Jeg er et håpløst tilfelle.....

[Anonym bruker]

Jeg er godt gift, har to fine barn, noen gode venninner, super familie. Men uansett hvor bra alt rundt meg er klarer jeg ikke å få det bra med meg selv. Og det er så slitsomt.

 

Skulle ønske jeg hadde flust av selvtillit og energi til å være en super venninne, mor og kjæreste. Isteden føler jeg meg så sytete og sliten, at jeg er rar, og at vennene mine er venn med meg for å være greie, men at jeg egentlig er i veien.

 

Håper litt sommer og sol kan gi meg humøret tilbake.

 

Hilsen rare meg....

 

 

[Anonym bruker]

Bli kjent med deg selv først, og riktig glad i personen DEG!

Så kommer ting mere på plass.

 

Og husk at du trenger ikke være perfekt. ;o)

[Anonym bruker]

Hei du! Godt å høre at vi er flere som er litt "rare"... He he ; )

Jeg har det sånn som deg jeg også. Jeg har så mye bra i livet mitt. En mann jeg elsker og vil leve resten av livet mitt sammen med. En herlig gutt har vi. Vi har kjøpt oss et hus hvor vi virkelig trives! Familien hans er verdens beste! Litt grums i familien min... men noen bra mennesker der også!

Men alikevel så tror jeg alltid at jeg kommer til å slite litt med å leve.... Jeg vekser fra å ha det veldig bra, til å bli veldig tungsindig... Føler meg så rar, og ikke fungerer jeg sosialt... Det skal så små ting til før jeg går helt i kjellern...

Kanskje det hjelper deg å tenke på at vi er flere som føler det sånn... Jeg ønsker deg ihvertfall en best mulig sommer! Ta deg tid til å gjøre ting du liker å holde på med. Prøv å ikke vær så streng med deg selv. Le av de "feilene" du gjør.

Klem fra meg...

[Anonym bruker]

Da er vi ganske like, jeg kan variere veldig i humør. Jeg prøver å nyte hver dag, og vet at i den store sammenheng betyr disse små fillesakene ingenting. Men synes det er slitsomt å opprettholde sosial kontakt med folk. Føler jeg har så lite å by på...

 

Ønsker deg også en god sommer - vi må prøve å nyte det som virkelig betyr noe, og ta vare på de som er deg nærmest. Og seg selv, kanskje denne selvfølelsen kommer når man klarer å la seg elske og bli elsket av de som betyr noe? Noen ganger gjemmer jeg meg litt i rollen, for hvis ingen skulle ville være venn med meg så har jeg iallefall en mann som elsker meg og to flotte barn...men ønsket er å stå på to trygge ben og tørre å stå alene.

 

Klem fra meg

 

 

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler med deg. Jeg har det også bra på alle vis, bortsett fra med meg selv. Har forferdelig dårlig selvtillit og fokuserer på alt som er dårlig. Kjedelig at det skal være sånn..