Inspirert av "barn i bånd" - eier ikke barna deres oppdragelse?

[Anonym bruker]

Jeg skrev et innlegg på den andre linken, men tenkte at dette jo er et tema i seg selv..

 

Får barna deres lov til å bestemme hva de vil og gjøre som de vil? Vil de ikke lanke eller sitte i vogna, så slipper de?

 

Mine barn gjør som JEG sier. Er vi i store folkemengder og jeg sier de skal holde meg i hånda, så GJØR de det. Ber jeg dem sitte i ro, så GJØR de det. De prøver seg, men jeg har da disiplinen klar - så de taper kampen kjapt.

 

Kan barna deres ture frem med egen vilje fra de er 1 år gamle? Ja da blir de nok flotte å ha med å gjøre når de blir 15-20 år...

[Kjøttpølsa]

Hmm.....eietrang kaller man slike som deg:-,)

[Anonym bruker]

Og du er sikker på at dine hører på kun det du sier om 15 år? Jaja, kom igjen da, så snakkes vi om dette;)

 

Jeg har nemlig et slikt barn som var "ustyrlig" i hvor det gikk som liten. Jeg brukte ikke sele, men skulle nok gjort det for å unngå en del episoder. Han hører da etter i dag, som 15-åring;)

 

Det blir så dumt å høre på folk som tror de har fasiten for alle, bare fordi en ting fungerer for dem der og da.

[Anonym bruker]

Barn er mennesker de også hi og har egne meninger om ting, heldigvis!

 

Jeg bestemmer at vi skal på butikken, men det betyr ikke at toåringen min har lyst til det, da handler det om å gjøre det best mulig for ungen den tiden man er der, og hvis sele er tingen å bruke da så gjør jeg det.

 

Man gjør det som fører til minst konflikter og farlige/ubehagelige situasjoner i det daglige, for noen går handleturen best når man holder i hånda, noen liker å sitte i vogn og noen liker sele.

 

Det kan da ikke ha noe å si for andre hvordan foreldre løser daglige utfordringer så lenge det ikke skader barnet!

 

Barna hører mest sannsynligvis etter selv om foreldre av og til velger å lytte til barnas ønsker også, det gjelder å velge sine kamper, prioritere det som virkelig gjelder når det kommer til grensesetting.

 

 

 

[Anonym bruker]

Uff, syns det blir for strengt jeg. Greit nok i "farlige" situasjoner som når man skal gå over veien, gå av/på buss, på folksomme steder hvor man må passe på, da ville jeg nok holdt henne i hånda selv om hun ikke ville, eller båret, eller sitti i vogna etc. Men for det meste for hun lov til det hun vil.

[Gjest]

Ha ha, jeg vil i hvertfall ikke ha en 20-åring som trenger at mor holder ham i lanken for at han skal klare å fatte egne beslutninger ... og helst ikke en 16-åring heller!

 

Toåringen min hører pent etter når jeg sier at han må holde i hånden, men han liker ikke å holde hånden og er en spontan liten tass som fort glemmer seg. Ergo synes jeg sele hørtes smart ut for mange av turene vi har i nærområdet :-)

[Anonym bruker]

hehhehe jeg må le noen ganger av igjen så perfekte dib mammaer...

selvsagt så lærer barna å oppføre seg,men når jeg har med babyen i vognen og 2 åringen skal gå ved siden av meg er det trygt og fint å ha han i gåsele,trenger ikke være en straff,min har en søt sekk med "hale" på og han synes det er stas at mamma holder i halen til tigeren;)

[Anonym bruker]

Hi har et poeng her da. Er utrolig mange uoppdragne unger rundt om kring. Men man må må finne en gyllen middelvei. Jeg er ofte konsekvent og ofte går det greit. Men av og til må man gå inn i barnas følelser og la dem få bestemme litt de også. Da får du enda mer lydige barn....

[Gjest]

Jeg synes faktisk HI har et poeng jeg. Ville nok ikke formulert meg slik, og med tre svært ulike gutter vet jeg godt at alle barn er ulike, men det ER faktisk mange foreldre som overhode ikke eier kontroll over barna sine. Virker som de er så redd for å bli bestemt ovenfor barnet at de heller lar dem styre på som de vil, selv om dette kan få barnet opp i farige situasjoner. Derimot er det også litt for mye forlangt at de minste barna skal skjønne alt, så at noen bruker sele på de aller mest aktive 1-2 åringene har jeg forståelse for. Når de er så små har det ikke noe med oppdragelse å gjøre, men hva et lite vimsete barn er i stand til å oppfatte.

