innen Europa. Hilsen en som reiser mye ;-)

[Anonym bruker]

Det første du skriver vet jeg lite om.

 

Men det du skriver videre, signerer jeg!

[Anonym bruker]

må si meg enig med anonym 0945.

 

hva slags vest europeisk land tar 5 - 7 timer, og krever mellomlanding??

 

videre er jeg helt ening i at det er egoistisk å ta barnet bort fra nettverk av familie -

[Anonym bruker]

Jeg syns synd på barna og far som skal fly 10-15timer ca en gang i mnd. Det er lang vei for kun å se hverandre 1-2dager, for noe mer rekker dere vel ikke? Regner med at far ikke har så mye ferie å bruke at han kan ta seg noen dager ferie 1-2ganger i mnd, da vil han jo aldri ha lengre ferier han kan bruke sammen med barna. Selvom dere når dere flytter har innstillingen at far skal se barnet så ofte, så tviler jeg på at dere kommer til å klare å fortsette med det over lengre tid.

 

Jeg syns det er egoistisk å flytte så langt unna faren med barna og jeg syns også det er egoistisk å flytte så langt unna barna hvis de blir boende hos far.

[KaMa]

Jeg er i grunnen helt for å flytte utenlands med barn, men da med begge foreldrene.

Du har fått et barn med en mann, dere har valgt å gå fra hverandre. Greit nok, barnet kan få en fantastisk fin oppvekst med fraskilte foreldre. Men å flytte så langt bort som det du skriver er fryktelig dårlig gjort.

Men så syns jeg også at "normalt" samvær, som er ..annehver uke? er altfor lite. Når de voksne velger å gå hver til sitt så burde de i det minste klare å få til et godt nok samarbeid så barnet faktisk har begge foreldrene sine i oppveksten.

At du i det hele tatt vurderer å flytte syns jeg er dårlig gjort mot ungen. De valgene du gjør vil påvirke ditt barn i all tid fremover.

Er dette mannen med stor M så ser jeg ikke helt hvorfor dere ikke kan satse på å ha et avstandsforhold og ses så ofte dere kan, frem til ungen er større og mindre avhengig av å ha begge foreldrene der, evt stor nok til å kunne vurdere hva som er best for seg selv. Det er i hvert fall slik jeg ser det mye mer rettferdig. Du vurderer et valg som utelukkende har fordel for deg, men som vil ha kraftige konsekvenser for ditt barn og pappaen. Det syns jeg er dårlig gjort.

Ønsker du å ha et forhold til en ny mann, bosatt langt borte så bør du gjøre det på en måte der de andre blir minst mulig berørt og heller ta byrden ved lang avstand selv.

[Anonym bruker]

Det finnes andre byer enn Oslo i Norge, og andre byer enn hovedstadene i andre land. SKal eg reise heim til Norge fra der eg bur må eg alltid mellomlande for å komme til enten Bergen, Stavanger eller Haugesund som til og med krever tre mellomlandinger til tider.

[Anonym bruker]

to mellomlandinger meinte eg ;-)

[Anonym bruker]

Har ingen egne erfaringer, men en vennninne av meg har vært i din situasjon. Hun var skilt, og møtte en italiener da den yngste av hennes tre barn var ca 8 år. De første årene pendlet de mellom Norge og Italia - hun dro dit på langweekend og ferier, han kom hit når han hadde anledning i sine ferier og på langweekend. Nå er den yngste blitt 16, og hun planlegger å flytte til Italia om to-tre år.

Dette har fungert for dem, men det er klart at aånne langdistanseforhold ikke er enkle.

Blir ikke lett for deg å bestemme deg, men lykke til!