[Anonym bruker]

Nei HI jeg har ikke kustus på mine barn slik du har som om de skulle vært sirkusdyr. dette er mennesker det er snakk om med egne meninger og tanker, og trass er en naturlig ting barn må igjennom for å definere seg selv som individer. jeg har hatt en villbass (er fem år nå og har blitt så stor at han hører på meg nå) hadde ikke alltid kontroll på han når han var liten, og det var slitsomt, men han er ihverfall ikke kuet og underdanig, han har egne meninger og han!

har ei på 3 og som så smått begynner å høre mer og mer på mammaen sin, regner med at hun blir like fornuftig og selvstendig som broren sin etterhvert.

det viktigste jeg lærer mine barn er å være gode mot andre, sitte stille og holde hånda fint driter jeg i for å si det mildt!

 

vi har tydeligvis ulikt syn på barn

 

kunne ikke tenkte med å ha kustus å full kontroll på 1-2 åringer jeg ., er ikke naturlig at de ikke skal ha utforskerttrang og individutvikling.

så da får heller vi voksne bare tåle å løpe litt etter/ha i sele pga at de ikke vil holde hånd osv. jeg vil ha selvstendige sunne barn, vett får de etterhvert uansett. etter min erfaring begynner de for alvor å gjøre som jeg sier i 3-4 års alder.

 

slapp av litt...det er mitt tips. jeg gidder ihvertfall ikke være en sånn streng og stressa mamma. en hjertelig mamma som ser hva som er vesentlig og ikke vesentlig er vel heller det JEG streber etter.

[Anonym bruker]

HAHAHAHAHAHA!!!!

 

Jeg kan le, men så har jeg to barn hvorav den ene har vært nesten helt uregjerlig fra dag en av, mens det andre alltid har gjort som det har fått beskjed om. Jeg tror at hvis jeg bare hadde hatt to barn av den sistnevnte typen, så ville jeg gått i samme felle som deg, og trodd at det hadde noe med oppdragelse å gjøre. Det har ikke det (ikke bare i allefall), så du burde bare prise deg lykkelig med hellet ditt.

[Anonym bruker]

Har selv to gutter 7 og 11 år, som begge har hatt ord på seg for å være høyst veloppdragne i alle år, selv om de selvsagt ikke alltid er "maksimalt ideelle". Begge gikk i gåsele fra de var drøyt 1 år til de var 3 1/2 - 4 år. Nesten stadig i starten, sjeldnere og sjeldnere etter hvert som de ble eldre. På slutten bare ved bybesøk (vi bor langt på landet).

 

Selvsagt skal ikke et barn ture fram etter egen vilje fra den dagen de kan sette fot under seg! For da blir barnet, som du HI sier, trivelig å ha med å gjøre. Ikke om 15-20 år, men om 5-10! Men like selvsagt VIL ethvert barn som har noenlunde sunne medfødte instinkter noen ganger (ikke ofte, men du vet aldri NÅR) oppleve ting som gjør at de glemme ALT mamma og pappa har sagt noen øyeblikk, om det bare for fysisk MULIGHET til å "stikke av"! Dette behovet varer sjelden lenge for et barn med skikkelig oppdragelse, men det kan være lenge NOK til at et barn med lite og ingen livserfaring står i UMIDDELBAR fare for å havne under et bilhjul eller slik at du og barnet mister øyekontakten. Da er den "fysiske livlina" god å ha!

 

Og den som tror at et barn på to år ALLTID adlyder på øyeblikket har enten et vettskremt barn, et barn som er en medisinsk sensasjon, lite og ingen erfaring med barn eller fullstendig tapt sitt eget "gangsyn"!

 

Men selvsagt, etter hvert som barnet vokser til, blir faren for slike "ukonrollerte øyeblikk" mindre og mindre. Derfor havner barnet sjeldnere og sjeldnere i gåsele etter hvert som det blir større. Og til slutt er både livserfaring og selvkontroll så oppøvd at ei hånd som leier barnet er tilstrekkelig. Når barnet er 8-9 år er det også meget sjelden behov for den. Et par år seinere aldri for et normalt barn. Selv om noen ban saktens kan sette pris på å bli leid i kritiske situasjoner enda litt lengre.